Baksiden av medaljen

Hvert år tar over 500 mennesker livet sitt i Norge. 70 prosent er menn, mange av dem unge. Skal vi få ned tallene må vi ha større åpenhet og mer forebygging.

Den siste tiden har flere stått frem med sterke historier om selvmordsforsøk og kjærester som aldri kom hjem. Tilbake sitter etterlatte med mye smerte, fortvilelse, og følelse av håpløshet og sorg. Selvmord og selvskading har store konsekvenser for enkeltmennesker, pårørende og samfunnet.

Årsaken til selvmord har vært kilde til studier i århundrer. Som ung sosiologistudent var boken «Selvmordet» fra 1897, skrevet av sosiologiens far Émile Durkheim, obligatorisk lesing for meg. Lærdommen står seg nok selv i dag: Følelse av avmakt og manglende mestring i et samfunn i rask endring gir negative tanker som kan føre til selvmord.

Vi er heldige som bor i et ressurssterkt og godt samfunn der de fleste har det bra. Baksiden av medaljen kan være at i et land med høy velstand er opplevelsen av å ikke mestre en kilde til håpløshet. Men når vi sliter med tunge tanker er det avgjørende å dele dem med noen.

33 år gamle Oddvar Vignes valgte å fortelle om sin egen vei mot selvmordsforsøk etter å ha lest en artikkel i A-magasinet om unge menn som tar livet sitt. Tilsynelatende lykkes de med alt, men selv føler de seg utilstrekkelig. Der pårørende og lesere satt igjen med mange spørsmål sa Vignes at han kjente seg igjen.

Et av de spørsmålene mange pårørende stiller seg er om de kunne gjort noe. Det er viktig å si at det kunne de sjeldent. Vignes forteller selv hvordan han planla sitt eget selvmord i detalj for å unngå å bli oppdaget. Hans åpenhet om egen historie har skapt engasjement og har allerede hjulpet mange.

Større åpenhet er et viktig mål for regjeringens handlingsplan mot selvmord og selvskading som ble lagt frem denne uken. Skal vi redusere omfanget av selvmord og selvskading er det avgjørende at flere oppsøker hjelp når de trenger det. I min nyttårstale sa jeg at de fleste av oss kjenner noen som har psykiske problemer, men at vi ikke alltid vet hvem de er. Psykiske helseproblemer kan være vanskelig å snakke om. Derfor er åpenhet et sentralt verktøy.

Vi vet at selvskading forekommer hyppig, særlig blant unge mennesker. Om lag en av ti 15-17 åringer i Norge rapporterer at de har gjort selvmordsforsøk eller skadet seg selv en eller flere ganger. Vi vet at dette er tause rop om hjelp. Likevel kommer relativt få av dem i kontakt med helse- og omsorgstjenestene. En viktig grunn kan være skamfølelse. Med større åpenhet reduserer vi stigmaene som oppleves av de som har psykiske helseutfordringer, slik at flere klarer å be om hjelp tidlig. Men vi må også stille spørsmål om vi er flinke nok til å fange opp signalene?

Handlingsplanen inneholder tiltak for at helsepersonell og andre som jobber mot barn og unge skal få økt kompetanse til å oppdage personer som sliter. Slik kan vi gi bedre hjelp og oppfølging. Helsepersonell må våge å stille spørsmål og se etter tegn til selvskading. Derfor må vi løfte kompetansen både i tidlig identifisering, utredning og behandling, og til å håndtere egne reaksjoner. Når unge mennesker våger å søke hjelp, er det viktig at de blir møtt på en god og kompetent måte.

Det er også viktig å sikre etterlatte god krisehjelp og sorgstøtte for å forebygge alvorlige traumatiske etterreaksjoner og psykiske lidelser. Derfor er det viktig å styrke tilgangen til sorgstøtte og likemannsarbeid. Regjeringen vil derfor støtte et viktig prosjekt i regi av Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) som i samarbeid med de regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging skal etablere et prosjekt for utvikling av sorgstøttetilbud, basert på likemannsstøtte.

Hver enkelt av oss kan også bidra til å få ned antallet selvmord og selvskadetilfeller. Oppfordringen på Verdensdagen for psykisk helse var: «Se hverandre – gjør en forskjell».Kvinner har nok fremdeles har lettere enn menn for å snakke om vanskelige ting i tunge studenter, og det er kanskje en forklaring på hvorfor så mange flere menn enn kvinner begår selvmord. Derfor håper jeg vi alle – også unge menn – kan bli flinkere til å snakke sammen når vi ikke har det bra.

7 Replies to “Baksiden av medaljen”

  1. Et viktig innlegg dette!

    Jeg tenker at alle kan gjøre noe, f.eks ikke bare dele lykkestatuser i sosiale medier, men skrive om mange sider av livet.

    Vær klar over at selvskading ikke nødvendigvis har med selvmordsforsøk å gjøre. Det er to ulike ting, men som har til felles at de stammer ut fra dyp psykologisk smerte.

    Noe av det viktigste som kan gjøres er å styrke helsesøstertjenesten – og øremerke pengene. Tilgjengelige helsesøstre blir brukt, men det er viktig at det er et reelt lavterskeltilbud. Jeg ser det også som vitkig at det er lavterskeltilbud til eldre ungdom og studenter, f.eks at det er gratis helsetjenester for studenter under 25 og at tilgangen til psykolog/annen kvalifisert samtalepartnere som psykiatrisk sykepleiere er stor.

    mvh
    Änne-Helene Ose-Johansen

  2. Over halvparten av de som tar selvmord i Norge er nav klienter. Kansje det hjelper deg litt i jobben med å redusere selvmord..

  3. Lykke til med ditt møte med Forandringsfabrikken. Lytt til de unge som har møtt hjelpeapparatet i ulike situasjoner. De kan fortelle historier om både de som fikk hjelp og de som falt mellom to stoler. det er ikke alltid det skal så mye til for å havne i enten den ene eller den andre gruppen. Fleksibilitet og tid til å lytte til den enkelte er viktigst.

  4. 47 år og yrke skadet å har møtt veggene , vi bor i et rikt og godt land inn til vi blir rammet av sykdom. Livet etter skaden i 2005 åpnet øynene mine for de svake i samfunnet. Mobbing å trakassering fra arbeids giver . Syke som ikke passer inn eller er ønsket på arbeids plassen . IA og arbeidsmiljølover er bare ord på papiret. Arbeidsgiver sitter med all makt, Null sykefravær/ flotte statistikker og penger er deres mål. Leger og NAV bøyer seg for arbeidsgivers makt . Hvem ønsker egentlig de syke ? Er det virkelig de syke som skal straffes for å måtte tigge lommerusk på NAV ,lese om snylting og hva som må gjøres ??Mitt bilde av “trygg arbeids plass” som godtar at jeg er skadet og prøver å hjelpe så godt de kan på ” veien videre” er knust. Min Arbeidsgiver knuste sjelen min da jeg ble oppsagt ( grunnet 2 svangerskap ) etter 17 års tro tjeneste og en varsling om mobbing på arbeidsplassen, førte til oppfordring fra arbeidsgiver om å tigge på NAV.
    Min kamp opp mot rettssystemet var hjelpeløst for lille meg mot store Gutta . Jeg er ingenting verdt i systemet , LO og fri rettshjelp ha ha ha for hvem ? Jeg hater å sitte på vent mens andre “over hodet” på meg bestemmer alt som skal føres på papirene ,, for då er det viktig med papir, for ingen vil ta ansvar for utfallet. Hurra ! 66 % lønn og uten plass i samfunnet, hvem ønsker å leve på det? Hus går tapt, venner mistes og grunnen til å stå opp om morgen.
    Har Du tenkt på Erna , at det kan være kyniske arbeidsgiver som er skyld i at de syke må ” NAVE ” for vi har et fantastisk bra system for de. Inkluderende er ut, ekskluderende er mer rett for de.
    Jeg ønsker å jobbe, ønsker mer hjelp til de svake å få slutt på mobbing .

  5. Ja, det er mange unge som driver med selvskading eller tar selvmord. Mange av dem er i skoleløpet. Fra en lærers ståsted, dreier det seg ikke først og fremst om manglende evne til å fange opp hvilke elever det gjelder, men at vi står alene om å skulle hjelpe. En årlig reduksjon i helsesøsterressurs fører til overfylte avtalebøker hos rådgiverne. Nøkkelordet er tid. Det må være tid til å ta seg av dem i dag, ikke om tre, to eller en uke. Uten fagstøtte blir eleven prisgitt lærerens evne til å agere, formulere seg relevant og være der, og det gjør vi, etter beste ufaglærte evne dag og natt, til elevene endelig får den hjelpen de trenger. Hvert år opplever jeg minst en elev i denne kategorien. Det har gått bra så langt, men jeg frykter den dagen det ikke gjør det.

  6. Fra min egen erfaring konkluderer jeg, at det er ønsket at folk dreper seg. Det gjøres i alle fall alt for at man til slutt gjør det, dersom man skulle finne på å varsle om kritikkverdige forhold. Det finnes neppe grenser for hva man da blit utsatt for og uten å være forberedt på det eller noen gang å kunne få tilbake livet sitt.
    Det som jeg ikke forstår, er hvorfor selvjustis ikke er et langt større problem.

  7. Fikk desverre ikke sett debatten på tv igår, men hørte at du argumenterte veldig bra for en bedre sosial profil i statsbudsjettet. 🙂

    Er man funksjonshemmet burde man kanskje akseptere at man i mindre grad enn normalt vil være i stand til å oppfostre barn på en forsvarlig måte.

    Således virket budsjettet som ble lagt frem i 2013 fornuftig, siden man der omtalte muligheten av å sette en begrensning på barnetillegget i uførepensjon til å gjelde maks 2 til 3 barn.

    Således ville man støttet opp om den Norske kjernefamilien også blant de som har blitt skadet, eller er født med ett alvorlig lyte og men. Noen av disse har vert uheldige og har lite fra før, men kan kanskje allikevel tenke seg en etterkommer.

    Med denne begrensningen på 2 barn ville man unngått de ytterst få som eventuelt hadde en målsetning om å få mange barn som et virkemiddel for å få en bedre økonomisk hverdag enn tidligere.

    Det er nå en gang slik her i livet at om man er et par. Gift eller ugift, så ligger det et biologisk behov i å forplante seg selv om man er skadet.

    De som har mistet muligheten til å ha en normal jobb med en normal inntekt burde etter mitt skjønn hatt en mulighet til å få videreført et behovsprøvd barnetillegg opp til og med 2 barn.

    Att man nå velger å barbere dette for de som trenger det mest (barna), vil for de hardest rammede føre til at man kommer til å oppleve et tydelig skille ettersom barna vokser opp.

    Regjeringen vil nå velge å gi et flatt tillegg uten behovsprøving. Dette vil i flere tilfeller føre til at en ufør person med barn som er gift med en høytlønnet, vil oppleve å få en ekstra bonus på toppen av skattelettelsen til ektefellen.

    Utsagnet til Siv Jensen om at: «Vi setter ned barnehagprisene for de som trenger det mest», er lite konkretisert, og vil antakeligvis ikke i noen særlig grad veie opp for bortfallet av det behovsprøvde barnetillegget. Det fremstår også som om «folk flest» skal få mindre mulighet til selv å bestemme hva de mener er best for barnet de første leveårene.

    Man kan heller ikke regne med at en 11 åring er spesielt interessert i å gå i barnehage. Kanskje han heller ønsker seg en sykkel som ikke skiller seg alt for mye ut i mengden. Eller kanskje en tur på leirskole.

    Paradoksalt nok vil regjeringen bruke masse ressurser på å styrke ungdomspsykiatrien. Isteden burde man kanskje heller tenkt litt på forebygging.

    Det er karakteristisk at barn og ungdom føler seg mere sårbare i et samfunn med for store forskjeller. Man kan undres over hva hensikten til Frp og Høyre med å skape større utfordringer for de mest sårbare bygger på.

    Om hensikten skulle være å ramme Nordmenn som har vert med på å bygge opp landet for så å bli skadet, så vil budsjettet gi tvetydige signaler for Nordmenn og den fremtidige arbeidslinjen.

    Om hensikten er å regulere tilstrømmingen av grupperinger som tradisjonelt sett har for vane å få gratis tannlege samt både 5 og 6 barn, så ville hele Norges befolkning vert tjent med at Frp og Høyre var modige nok til å kalle en spade for en spade.

    Statsbudsjettet

    R.I.P

Comments are closed.