Baksiden av medaljen

Hvert år tar over 500 mennesker livet sitt i Norge. 70 prosent er menn, mange av dem unge. Skal vi få ned tallene må vi ha større åpenhet og mer forebygging.

Den siste tiden har flere stått frem med sterke historier om selvmordsforsøk og kjærester som aldri kom hjem. Tilbake sitter etterlatte med mye smerte, fortvilelse, og følelse av håpløshet og sorg. Selvmord og selvskading har store konsekvenser for enkeltmennesker, pårørende og samfunnet.

Årsaken til selvmord har vært kilde til studier i århundrer. Som ung sosiologistudent var boken «Selvmordet» fra 1897, skrevet av sosiologiens far Émile Durkheim, obligatorisk lesing for meg. Lærdommen står seg nok selv i dag: Følelse av avmakt og manglende mestring i et samfunn i rask endring gir negative tanker som kan føre til selvmord.

Vi er heldige som bor i et ressurssterkt og godt samfunn der de fleste har det bra. Baksiden av medaljen kan være at i et land med høy velstand er opplevelsen av å ikke mestre en kilde til håpløshet. Men når vi sliter med tunge tanker er det avgjørende å dele dem med noen.

33 år gamle Oddvar Vignes valgte å fortelle om sin egen vei mot selvmordsforsøk etter å ha lest en artikkel i A-magasinet om unge menn som tar livet sitt. Tilsynelatende lykkes de med alt, men selv føler de seg utilstrekkelig. Der pårørende og lesere satt igjen med mange spørsmål sa Vignes at han kjente seg igjen.

Et av de spørsmålene mange pårørende stiller seg er om de kunne gjort noe. Det er viktig å si at det kunne de sjeldent. Vignes forteller selv hvordan han planla sitt eget selvmord i detalj for å unngå å bli oppdaget. Hans åpenhet om egen historie har skapt engasjement og har allerede hjulpet mange.

Større åpenhet er et viktig mål for regjeringens handlingsplan mot selvmord og selvskading som ble lagt frem denne uken. Skal vi redusere omfanget av selvmord og selvskading er det avgjørende at flere oppsøker hjelp når de trenger det. I min nyttårstale sa jeg at de fleste av oss kjenner noen som har psykiske problemer, men at vi ikke alltid vet hvem de er. Psykiske helseproblemer kan være vanskelig å snakke om. Derfor er åpenhet et sentralt verktøy.

Vi vet at selvskading forekommer hyppig, særlig blant unge mennesker. Om lag en av ti 15-17 åringer i Norge rapporterer at de har gjort selvmordsforsøk eller skadet seg selv en eller flere ganger. Vi vet at dette er tause rop om hjelp. Likevel kommer relativt få av dem i kontakt med helse- og omsorgstjenestene. En viktig grunn kan være skamfølelse. Med større åpenhet reduserer vi stigmaene som oppleves av de som har psykiske helseutfordringer, slik at flere klarer å be om hjelp tidlig. Men vi må også stille spørsmål om vi er flinke nok til å fange opp signalene?

Handlingsplanen inneholder tiltak for at helsepersonell og andre som jobber mot barn og unge skal få økt kompetanse til å oppdage personer som sliter. Slik kan vi gi bedre hjelp og oppfølging. Helsepersonell må våge å stille spørsmål og se etter tegn til selvskading. Derfor må vi løfte kompetansen både i tidlig identifisering, utredning og behandling, og til å håndtere egne reaksjoner. Når unge mennesker våger å søke hjelp, er det viktig at de blir møtt på en god og kompetent måte.

Det er også viktig å sikre etterlatte god krisehjelp og sorgstøtte for å forebygge alvorlige traumatiske etterreaksjoner og psykiske lidelser. Derfor er det viktig å styrke tilgangen til sorgstøtte og likemannsarbeid. Regjeringen vil derfor støtte et viktig prosjekt i regi av Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) som i samarbeid med de regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging skal etablere et prosjekt for utvikling av sorgstøttetilbud, basert på likemannsstøtte.

Hver enkelt av oss kan også bidra til å få ned antallet selvmord og selvskadetilfeller. Oppfordringen på Verdensdagen for psykisk helse var: «Se hverandre – gjør en forskjell».Kvinner har nok fremdeles har lettere enn menn for å snakke om vanskelige ting i tunge studenter, og det er kanskje en forklaring på hvorfor så mange flere menn enn kvinner begår selvmord. Derfor håper jeg vi alle – også unge menn – kan bli flinkere til å snakke sammen når vi ikke har det bra.

Forfatter: Erna Solberg

Statsminister i Norge og partileder i Høyre.

16 thoughts on “Baksiden av medaljen”

  1. Et viktig innlegg dette!

    Jeg tenker at alle kan gjøre noe, f.eks ikke bare dele lykkestatuser i sosiale medier, men skrive om mange sider av livet.

    Vær klar over at selvskading ikke nødvendigvis har med selvmordsforsøk å gjøre. Det er to ulike ting, men som har til felles at de stammer ut fra dyp psykologisk smerte.

    Noe av det viktigste som kan gjøres er å styrke helsesøstertjenesten – og øremerke pengene. Tilgjengelige helsesøstre blir brukt, men det er viktig at det er et reelt lavterskeltilbud. Jeg ser det også som vitkig at det er lavterskeltilbud til eldre ungdom og studenter, f.eks at det er gratis helsetjenester for studenter under 25 og at tilgangen til psykolog/annen kvalifisert samtalepartnere som psykiatrisk sykepleiere er stor.

    mvh
    Änne-Helene Ose-Johansen

  2. Over halvparten av de som tar selvmord i Norge er nav klienter. Kansje det hjelper deg litt i jobben med å redusere selvmord..

  3. Lykke til med ditt møte med Forandringsfabrikken. Lytt til de unge som har møtt hjelpeapparatet i ulike situasjoner. De kan fortelle historier om både de som fikk hjelp og de som falt mellom to stoler. det er ikke alltid det skal så mye til for å havne i enten den ene eller den andre gruppen. Fleksibilitet og tid til å lytte til den enkelte er viktigst.

  4. 47 år og yrke skadet å har møtt veggene , vi bor i et rikt og godt land inn til vi blir rammet av sykdom. Livet etter skaden i 2005 åpnet øynene mine for de svake i samfunnet. Mobbing å trakassering fra arbeids giver . Syke som ikke passer inn eller er ønsket på arbeids plassen . IA og arbeidsmiljølover er bare ord på papiret. Arbeidsgiver sitter med all makt, Null sykefravær/ flotte statistikker og penger er deres mål. Leger og NAV bøyer seg for arbeidsgivers makt . Hvem ønsker egentlig de syke ? Er det virkelig de syke som skal straffes for å måtte tigge lommerusk på NAV ,lese om snylting og hva som må gjøres ??Mitt bilde av «trygg arbeids plass» som godtar at jeg er skadet og prøver å hjelpe så godt de kan på » veien videre» er knust. Min Arbeidsgiver knuste sjelen min da jeg ble oppsagt ( grunnet 2 svangerskap ) etter 17 års tro tjeneste og en varsling om mobbing på arbeidsplassen, førte til oppfordring fra arbeidsgiver om å tigge på NAV.
    Min kamp opp mot rettssystemet var hjelpeløst for lille meg mot store Gutta . Jeg er ingenting verdt i systemet , LO og fri rettshjelp ha ha ha for hvem ? Jeg hater å sitte på vent mens andre «over hodet» på meg bestemmer alt som skal føres på papirene ,, for då er det viktig med papir, for ingen vil ta ansvar for utfallet. Hurra ! 66 % lønn og uten plass i samfunnet, hvem ønsker å leve på det? Hus går tapt, venner mistes og grunnen til å stå opp om morgen.
    Har Du tenkt på Erna , at det kan være kyniske arbeidsgiver som er skyld i at de syke må » NAVE » for vi har et fantastisk bra system for de. Inkluderende er ut, ekskluderende er mer rett for de.
    Jeg ønsker å jobbe, ønsker mer hjelp til de svake å få slutt på mobbing .

  5. Ja, det er mange unge som driver med selvskading eller tar selvmord. Mange av dem er i skoleløpet. Fra en lærers ståsted, dreier det seg ikke først og fremst om manglende evne til å fange opp hvilke elever det gjelder, men at vi står alene om å skulle hjelpe. En årlig reduksjon i helsesøsterressurs fører til overfylte avtalebøker hos rådgiverne. Nøkkelordet er tid. Det må være tid til å ta seg av dem i dag, ikke om tre, to eller en uke. Uten fagstøtte blir eleven prisgitt lærerens evne til å agere, formulere seg relevant og være der, og det gjør vi, etter beste ufaglærte evne dag og natt, til elevene endelig får den hjelpen de trenger. Hvert år opplever jeg minst en elev i denne kategorien. Det har gått bra så langt, men jeg frykter den dagen det ikke gjør det.

  6. Hei Erna, jeg savner mine ord her inne, jeg kan ikke se at mine overgrep har kommet frem, både sexuelle og voldelige overgrep, det at jeg er blitt tvangsinnlagt to ganger av min mors psykiater og jeg har 3 søsken og 3 barn av i alt 4 har dei fått inn i psykiatrien. Jeg har aldri opplevd kjærlighet, trygghet. omtanke og det og ha mennesker i mitt liv som beskytter meg og tar vare på meg. Jeg gikk med en knekt fot i nesten 2 år, jeg har verdt lam flere ganger, jeg har CRPS II som er rangert som det verste smerte helvete en kan leve med. Jeg ber deg ringe meg, jeg trenger virkelig og få belyst min historie så du og andre kan få detaljert oversikt over hvilke brutale overgrep som skjer i somatikken og norsk psykiatri. Ring meg på 99 52 71 39 og er det andre resuers sterke mennesker som kunne tenke seg og hjelpe meg eller ha meg som sønn, i form av at dere er kjærlige og gode steforeldre, så ville det verdt til stor hjelp for meg, da jeg har en mor som er manisk depresiv og en far som er mye verre da han meiner at ho er frisk selv om har denne diagnosen og har verdt innlagt flere ganger, men kjærlighet gjør blind, jeg har også en 2 år yngre søster med samme diagnose. Er du jurist eller rik og har mulighet og lyst til og hjelpe meg, da vil jeg bli utrolig glad i deg, da sparer du meg for veldig mye lidelse, Foten er ikke mulig og gå på uten medisiner, Jeg har verken foreldre eller pårørende. Så ring meg på 99 52 71 39 om du har noe godt og bidra med. Jeg savner og få vere sammen med mennesker som får meg videre. Uføre får heller ikke lån, men mange får det alikevel fordi dei kjenner dei rette… jeg har god betalingshistorik og ingen anmerkninger eller noe på vandelen. Så dette føles veldig urettferdig og nå er leiligheta også solgt og jeg måtte bare gjør det, da jeg ikke kan bo her med mine skader. Jeg trenger både lån og en bank som tror på meg, så lover jeg og ikke skuffe den. Vil noen heller hjelpe meg økonomisk, da kan dere gjøre det til: 9713.36.50060 men fint om du skriver hvem det er fra så jeg også får takket dere. Det er en lyst til og ville leve som gjør at jeg skriver dette, men jeg har ikke noe valg, dette som her skrives, er da det som må frem. Ring meg Erna, lov meg det på: 99 52 71 39 om du bryr deg om dei svakeste, jeg har verdt usedvanlig sterk som enda lever, men jeg klarer ikke alt aleine heller :o(:::..

  7. Jeg har forsøkt og ta livet mitt to ganger og har CRPS II som er rangert over fødselsmerter, kreftsmerter, amputasjonsulykker, fybromylagi osv ja det troner som det verste smerte helvete et menneske kan ende opp i og tro meg det er det også, det kjenner ut som jeg blir spist levende om smertene mine kommer ut av kontroll, så skal man altså oppleve brutale sexuelle overgrep, brutal vold, journalforfalskninger, fabrikasjoner, trusler osv. ja to ganger har jeg forsøkt og bare kutte hardt over pulsåren men kun blitt redda for så og bli straffa og torturert i timesvis, dagesvis og ukesvis, det har verdt et sant helvete. Jeg lover ingen ting, men drømmen var at en snill og god jente skulle gjøre krav på meg og gi meg en opplevelse av en god verden jeg aldri har fått oppleve eller selv våger og tro at jeg skal kunne få oppleve. Jeg trenger derfor og oppleve at jenter og damer er menn på den måten at dei sjekker meg opp og ikke omvendt, at dei gir meg kjærlighet og varme om dei så bare bruker meg på en god og kjærlig måte som evt. kun handler om sex og ikke noe mer, ja det er mye mer godt det er det jeg i dag sitter igjen med, den redsel for og bli så syk at andre skal få herje fritt med meg igjen og bare kunne gjøre hva dei vil uten av kamera eller andre sikkerhetstiltak tar vare på meg og andre så vi ikke blir offer for overgrep. Jeg er så lei av og se kamera på alle butikker og kjøpesenter og det er heilt greit, for butikkene vil ikke selv betale for tyveri og dermed får dei lov av myndigheter og personsvernsloven og andre tilsynsaparat, men hva med pasientene som er mer sårbare en noen andre? Hvem er det som overvåker dem? Sørger for at voldtekt, sexuelle overgrep, vold, trusler, journalforfalskninger, fabrikasjoner fra a-å ikke lenger finner sted. Jeg savner enda at Erna Solberg skal vere medmenneskelig nok til og ringe meg på 99 52 71 39, jeg satte alle mine egne diagnoser selv i begynnelsen av 20 årene og jeg gikk med en knekt høyre fot og CRPS II og mye mer skader en som så, i 1 år og 10 mnd. jeg måtte finne ekspertise selv som kunne bekrefte eller avkrefte mine mistanker. Hvorfor er du ikke så medmenneskelig og snil at du kontakter meg Erna Solberg? Jeg skulle verdt 6 fot under jorda for lenge siden. Sterke krefter forsøker stadig vekk og drepe meg, men på den usynelige og gode måten som har verdt brukt i åresvis uten at noen har skjønt det eller har villet skjønne det… der man gjør grusome ting mot meg og andre så vi skal ta våre egne liv og alt annet med oss. Ring meg Erna Solberg, jeg skulle så gjerne ønske at alt sammen kun var et eneste stort mareritt men det er det ikke dessverre :o(::::.. Ring meg derfor på 99 52 71 39 og la oss ha en konstruktiv og åpen samtale der jeg kler meg heilt naken for deg, i forhold til hva jeg faktisk har opplevd. En ting er og kle seg naken fysisk, det tror mange er så vanskelig… det er ikke noe problem, jeg har verdt nødt og selge kroppen min for og kunne overleve og dei som har kjøpt sex av meg har kun redda meg, det har gitt meg penger og noe annet og tenke på som har fått meg over nye bølger i et liv med utolig mange dønninger. Håper du ringer meg snart på 99 52 71 39, mvh Øystein Elias Brenne, Ålesund, 37 år.

    1. Dette er ikkje et liv man ønsker seg på noen som helst måte. Når det gjelder troen på og finne den rette så er den nesten så godt som heilt borte. Mange har levd mye verre med fri vilje og det er greit om det skjer på byen og i det rette kretser… men er det ikkje et eget selvvalg når det begynner, da det noe annet og spesielt om man kommer fra et piatistisk hjem, som ikkje har verdt mye kristent i det heile tatt når alt kommer til alt. Men mine besteforeldre levde veldig etter Bibelen og på en god måte. Det er ikkje lett og lykkes med dette heller, det skal seies. Men mye kva en sjølv gjør det til også og om begge drar i same rettning. Life is life… det kan vel også diskuterest… Men ja liv er liv om det er det det er… men er det ikkje godt og alt annet en godt, da er det alt annet en herlig og flott. En god oppvekst fortjener alle barn, det er min tanke når eg ser små barn i dag men også tidligere. Barn trenger en god oppvekts. Men viktig at vi alle beskytter hverandre også som samfunn og at det offentlige heller ikkje blander seg for mye når det ikkje er rett og gjøre det og at det offentlige aldri skader noen!

  8. Når livet er som mitt og en del andres, da trenger det og bli publisert og åpenlyst for det det faktisk er, så alle kan forstå hva jeg og en mennesker faktisk går igjennom av lidelse heilt aleine :o(:::..

  9. Fra min egen erfaring konkluderer jeg, at det er ønsket at folk dreper seg. Det gjøres i alle fall alt for at man til slutt gjør det, dersom man skulle finne på å varsle om kritikkverdige forhold. Det finnes neppe grenser for hva man da blit utsatt for og uten å være forberedt på det eller noen gang å kunne få tilbake livet sitt.
    Det som jeg ikke forstår, er hvorfor selvjustis ikke er et langt større problem.

  10. Fikk desverre ikke sett debatten på tv igår, men hørte at du argumenterte veldig bra for en bedre sosial profil i statsbudsjettet. 🙂

    Er man funksjonshemmet burde man kanskje akseptere at man i mindre grad enn normalt vil være i stand til å oppfostre barn på en forsvarlig måte.

    Således virket budsjettet som ble lagt frem i 2013 fornuftig, siden man der omtalte muligheten av å sette en begrensning på barnetillegget i uførepensjon til å gjelde maks 2 til 3 barn.

    Således ville man støttet opp om den Norske kjernefamilien også blant de som har blitt skadet, eller er født med ett alvorlig lyte og men. Noen av disse har vert uheldige og har lite fra før, men kan kanskje allikevel tenke seg en etterkommer.

    Med denne begrensningen på 2 barn ville man unngått de ytterst få som eventuelt hadde en målsetning om å få mange barn som et virkemiddel for å få en bedre økonomisk hverdag enn tidligere.

    Det er nå en gang slik her i livet at om man er et par. Gift eller ugift, så ligger det et biologisk behov i å forplante seg selv om man er skadet.

    De som har mistet muligheten til å ha en normal jobb med en normal inntekt burde etter mitt skjønn hatt en mulighet til å få videreført et behovsprøvd barnetillegg opp til og med 2 barn.

    Att man nå velger å barbere dette for de som trenger det mest (barna), vil for de hardest rammede føre til at man kommer til å oppleve et tydelig skille ettersom barna vokser opp.

    Regjeringen vil nå velge å gi et flatt tillegg uten behovsprøving. Dette vil i flere tilfeller føre til at en ufør person med barn som er gift med en høytlønnet, vil oppleve å få en ekstra bonus på toppen av skattelettelsen til ektefellen.

    Utsagnet til Siv Jensen om at: «Vi setter ned barnehagprisene for de som trenger det mest», er lite konkretisert, og vil antakeligvis ikke i noen særlig grad veie opp for bortfallet av det behovsprøvde barnetillegget. Det fremstår også som om «folk flest» skal få mindre mulighet til selv å bestemme hva de mener er best for barnet de første leveårene.

    Man kan heller ikke regne med at en 11 åring er spesielt interessert i å gå i barnehage. Kanskje han heller ønsker seg en sykkel som ikke skiller seg alt for mye ut i mengden. Eller kanskje en tur på leirskole.

    Paradoksalt nok vil regjeringen bruke masse ressurser på å styrke ungdomspsykiatrien. Isteden burde man kanskje heller tenkt litt på forebygging.

    Det er karakteristisk at barn og ungdom føler seg mere sårbare i et samfunn med for store forskjeller. Man kan undres over hva hensikten til Frp og Høyre med å skape større utfordringer for de mest sårbare bygger på.

    Om hensikten skulle være å ramme Nordmenn som har vert med på å bygge opp landet for så å bli skadet, så vil budsjettet gi tvetydige signaler for Nordmenn og den fremtidige arbeidslinjen.

    Om hensikten er å regulere tilstrømmingen av grupperinger som tradisjonelt sett har for vane å få gratis tannlege samt både 5 og 6 barn, så ville hele Norges befolkning vert tjent med at Frp og Høyre var modige nok til å kalle en spade for en spade.

    Statsbudsjettet

    R.I.P

  11. BER OM AT ALLE BRUKER TID PÅ DENNE SIDA HER:
    OG TRYKKER PÅ KNAPPEN LIKES, DET BETYR MYE FOR MEG OG MANGE ANDRE:

    https://www.facebook.com/pages/KOMPLEKST-REGIONALT-SMERTE-SYNDROM-TYPE-I-OG-II-RSD-CRPS-II-KAUSALGI/713704355326649?fref=ts

    EN GLØMT GRUPPE DESSVERRE OG I TILLEGG VERDENS VERSTE SMERTE SITUASJON:
    Mc Gill Pain Scala.

    Alle mennesker fortjener og ha det bra og bli behandlet med verdighet og respekt. Jeg er redd for fremtiden og har aldri oppleve kjærlighet, varme og det og få rett hjelp. CRPS er en somatisk lidelser som dessverre oppstod under inngrep som jeg aldri ønskt som ung. Nå ber jeg bønner til dere og til min Himmelske far der oppe for uten troen på han ville jeg aldri klart meg. Men jeg ber også om at jeg en natt sovner stille inn, fordi dette er ingen god tilværelse og verre i. Hadde heile livet verdt annerledes og godt ville jeg verdt veldig glad. Vist noen vil hjelpe meg økonomisk 9713.36.50060 eller på andre gode måter, så er alle gode gaver noe man sårt trenger i slike situasjoner dessverre. Erna det haster og få til gode løsninger og stoppe alle overgrep på sjukehusene rundt om i Norge men også heile verden, et felles fokus og en felles sikring av pasientens egne rettigheter og der man lett kan ringe et nr og der man da automatisk har krav på at noen snarest beskytter en, man kan også få opp til 3 ulike personer som avgjøres ut fra sit. som heile tiden skal påse at svake grupper som har opplevd mye overgrep, får beskyttelse og hjelp og ikke minst et godt liv. Det ville verdt en god Julegave. Jeg har verken fått velge: Fritt sykehusvalg, secund opinien, individuel plan, støttekontakt, fysioterapi, massasje etter nesten 17 års kamp. Dette burde verdt på plass og sikra i forhold til min og andres situasjon omgående. Jeg blei skadet under 5 ulike operasjoner og det skulle ikke verdt mulig, men når man lett kan forfalske journalen og skjule dei faktiske forholda, ja da blir dette konsekvensene. Skulle ønske jeg hadde mange lokale venner og at den rette jenta dukka opp, det ville gitt meg tro på fremtiden. Vist noen kan elske en på tros av at en er kommet i en slik situasjon. Oppfordrer flere til og fortelle politiske ledere hvordan dei har det.

    Mvh
    Øystein Elias Brenne
    Ålesund

  12. En ting til, smerte pasienter må aldri havne i psykiatriens klør og grunne familie eller andre. Man må også slippe den brutaliteten som er der. Jeg er livredd for at smertene skal komme ut av kontroll og det og verre aleine forsterker både reddselen og nivået av vanskeligheter. Det er en ting og verre menneske når en har noen som elsker en ved sin side, men når en er aleine og ingen beskytter en, men når dei nærmeste aldri har verdt familie eller pårørende, så er det veldig tøft. Jeg skulle ønske at alt var annerledes og da meiner jeg alt. Ber om at Jula ikke blir for vanskelig men så god den bare kan og at det også blir bra og flott fremover, ja at lidelsene nå tar slutt og at ei herlig jente også kjem inn i livet mitt. Det er mine drømmer sammen med at venner og familie heller gjør det rette og at en nå får oppleve og ha det godt. Alle overgrep og all lidelser er ikke mulig og sette ord på en gang. Det har verdt et ubeskrivelig helvete rett og slett :o(:::::… Gud velsign meg nå med gode gaver amen.

Kommentarer er stengt.