De frivillige lyser opp adventen og julen. Takk for innsatsen!
Noe av det som gjør mest inntrykk på meg som statsminister er møtene med alle de frivillige.
De som står på sent og tidlig for å hjelpe andre, kanskje gjennom et helt liv. De som gir ensomme selskap, de som gir alvorlig syke trøst, de som tenner gløden hos unge idrettsutøvere, de som hjelper flyktninger med å finne frem på sitt nye bosted, de som holder orden på notene i skolekorpsene.
Desember er en hektisk måned. Mange av oss bruker mye tid på forberedelser til jul.
Vi baker, går på konserter, lager adventskalendre, kjøper gaver og får kanskje endelig gjennomført husvasken vi har utsatt litt for lenge.
Desember er også en måned der mange bruker tid på andre. Nå før jul tror jeg mange er litt flinkere til å se dem rundt oss.
Det er vondt å være ensom – uansett om det er sommer eller vinter. Men jeg tror det kanskje smerter litt mer på denne tiden.
Første søndag i advent tilbrakte jeg med Fauske Røde Kors i Nordland.
Besøkstjenesten holdt julemiddag for eldre i kommunen. På tallerkenen ribbe med svor, pølser og rødkål.
Rundt bordene livlig prat og gode smil.
Fauske Røde Kors reiser på hjemmebesøk, de arrangerer bussturer og sosiale arrangementer året rundt.
Vigdis Steigen leder tjenesten med stort engasjement og varmt hjerte.
I tillegg er foreningen tilstede for nye innbyggere i kommunen, på asylmottak og hjemme hos dem som akkurat er bosatt. Mange av dem som er kommet til Fauske er enslige mindreårige.
De frivillige strekker ut en hånd.
I løpet av desember har jeg møtt mange som Vigdis.
Hverdagshelter, som stiller opp i det daglige og bruker tid og krefter på å hjelpe andre.
Det er et slikt Norge jeg ønsker meg. Et varmt og raust samfunn, hvor vi ser hverandre og stiller opp for hverandre, både når ting går som de skal – og ikke minst når det butter litt imot.
Lønn måles gjerne i kroner og øre. Men ikke alltid.
Å gjøre en frivillig innsats eller bistå noen ved å strekke ut en hånd, er godt ikke bare for den som blir hjulpet, men også den som hjelper.
Organisasjoner, idrettslag, foreninger, menigheter, ungdomsorganisasjoner og lag er et viktig lim i lokalsamfunnene. På Fauske og i resten av Norge.
Gode samfunn bygger på stor grad av frihet og tillit. Vi vet at tilliten mellom mennesker er høy og konfliktnivået lavere der deltagelsen i frivilligheten er stor.
Regjeringen er opptatt av å tilrettelegge for frivilligheten. Vi styrker rammebetingelsene og forenkler regelverket.
Frivilligheten har ofte gått foran og vist vei, for eksempel når det gjelder beredskap, menneskerettigheter, helse og humanitært arbeid.
Uten deres bidrag hadde ikke den norske velferdsstaten vært det den er i dag.
Offentlige myndigheter har gradvis tatt over ansvaret for viktige oppgaver som tidligere ble løst av frivillige. Sånn må det være. Vi må vite hvem som har det øverste ansvaret for at vi får god nok hjelp når vi er syke og at det er høy kvalitet på undervisningen vi sender barna våre til i det daglige.
Men frivillighetens innsats er likevel avgjørende for at vi føler oss trygge. At mange ikke er ensomme. At vi har gode fritidsaktiviteter for barn i alle aldre.
Og så er det heller ikke alt arbeid det offentlige er like godt rustet til å gjøre som frivillige. Innen rusbehandlingen, i pasientforeninger eller blant synshemmede er mange av dem som gir best hjelp folk som har vært gjennom samme utfordringer selv.
Likepersonarbeid har noe helt unikt ved seg. Organisasjoner som drives av folk som har opplevd det samme selv, har en egen styrke.
Heldigvis viser all statistikk at frivillige enkeltmennesker og organisasjoner fortsetter å ta ansvar for vårt felles beste.
Takket være frivillige kan vi føle oss trygge når vi går tur i vinterfjellet. Fordi frivillige stiller opp, får ensomme eldre besøk, barn får leksehjelp, fotballag og korps over hele landet får råd til å reise på cup og leir.
Og så mange av oss har fått en finere advents- og juletid.
Frivilligheten er ikke bare et tillegg til det offentlige ansvaret. Den har en helt egen verdi i seg selv.
Uten hadde vi vært fattigere.
