Menneskene er målet

Foto: Thor Hakon Ulstad

Denne talen holdt jeg på IBMs digitaliseringskonferanse “Watson Summit” den 16.11. 

Teknologien endrer ikke det overordnede målet, eller våre grunnleggende behov, men den endrer forutsetningene for å komme dit.

Det er jo sånn at vi politikere sier noe av det samme for øyeblikket. Vi sier at teknologien vil endre vårt samfunn i årene fremover.

Vi ser robotisering, 3D-print og nye materialer, sensorteknologi, tingenes internett, stordata og kunstig intelligens.

Alt dette vil komme til å påvirke oss på måter vi ikke helt har oversikten over i dag. Det som er viktig å huske er at noen ting endrer seg og noen ting kommer til å være mer konstant. Men det er mange som frykter fremtiden for øyeblikket. Det er noe som vi politikere må ta på alvor. Vi må være med på å bruke de nye mulighetene, men også sortere i problemstillingene.

Vi kan få tjenester og opplevelser vi foreløpig knapt kan forestille oss, og gjøre alt tilgjengelig hvor som helst, når som helst.

Vi vil få fantastiske muligheter til å løse store utfordringer i samfunnet. Vi kommer til å få selvkjørende biler, og intelligente trafikksystemer kan for eksempel spare mange liv i trafikken, fjerne køene for godt og redusere klimautslippene.

Digitalisering gir store muligheter for oss i offentlig sektor for å effektivisere og gjøre ting enklere, både i privat næringsliv og offentlig sektor.

Det betyr at vi vil kunne tilby bedre tjenester og samtidig bruke skattepengene mer effektivt. Det er en fordel. Og selv om vi vil bruke teknologi til å utføre mange oppgaver som folk gjør i dag føler jeg meg trygg på at det uansett vil være mange nye oppgaver vi kan løse fremover og nye jobber som kan skapes.

Jeg mener Norge er godt rustet til å utnytte mulighetene ny teknologi gir.

Vi har høy kompetanse, konkurransedyktige bedrifter og et godt utbygd velferdssystem, og vi er blant de landene i verden som har tatt den digitale teknologien mest i bruk allerede. Vi har erfaring med å være et høykostland, der konkurransen må vinnes med andre midler enn stor innsats av arbeidstimer. Det gjør at vi har et godt utgangspunkt. Så kan vi alltid stille spørsmålet har vi et godt nok tempo i vårt samfunn til å dra nytte av de utfordringene og mulighetene som kommer.

Land som baserer sin økonomi på eksport med stor innsats av billig arbeidskraft, vil kunne møte større utfordringer, når helt nye typer produksjon blir automatisert eller forsvinner helt ut av tradisjonelle fabrikker. Da blir det vanskelige for de landene som har sin forretningsmodell på arbeidsintensiv arbeidskraft, og det kommer til å gi større globale problemer.

I Norge kan utviklingen gi muligheter for å flytte produksjon hjem igjen. Som vi før har flyttet ut, fordi det har vært for dyrt. Når Norsk Titanium på Eggemoen printer skreddersydde flydeler i titan akkurat når kunden skal ha dem, sparer de både lagerplass og transporttid, samtidig som den avanserte produksjonen gir arbeidsplasser her i Norge istedenfor i et lavkostland. Her er det muligheter for mange norske bedrifter – hvis vi klarer å omstille oss og ta mulighetene i bruk.

For vi må også erkjenne at digitalisering og automatisering vil være krevende, både for mange enkeltmennesker, og for oss som samfunn.

Når arbeidsplasser endres og fjernes er det ofte vanskelig. Vi vil få utfordringer mot personvernet og vi vil få nye sikkerhetsutfordringer. Vi vil bli stilt overfor utfordringer og vanskelige valg.

For å holde oss til selvkjørende biler: Er vi klare for at arbeidsplasser i transportsektoren forsvinner? Kanskje i løpet av 20-30 år. Særlig hvis miljøgevinstene blir store. Trafikksikkerheten blir bedre. Det mange mennesker som jobber med dette området.

Er vi klare for at alle bevegelser i trafikken registreres og overvåkes til enhver tid, og hvordan sikrer vi oss godt nok mot feil, sabotasje og hacking? Det er mange usikkerhetsmomenter i dette.

Det er et viktig poeng for meg at teknologi ikke et mål i seg selv.

Målet for politikken er å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre det enda bedre for menneskene som bor i dette samfunnet. Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i felleskapet.

Vi må gjøre det i en verden der teknologien raskt endrer forutsetningene for nesten alt.

Da nytter det ikke å være middels gode.

Enten klarer vi å skape de nye jobbene og blir et av Europas mest nyskapende land i løpet av de neste ti årene. Eller så brå-lander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre.

Som politikere er vår jobb å spørre oss hvilke konsekvenser dette får for de grunnleggende forholdene i samfunnet. Vi må tenke nytt på noen områder, samtidig er det mye vi allerede gjør riktig i Norge.

En ting vi er gode på i Norge, er samarbeid. Det er en styrke vi skal bygge videre på.

For å bli en digital vinner må vi samarbeide enda bedre mellom stat, kommune og privat sektor. Mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Altså trepartssamarbeidet i arbeidslivet.

Da kan vi både utvikle enda bedre offentlig velferd og samtidig legge grunnlaget for nye eksportnæringer og arbeidsplasser i Norge.

Også på andre områder ligger løsningen i å bygge videre på ting vi allerede er gode på. Jeg vil nevne fire av dem her.

Det første er kompetanse.
Utdanning og kompetanse er nøkkelen til fremtidens verdiskaping. Det er ikke noe nytt, at en Høyre-leder sier det. Det er sånn at velstandsveksten som gjorde dagens samfunn mulig var bygget på kunnskap, forskning og innsatsen til en høyt utdannet befolkning. Det kommer også til å gjelde fremtidens samfunn.

Derfor har kunnskap vært et av regjeringens hovedsatsingsområder fra dag én.

Kravet til kompetanse vil øke enda mer fremover.

Det betyr at vi er nødt til å sørge for at flere arbeidstakere som har behov for oppdatering av kunnskap og utdanning innenfor nye områder, får det også etter at de har etablert seg i arbeidslivet. Vi må ha et godt grunnlag fra utdanningssystemet vårt i bunn, også med kunnskap om ny teknologi, kunnskap om programmering, hvordan man bygger alle disse nye tingene. Men også hvordan det påvirker samfunnet.

Evne til kritisk tenkning og kildekritikk blir viktigere, når informasjonstilfanget er nærmest ubegrenset og det kan være vanskelig å skille mellom seriøse og useriøse avsendere.

Ufaglærte, faglærte og akademikere må sikres mulighet til å oppdatere seg og få ny kompetanse gjennom hele yrkeslivet.

Regjeringen og partene i arbeidslivet har for første gang i historien utarbeidet en Nasjonal kompetansepolitisk strategi, der målgruppen rett og slett er hele den voksne befolkningen.

Vi skal sørge for at vi tilpasser tilbudet bedre til arbeidslivets behov. Ingen arbeidstakere skal oppleve å gå ut på dato. Det er målsetningen til denne regjeringen.

Det andre er bedriftenes rammevilkår.
Det er heller ikke nytt at en Høyre-leder argumenterer for satsing på kunnskap og gode rammevilkår for bedrifter. Det skaper ikke akkurat sensasjon og overskrifter. Men det blir ikke mindre viktig av den grunn.
Mange norske arbeidsplasser forsvinner som følge av teknologisk utvikling, lavere oljepris og andre endringer, men teknologien gir også muligheter til å skape nye.
Da må vi sikre gode vilkår for gründere, innovasjon og nye arbeidsplasser i små og store bedrifter.

Derfor endrer vi skatten på arbeid, overskudd og eierskap i bedriftene og sikrer bedre vilkår for gründere. Det skal lønne seg å skape nye arbeidsplasser i Norge.

Vi prioriterer næringsrettet forskning og forskning på muliggjørende teknologier, som IKT, bioteknologi, nanoteknologi og avanserte produksjonsprosesser. Et lite hjertesukk om når jeg besøker universiteter og andre utdanningsinstitusjoner; kjempefint at vi har en internasjonalisert universitetsstruktur i Norge, men vi må ha flere nordmenn som også går de tunge veiene. Flere som har tenkt å bli, og bidra til det norske arbeidslivet og samfunnslivet fremover. På tunge realfagsområder.

Vi endrer regelverk for å gjøre det mulig å teste ut nye løsninger, som selvkjørende biler. Et kontinuerlig arbeid med revisjon av regelverk og sikkerhetstiltak i lys av ny teknologi vil være normalen fremover. Alt dette må vi gjøre enda mer av. Det er en utfordring for oss politikere å henge med på regelverket når teknologien går så raskt.

Regjeringen har også etablert en egen strategiprosess sammen med partene i arbeidslivet for økt digitalisering på tvers av næringer og bransjer.

Det tredje er at Norge fortsatt skal være ledende på digitalisering av offentlig sektor.
Vi gjennomfører en rekke reformer for å gjøre Norge klart for fremtiden.

En grunn til det er at vi må sikre at vi har tilstrekkelig store og solide fagmiljøer i både staten og kommunene for å kunne digitalisere, sikre gode tjenester til alle og håndtere nye utfordringer.

Det sender vel ikke sjokkbølger gjennom forsamlingen at en statsminister fra Høyre jobber for en bedre og mer effektiv offentlig sektor heller, men det er altså enda viktigere når teknologien endrer seg.

Vår offentlige sektor er blant de ledende i verden på digitalisering, og nå øker vi tempoet i digitaliseringen enda mer. De fleste av dere syns sikkert vi er alt for treige, men vi skårer faktisk veldig høyt på digitalisering.

Vi skal beholde ledertrøyen og sikre både innbyggere og næringsliv et digitalt tjenestetilbud i verdensklasse.

Vi har gitt alle departementer frist ut dette året på å planlegge hvordan alle egnede tjenester skal gjøres tilgjengelig digitalt.

Vi har innført obligatorisk leder- og teknologiopplæring for alle ledergrupper i departementene og alle topplederne i de statlige etatene.

Noe av det viktigste vi gjør er å lage felles komponenter og standarder på stadig flere områder. Vi bygger nå en solid og moderne digital grunnmur for det offentlige Norge.

Dette er forutsetningen for at offentlige systemer skal snakke sammen, for at vi bare skal be innbyggere og bedrifter om informasjon én gang. Og så er det viktig at vi samarbeider med privat sektor.

Vi vil la nyskapende bedrifter og gründermiljøer være med å utvikle det offentlige tjenestetilbudet. Vi tror ikke at innovasjon skjer ofte nok, og godt nok, hvis det skal skje i offentlige kontorer, uten samarbeid med andre.

Derfor har vi innført nøytral moms i staten, slik at momsen ikke skal gjøre det dyrere å kjøpe en tjeneste fra en privat bedrift, enn å produsere den selv.

Vi har endret innkjøpsregelverket og endrer nå måten staten gjør innkjøp på.

Vi skal ikke bare spørre om pris på en gitt løsning, men også om nye og bedre løsninger. Slik at staten også er med på å drive innovasjonen fremover.

Da bidrar vi også til å skape nye innovasjonsmiljøer, nye eksportbedrifter og gode, norske arbeidsplasser.

Det fjerde er at det offentlige skal forvalte data bedre.
Det offentlige forvalter en stor mengde data på vegne av innbyggerne.

Tilgang på store datamengde gir mulighet for analyse, forskning og utvikling av nye tilbud og tjenester til beste for samfunnet og individet, både i offentlig og privat regi.

Norge er i en unik posisjon i verden med det kunnskapsgrunnlaget vi har samlet gjennom helseregistrene og andre kilder til helsedata. Vi har i mange år vært flinke til å samle data og bruke dem til forskning.

Den posisjonen må vi jobbe godt for å beholde fremover.

Bedre utnyttelse av helsedata kan gi store gevinster både for den enkelte pasient og for helsetjenesten. Det hjelper oss også til å forstå hva som påvirker helsen i befolkningen, og til å planlegge framtidens behov for helsetjenester.

Den største utfordringen er ikke at vi mangler data, men at vi i større grad må utnytte de nye mulighetene til å ta datamaterialet i bruk.
Dette jobber vi med nå.

Flere sykehus har startet prosjekter for å prøve ut hvordan maskinlæring og kunstig intelligens kan bidra til bedre bruk av helsedata.

Vi skal lære av prosjektene og finne ut hvordan sektoren kan bruke teknologien bedre og bredt.

Målet er å endre IKT-systemene på sykehus fra å være et lager for pasientinformasjon til beslutningsstøtte for pasientbehandling.

Dette må vi klare uten å gå på akkord med personvernet. Det er en utfordring. Det er ikke nødvendigvis slik at bedre bruk av data gir dårligere personvern. Det finnes ingen garanti for vern av personlige opplysninger i dårlig og lite bevisst bruk og lagring av data. God forvaltning av data handler også om å sørge for at uvedkommende ikke har tilgang, at opplysninger som skal slettes faktisk blir slettet og at opplysningene brukes riktig.

På mange områder oppstår personvernutfordringene helt uavhengig av hva det offentlige gjør – og må uansett håndteres. Mange av oss registrerer for eksempel store mengder personlige helsedata gjennom bruk av sensorer og apper fra ulike kommersielle tilbydere i dag, og alle har vel ikke like god oversikt over hvor disse dataene lagres og hvordan de kan bli brukt til enhver tid.

Fremover styrker vi enkeltpersoners rettigheter til egne data gjennom ny personvernlovgivning. Samtidig må vi jobbe med helsevesenets muligheter til å ta imot og bruke denne typen data, og å kunne bruke det til pasientens beste. Det du deler med helseappen din burde det også være mulig å dele med legen hvis du ønsker det.

For å oppsummere…

Teknologien endrer ikke det overordnede målet, eller våre grunnleggende behov, hverken som individer eller samfunn. Men den endrer forutsetningene for å komme dit.

For å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre flere ting raskere må vi opprettholde inntektene, sikre konkurransekraften, og få maksimalt ut av ressursene vi har. Det krever at vi omstiller oss, at vi utnytter mulighetene teknologien gir og tar tak i utfordringene den skaper.

For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge, for fremtiden og hvordan vi sørger for at vi klarer å skape det bærekraftige velferdssamfunnet som jeg håper på at vi kan gi til våre barn og barnebarn. Det dreier seg om at vi er med på toget om teknologi, men aldri slipper fokuset på menneskene og innbyggerne i Norge, som er det viktigste for politikken i dette samfunnet.

Takk for meg.

One Reply to “Menneskene er målet”

Comments are closed.