Arbeid er den viktigste frigjøringskampen
Altfor mange kvinner er ikke på den viktigste arenaen for integrering og likestilling. Når kun 44,6 % av kvinnelige flyktninger jobber, har vi et stort potensial til å få flere i arbeid og dermed øke likestillingen.
Hvis vi får flere innvandrerkvinner i arbeid vil det blant annet føre til:
• Bedre integrering og bedre levekår
• Økonomisk kontroll og selvstendighet
• Mer likestilling i hjemmet
• Et større sosialt nettverk gjennom hverdagsintegrering på arbeidsplassen
• Bedre norskferdigheter
• Utvidet kjennskap til det norske samfunnet
• Et bedre innblikk i kvinners rettigheter i Norge
• Positive ringvirkninger for kommende generasjoner
Tiden er kommet for å ta opp igjen en av frigjøringskampene kvinnebevegelsen kjempet for på 1970-tallet – nemlig muligheten til å kombinere lønnet arbeid og familie. Jeg synes dette er den viktigste likestillingskampen i Norge akkurat nå. Vi må kjempe for friheten til minoritetskvinnene i landet vårt, og vi må ta opp kampen sammen med dem. Negativ sosial kontroll kan også ramme kvinner som vil jobbe.
FNs femte bærekraftsmål er global likestilling – styrke alle kvinner og jenter. For meg betyr dette at alle skal ha muligheter og frihet til å treffe egne valg. Ingen bærekraft uten økt likestilling! Utdanning og yrkesdeltakelse er en viktig nøkkel til et mer likestilt samfunn. Derfor unner jeg alle minoritetskvinner i Norge en større plass i arbeidslivet, slik at de kan få realisert sine drømmer, evner og ambisjoner. Jeg ønsker også at de skal få utfordre seg selv, og få gleden av å fremstå som gode forbilder for sine døtre og sønner.
Når kvinner er i lønnet arbeid blir de mer likestilt i hjemmet og de oppnår økt kontroll i eget liv. Det kan for eksempel gi kvinner muligheten til å tre ut av dysfunksjonelle forhold preget av psykisk eller fysisk vold, eller rett og slett en mer rettferdig fordeling av husarbeidet i familien.
Den psykiske helsen blir også bedre av å komme ut i arbeidslivet. Kvinnene blir en del av hverdagsintegreringen på jobb og får et større sosialt nettverk. Det hjelper spesielt de som har følt på ensomhet. En plass i arbeidslivet har også god effekt på norskferdighetene når kvinnene kan trene på å snakke norsk med kollegaer.
Jeg vil hylle alle de modige kvinnene som kjemper for ytringsfriheten, et liv uten kjønnsdiskriminering og friheten til å velge selv. Men denne frigjøringskampen må kjempes av flere enn minoritetskvinnene. Vi må endre holdninger og engasjere fedre, brødre og mannlige ledere i arbeidet, for å styrke jenters og kvinners stilling. Vi må støtte, motivere og bygge opp selvtilliten til kvinnene som ønsker inntektsgivende arbeid.
Arbeidsgiverne må komme sterkere på banen. Jeg vil ha dem med på en inkluderingsdugnad som bidrar til at flere mennesker med utenlands-klingende navn får en plass i arbeidslivet vårt. For arbeid er en effektiv og god form for inkludering. Samtidig må vi anerkjenne at det finnes barrierer for å komme ut i jobb, som mange kvinner med minoritetsbakgrunn fortalt meg at de sliter med. Det handler om språk, manglende formell kompetanse og andre kvalifikasjoner etterspurt i arbeidslivet.
Samtidig skal vi jobbe videre for likestilling i minoritetsmiljøer, ved å blant annet styrke frivillige organisasjoner som bidrar til integrering av minoritetskvinner i det norske samfunnet. Vi vil også jobbe for å kvalifisere flere til inntektsgivende arbeid, og å styrke språkopplæringen for at flere kvinner med minoritetsbakgrunn skal kunne delta i arbeidslivet.
Til alle kvinner, gratulerer med kvinnedagen! Jeg sender noen ekstra tanker til alle kvinner med minoritetsbakgrunn som kjemper hverdagens små og store likestillingskamper. Dere imponerer meg! Jeg heier på dere. Lykke til videre med bevegelsen dere skaper i samfunnet.
