Arbeid er den viktigste frigjøringskampen

I dag har jeg besøkt «Sisters in business» på Ikea, et prosjekt som gir innvandrerkvinner et nettverk og jobbtrening.
I dag har jeg besøkt «Sisters in business» på Ikea, et prosjekt som gir innvandrerkvinner et nettverk og jobbtrening.

Altfor mange kvinner er ikke på den viktigste arenaen for integrering og likestilling. Når kun 44,6 % av kvinnelige flyktninger jobber, har vi et stort potensial til å få flere i arbeid og dermed øke likestillingen.

Hvis vi får flere innvandrerkvinner i arbeid vil det blant annet føre til:
•  Bedre integrering og bedre levekår
•  Økonomisk kontroll og selvstendighet
•  Mer likestilling i hjemmet
•  Et større sosialt nettverk gjennom hverdagsintegrering på arbeidsplassen
•  Bedre norskferdigheter
•  Utvidet kjennskap til det norske samfunnet
•  Et bedre innblikk i kvinners rettigheter i Norge
•  Positive ringvirkninger for kommende generasjoner

Tiden er kommet for å ta opp igjen en av frigjøringskampene kvinnebevegelsen kjempet for på 1970-tallet – nemlig muligheten til å kombinere lønnet arbeid og familie. Jeg synes dette er den viktigste likestillingskampen i Norge akkurat nå. Vi må kjempe for friheten til minoritetskvinnene i landet vårt, og vi må ta opp kampen sammen med dem. Negativ sosial kontroll kan også ramme kvinner som vil jobbe.

FNs femte bærekraftsmål er global likestilling – styrke alle kvinner og jenter. For meg betyr dette at alle skal ha muligheter og frihet til å treffe egne valg. Ingen bærekraft uten økt likestilling! Utdanning og yrkesdeltakelse er en viktig nøkkel til et mer likestilt samfunn. Derfor unner jeg alle minoritetskvinner i Norge en større plass i arbeidslivet, slik at de kan få realisert sine drømmer, evner og ambisjoner. Jeg ønsker også at de skal få utfordre seg selv, og få gleden av å fremstå som gode forbilder for sine døtre og sønner.

Når kvinner er i lønnet arbeid blir de mer likestilt i hjemmet og de oppnår økt kontroll i eget liv. Det kan for eksempel gi kvinner muligheten til å tre ut av dysfunksjonelle forhold preget av psykisk eller fysisk vold, eller rett og slett en mer rettferdig fordeling av husarbeidet i familien.

Den psykiske helsen blir også bedre av å komme ut i arbeidslivet. Kvinnene blir en del av hverdagsintegreringen på jobb og får et større sosialt nettverk. Det hjelper spesielt de som har følt på ensomhet. En plass i arbeidslivet har også god effekt på norskferdighetene når kvinnene kan trene på å snakke norsk med kollegaer.

Fra besøket hos Sisters in business og IKEA. Her med ordfører i Asker Lene Conradi, Ass. varehussjef Beate Hagen og medgründer av Sisters in business, Farzaneh Aghalo.

Jeg vil hylle alle de modige kvinnene som kjemper for ytringsfriheten, et liv uten kjønnsdiskriminering og friheten til å velge selv. Men denne frigjøringskampen må kjempes av flere enn minoritetskvinnene. Vi må endre holdninger og engasjere fedre, brødre og mannlige ledere i arbeidet, for å styrke jenters og kvinners stilling. Vi må støtte, motivere og bygge opp selvtilliten til kvinnene som ønsker inntektsgivende arbeid.

Arbeidsgiverne må komme sterkere på banen. Jeg vil ha dem med på en inkluderingsdugnad som bidrar til at flere mennesker med utenlands-klingende navn får en plass i arbeidslivet vårt. For arbeid er en effektiv og god form for inkludering. Samtidig må vi anerkjenne at det finnes barrierer for å komme ut i jobb, som mange kvinner med minoritetsbakgrunn fortalt meg at de sliter med. Det handler om språk, manglende formell kompetanse og andre kvalifikasjoner etterspurt i arbeidslivet.

Samtidig skal vi jobbe videre for likestilling i minoritetsmiljøer, ved å blant annet styrke frivillige organisasjoner som bidrar til integrering av minoritetskvinner i det norske samfunnet. Vi vil også jobbe for å kvalifisere flere til inntektsgivende arbeid, og å styrke språkopplæringen for at flere kvinner med minoritetsbakgrunn skal kunne delta i arbeidslivet.

Til alle kvinner, gratulerer med kvinnedagen! Jeg sender noen ekstra tanker til alle kvinner med minoritetsbakgrunn som kjemper hverdagens små og store likestillingskamper. Dere imponerer meg! Jeg heier på dere. Lykke til videre med bevegelsen dere skaper i samfunnet.

2 Replies to “Arbeid er den viktigste frigjøringskampen”

  1. Det viktigste for integrering er å fjerne hijab hodeplagg som signaliserer eksrem Islam. Se hva som skjer i Iran og Egypt hvor kvinner blir tvunget til å bære hijab.

  2. I ditt innlegg sier du at: “Vi må kjempe for friheten til minoritetskvinnene.” Det er vel slik at disse kvinnene først og fremst selv må ønske å stå på egne ben, ha egen inntekt og ta egne valg. Ønsket om endring må komme innenfra noe som krever at kulturen disse kvinnene er en del av, endres. Kulturendring er en langsom prosess og samfunnet må på en tydelig måte signaliser hva som er akseptabelt og hvilke kulturelemter som må avlæres og legges bort. Samfunnet må støtte og hylle de miljøer og kvinner som har maktet å bryte ut.

    Videre skriver du at: “Men denne frigjøringskampen må kjempes av flere enn minoritetskvinnene. Vi må endre holdninger og engasjere fedre, brødre og mannlige ledere i arbeidet, for å styrke jenters og kvinners stilling.”
    Jeg tolker at du mener det norske samfunnet når du skriver “Vi må”. Å endre holdninger i innvandrermiljøer er bare mulig om miljøene er små og med et stort flertall av borgere med de ønskelige holdningene. Om de fremmedkulturelle miljøene vokser seg for store bibeholdes og forsterkes den opprinnelige kulturen. Å endre holdninger og verdier vil kreve at miljøene brytes opp og fragmenteres. Vi ser at Danmark setter dette ut i praktisk politikk. Dette er et eksperiment som kan danne grunnlag for integreringspolitikken også i Norge, selvfølgelig om resultatet blir bra.

    Til slutt skriver du at: “Samtidig skal vi jobbe videre for likestilling i minoritetsmiljøer, ved å blant annet styrke frivillige organisasjoner som bidrar til integrering av minoritetskvinner i det norske samfunnet.”

    Her kommer også frasen om at “vi skal jobbe for likestilling i minoritetsmiljøer”. Det norske samfunnet har en grunnleggende interesse i at kvinner og menn er likestilte. Vårt samfunn, og alle vestlige samfunn, har profittert på at kvinner er selvstendige. Denne selvstendigheten går blandt annet ut på å bestemme over egen kropp og seksualitet, valg i livet og kunnskap. Det er et møysommelig og svært vanskelig, for ikke å si umulig, arbeid å endre holdninger og verdier i en retning mot de grunnleggende norske verdier og normer. Det er i hovedsak de grunnleggende verdiene i religionen Islam som vanskeliggjør likestillingsarbeidet. Det er i første rekke mennene i de muslimske miljøene som må få innsikt i den norske likestillingstankegangen. Når mennene forstår at likestilling tjener dem og samfunnet vil de kanskje endre holdning. Det “vi” kan gjøre er, på en tydelig måte, å stå opp for våre verdier, si ifra når våre verdier ikke etterleves og forfølge brudd på norsk lov og regler. Vi må på ingen måte gi næring til den ukultur som bryter ned det norske samfunnet. Bryter ned det som møysommelig er bygd gjennom generasjoners strev, ikke bare på likestillingsområdet, men på mange andre samfunnsområder. “Vi” må hegne om vår livsstil, vårt likestilte og fantastiske demokratiske samfunn. Vi må aldri gi slipp på ytringsfriheten. Her må “vi” forklare innvandrerne at ingen skal være hårsåre og la seg krenke. Iboende i ytringsfriheten ligger provokasjonen og krenkelsen – det skal alle tåle, også når religioner krenkes og gjøres narr av. Alt innenfor loven grenser, selvfølgelig.

    Med hilsen
    Steinar Sørensen Hadsel Høyre

Comments are closed.