For fri og rettferdig handel

Kommentaren stod på trykk i DN 20.april

Globalisering og en friere verdenshandel har gitt fantastiske resultater. Nå må vi forsvare hva vi har oppnådd.

Handel på tvers av landegrensene har gjort verden rikere, fredeligere, mer demokratisk og tryggere. Vi kan tillate oss å være mer ambisiøse og optimistiske på vegne av verdens utvikling enn vi har vært noen gang før. Derfor må vi forsvare ordningene og institusjonene som har gjort fremgangen hittil mulig.

Da FN vedtok tusenårsmålene i 2000 var ett av dem å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Målet ble innfridd i 2010. I et lenger perspektiv har utviklingen vært enda mer utrolig. I 1966 levde halve verden i ekstrem fattigdom. I 2017 var det redusert til 9 %. Fra 1990 til i dag er barnedødeligheten halvert og sult redusert med 40 %.

Tusenårsmålene er erstattet av bærekraftsmålene. De er enda mer ambisiøse. Blant annet skal ekstrem fattigdom og sult utryddes. Rent vann og gode sanitærforhold skal være tilgjengelig for alle. Klimaendringene skal bekjempes.

Felles for alle FNs bærekraftsmål, er at vi trenger en fortsatt god økonomisk utvikling globalt for å nå dem. Det får vi ikke, uten at flere land tar del i verdenshandelen. Hvis vi vil selge vår olje, gass, laks skip og mye annet som verden trenger, så må vi skjønne at verden vil selge sine klær, mobiltelefoner og biler til oss. Vi lager og selger de vi er gode til. Andre lager og selger ting de er gode til. Resultatet er i sum høyere levestandard og flere jobber. Det er en løsning alle land vinner på.

Handel og samarbeid er ikke bare viktig for land som skal løfte befolkningen ut av fattigdom. Det er også viktig for Norge. Vi er ikke rike fordi vi lager alt selv, men fordi vi først og fremst lager og selger ting vi er så gode på at verden er villig til å betale godt for det. Hvis andre land bygger barrierer mot norske varer, som gjør at vi selger mindre – så blir vi fattigere. Og norske arbeidsplasser vil forsvinne.

Derfor er det sterkt bekymringsfullt å lese i DN at representanter for kinesiske myndigheter sier de er klare for handelskrig. Selv om beskjeden er rettet mot USA, ikke Norge, så vil vi kunne bli fanget i kryssilden. Proteksjonistiske tiltak og tollmurer fra én part utløser motreaksjoner fra andre. En global handelskrig er det siste verden – og Norge – trenger. Heldigvis deler mange vår bekymring. Bare de siste ukene har jeg diskutert ønsket om å bevare en fri verdenshandel med ledere som presidentene i Mexico og Colombia og statsministeren i India.

Handelskrig og straffetoll vil føre til svakere økonomisk vekst, i verste fall resesjon. Det gir mer fattigdom og nød. Veien til en mer konfliktfylt verden blir kortere. Det har vi opplevd før. Derfor støtter vi opp om et forpliktende internasjonalt samarbeid og institusjoner som sikrer kjøreregler mellom land fordi vi i det lange løp er best tjent med en verden hvor handelen skjer så fritt som mulig, og hvor konflikter løses rettferdig.

Globalisering og frihandel er ikke problemfritt for enkeltmennesker. De kan oppleve at jobber flyttes og utkonkurreres. Det er lett å forstå at de som opplever negative konsekvenser på kroppen, mener proteksjonisme er å foretrekke. For samfunnet er det likevel flere fordeler enn ulemper. Med en politikk for omstilling, kompetanseheving og trygge sosiale sikkerhetsnett er ikke utfordringene uoverkommelige. Uten skapes det grobunn for sterke strømninger mot globalisering og frihandel.

Behovet for omstillingspolitikk drives ikke bare av endringer som følge av handel mellom land. I Norge vil oljen og gassens betydning for økonomien avta, samtidig som vi utfordres av de samme kreftene som alle andre moderne økonomier, særlig digitalisering, robotisering og klimaforpliktelser. Vi ser det, og handler. Regjeringen har lagt frem en digital strategi for Norge, vi er i gang med å utrede fremtidens kompetansebehov og hvordan utdanningssystemet kan tilpasses. Samtidig vet vi at å lære hele livet blir sentralt fremover. Derfor er vi allerede i gang med å tilrettelegge for at mennesker kan kombinere jobb og familieliv, med å tilegne seg ny og oppdatert kompetanse. Vi arbeider for å kutte klimautslippene samtidig som vi opprettholder økonomisk vekst.

Vi kan ikke stenge verden ute, uten å stenge oss selv ute fra verden. Derfor må vi forsvare avtaler som sikrer oss rettferdige rammevilkår og likebehandling med andre. Alternativet er å bli behandlet ulikt. Det betyr ikke nødvendigvis å bli behandlet bedre enn andre, for å si det forsiktig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *