Stans utslippene, ikke utviklingen

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Klimaendringer, tap av natur og forurensning av havene er de tre store miljøutfordringene i vår tid. Vitenskapen er klar. Vi har dårlig tid. Derfor må verdens land redusere klimautslippene, ta bedre vare på naturen og skape en sirkulær økonomi innenfor naturens tålegrense.

I et innlegg i VG 23. september gir WWF-leder Bård Vegar Solhjell oss noen utfordringer. Jeg deler hans analyse av at miljøspørsmål legger nye premisser for all internasjonal politikk.

Senest denne uken fikk vi en ny klimarapport fra FN. Den føyer seg inn i rekken av rapporter som alle understreker alvoret – de menneskeskapte klimaendringene er blant de største utfordringene verden står utenfor. Greta Thunbergs sinne er berettiget, og vitenskapen hun viser til er korrekt. Vi som er politiske ledere i dag må ta ansvar på vegne av både hennes og fremtidige generasjoner. Om vi klarer å få til endring raskt nok, er det vi vil bli målt på i uoverskuelig fremtid.

Derfor har Norge svart på utfordringen fra FNs generalsekretær og kommet med nye initiativer som skal bidra til bedre forvaltning av både hav, skog og annen natur. Vi er ett av få land som har sagt at vi vil forsterke klimamålet vårt. Vi vil også doble støtten til Det grønne klimafondet.

Norge skal fortsette å lede an i arbeidet med å ta vare på regnskogen. Verdens regnskog er både lager for enorme mengder klimagasser og hjemmet til opp mot 80 prosent av landjordas dyre- og plantearter. Bedre beskyttelse av regnskog og en mer bærekraftig arealbruk, der naturen ikke bygges ned, utgjør opp mot en tredjedel av løsningen for å nå klimamålene. I New York undertegnet Norge en ny avtale om bevaring av regnskog med det sentralafrikanske landet Gabon. Vi innfridde også et løfte om utbetaling til Guyana i Sør-Amerika. Guyana og Gabon har begge over 85 prosent skogdekke og er avgjørende land for å bevare regnskogens rike artsmangfold.

Globale utfordringer løses ikke i isolasjon. Derfor er internasjonalt samarbeid en bærebjelke i min regjerings klima- og miljøpolitikk. Samtidig trenger vi lederskap for å sikre økte ambisjoner og synliggjøre resultater.

Norge har tatt en lederrolle for å oppnå en mer bærekraftig forvaltning av verdens hav. Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi, som jeg leder, la denne uken fram en omfattende rapport og opprop for klimahandling. Havbaserte næringer og tiltak kan stå for over 20 prosent av de utslippsreduksjonene som er nødvendige for å nå Parisavtalens 1,5-graders mål. Norge er ett av få land i verden som har lyktes med å forvalte havområdene våre på en bærekraftig måte, der høsting av naturressurser ikke går på bekostning av økosystemene i havet. Denne kunnskapen ønsker vi å dele med andre havnasjoner. 

Vi har ikke bare store utfordringer knyttet til klima, det har vi også knyttet til natur. Dyr, planter og økosystemer forsvinner i et tempo vi ikke før har sett i menneskets historie. En million arter er i fare for å utryddes. Vi henter ut stadig mer mat, energi og materialer fra naturen, for å dekke et økende forbruk til en voksende befolkning. Vi har ingen erstatninger for det som nå går tapt. Men det er grunn til håp: En ny rapport fra koalisjonen for mat og arealbruk viser at det er mulig å produsere nok mat til alle og samtidig spille på lag med naturen. Men vi må gjøre det på nye måter, blant annet ved å spise mer plantebasert kost og redusere matkasting.

Neste høst skal verdens land møtes i Kina for å bli enige om et nytt globalt rammeverk for bevaring av naturen på partsmøtet om biologisk mangfold – en naturens Paris-avtale. Norge er aktiv i denne prosessen. Klima- og miljøministeren er president for FNs miljøforsamling, og har en lederrolle i diskusjonen om hvordan vi kan øke vår kollektive innsats frem mot toppmøtet i Kina i 2020.

De store miljøspørsmålene er grenseoverskridende. Derfor må de løses i fellesskap mellom landene i verden. Norge er både en aktiv deltaker og initiativtaker. Det skal vi fortsette å være.

Dette innlegget ble først publisert i VG.

Én kommentar til “Stans utslippene, ikke utviklingen”

  1. Verden styres nå av følelser mer enn rasjonell tenking!
    Klimakrisen tar frem følelsene i fult raseri over at det ikke gjøres nok for klima. Verden raseres for fremtidige generasjoner påstås det!
    Alle som brøler er fullt overbevist om at de har vitenskap og forskning med seg. Mens jeg savner en verden som evner å tenke og være kritisk.
    Når politikere står frem og sier at det vitenskapelige er opplest og vedtatt da ringer varselklokkene hos meg! Når forskere nekter å diskutere åpent på et saklig faglig grunnlag da ringer varselklokkene! Når media avviser innlegg som strider med det oppleste og vedtatte da ringer varselklokkene. Ringer ikke dine? Hvorfor ikke? Det synes jeg du skal finne ut av.
    Arthur Ellingsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *