Vi må håndtere utfordringene med digitaliseringen

Digitalisering og ny teknologi er viktige virkemidler for å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Jeg er entusiastisk over hva vi kan få til med digitalisering og ny teknologi. Transformasjonen legger grunnlaget for flere nye jobber, bedre og mer effektive offentlige tjenester, økt demokratisering, og en enklere hverdag for folk flest.

Samtidig vet vi at digitalisering og ny teknologi forandrer samfunnet vårt på måter det er vanskelig å se rekkevidden av. Vi opplever nye utfordringer som vi knapt kunne tenke oss til for få år siden. Dette er det viktig at vi vet mer om. Hvis ikke blir det vanskelig å realisere det fulle potensialet som ligger i digitaliseringen. 

La meg ta noen eksempler på mulige utfordringer vi står overfor.

Forrige uke fikk vi PISA-resultatene. De viser at norske ungdommer har blitt dårligere til å lese. Hver fjerde gutt sliter så mye med lesing at de ligger under det OECD omtaler som en kritisk grense for å kunne delta i videre utdanning og jobb. Det er alvorlig. Vi vet ikke nok om årsakene og sammenhengene ennå, en vi kan ikke se bort ifra at det kan skyldes økt skjermtid.

Derfor har kunnskapsminister Jan Tore Sanner har annonsert at han nå vil ta initiativ til at det skal forskes mer på teknologi og leseopplæring, og at det skal hentes inn mer kunnskap om hvordan digitalisering og skjermtid påvirker leseopplæring, lesing og leseforståelsen.

Den digitale verden bak skjermen er heller ikke risikofri. På internett skreddersys reklame gjennom bruk av algoritmer. Spill lages for å være avhengighetsskapende. Alternative nyhetskilder florerer. De vinner ofte frem på bekostning av troverdig informasjon. For barna kan det være vanskelig å kjenne igjen reklame når den kommer som et tips fra en youtuber man ser opp til.

Likevel er barn mye bedre enn oss voksne til avsløre falske nyheter. En ny undersøkelse fra Medietilsynet viser at halvparten av de over 60 år klarte ikke å avsløre en falsk nyhet eller var usikre på om den var falsk.

Blant de under 30 år hadde én av tre problemer med å avdekke om den samme nyhetssaken var falsk. Det må vi gjøre noe med. Hvis ikke vil konspirasjonsteorier, falske nyheter og propaganda fortsette å florere. 

At vi er for dårlige til å undersøke hvem som har skrevet en sak og hvilket nettsted som har publisert den, har ikke bare betydning for den enkelte som kan bli lurt av misvisende informasjon. Det kan være en trussel mot samfunnet vårt.

For når såkalte trollfabrikker i utlandet produserte flere millioner Twitter-meldinger for å påvirke den amerikanske valgkampen – og det går flere år før det blir oppdaget – er det tilliten, demokratiet og i verste fall sikkerheten vår som settes på spill.

Den digitale verden forsvinner ikke. Vi må lære å håndtere den. Og det er naivt å tro at mye tid foran skjermen automatisk medfører god digital kompetanse. Derfor har regjeringen gitt digitale ferdigheter en større plass i de nye læreplanene.

Det innebærer digital skaperkraft – det vil si evnen til å programmere, bruke og forstå digitale verktøy. Og det innebærer digital dømmekraft – det vil si evnen til å vite hvilke kilder man kan stole på, hvordan man oppnår digital sikkerhet, og hvordan man bør oppføre seg på nett.

Regjeringen vil også at bibliotekene skal være en veiviser blant de uendelig mange kildene som finnes på internett. I regjeringens nye biblioteksstrategi legger vi derfor opp til at biblioteket skal være et naturlig sted å henvende seg for den som ønsker å skille mellom ekte og falske nyheter, og mellom gode og dårlige kunnskapskilder.

Dette er også et eksempel på hvordan vi møter utfordringene i en mer digitalisert verden.

Utfordringene over skiller seg fra de tradisjonelle utfordringene knyttet til datakvalitet og personvern, og viser at vi trenger mer kunnskap om hvordan digitaliseringen endrer samfunnsstrukturene våre i stort.

I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som ble presenterte i fjor, er derfor behovet for mer forskning på samfunnsendringene knyttet til digitalisering ett vesentlig tema. Vi mener at tverrfaglige perspektiver, blant annet fra humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, kan bidra til å sikre at utvikling og bruk av teknologiene skjer på̊ en ansvarlig måte.

Vi er fortsatt i startgropen, men vi alle må spørre oss hvordan digitaliseringen påvirker oss. Hvilke politikkområder må vi se nærmere på? Hvilke grep må tas? Vi har startet, men jeg er helt sikker på at dette vil bli en betydelig større utfordring i årene som kommer, og en diskusjon vi må ta i 2020.

Innlegget har tidligere vært publisert på Dagens Næringsliv 15. desember 2019.