Alle barn har rett til utdanning

Alle barn har rett til utdanning. Likevel er det mer enn 250 millioner barn i verden som ikke går på skole. Mange av dem er jenter. Mange av dem lever i ekstrem fattigdom. Og mange av dem er på flukt fra krig og konflikt.

Det å sørge for at utdanningsretten oppfylles for alle barn i hele verden var noe av det første min regjering tok tak i da vi kom inn i regjeringskontorene i 2013. Vi vet jo at utdanning er viktig for at den enkelte kan leve et godt liv, og for at et land skal kunne utvikle seg og ha økonomisk vekst. 

Min regjering prioriterte utdanning i utviklingspolitikken. Vi lovet å doble utdanningshjelpen på bistandsbudsjettet og prioritere jenters rett til utdanning. Jeg er derfor veldig glad for at FNs sikkerhetsråd i slutten av oktober enstemmig vedtok en resolusjon om beskyttelse av utdanning og skoler i konfliktområder.

De siste to årene har koronapandemien holdt mange barn borte fra skolen. Det er derfor viktig at politikere over hele verden gjør det vi kan for å tette de kunnskapshullene pandemien har skapt. Men vi skal ikke bare tilbake til utdanningstilstanden før pandemien, vi skal gjøre det bedre.

Vi vet at det største antallet barn som før pandemien ikke fikk gå på skole bodde i konfliktområder. Grunnene er flere; foreldre fryktet for barnas sikkerhet til og fra skolen, noen steder blir skoler direkte angrepet. I tillegg er mange barn internt fordrevne eller flyktninger, og utdanningstilbud er dårlig organisert. 

Når pandemien en gang er over, og de fleste barn er tilbake på skolen eller studenter på universitet, så vil fortsatt utdanningsproblemene for barn i konfliktområder være der. Derfor er det så viktig at vi fortsetter jobben med å gjøre utdanning tilgjengelig på flukt og i konflikt og å sikre respekt for at skoler ikke er angrepsmål eller blir misbrukt som skjold i en konflikt.

Angrep på skoler er et stort og omfattende problem. Det dekker direkte væpnede angrep på skoler, trusler og angrep på elever og lærere og seksuelle overgrep. I tillegg brukes skoler som beskyttelse for militær aktivitet og tvangsrekruttering.

I 2020 ble rapporten «Education under attack» offentliggjort. Rapporten viste at det hadde skjedd 11 000 angrep på skoler eller militær bruk av utdanningsinstitusjoner i perioden 2015-2019. Angrep foregikk i 93 land, og i 37 av disse var det mer enn ti angrep i en periode på to år. 

I 2015 arrangerte min regjering en stor global konferanse om beskytte skoler fra angrep i Oslo, der lanserte vi erklæringen om «Safe Schools». Daværende utenriksminister Børge Brende hadde sammen med Argentina jobbet frem det som ble et viktig arbeidsdokument for trygge skoler.

I 2015 fikk vi med oss 37 land, nå er det over 100 som har sluttet seg til. Erklæringer er det jo enkelt å komme med, men denne erklæringen inneholder noen viktige forpliktelser. For eksempel at landene som slutter seg til er forpliktet til å invitere både internasjonale organisasjoner og sivilsamfunn for å se om landet følger retningslinjene. 

Nettopp det er nok en viktig grunn til at erklæringen har fått legitimitet og brukes. Og det meldes om faktiske resultater fra land som Mali og Niger, hvor erklæringen brukes aktivt. Systematisk arbeid gir økt beskyttelse for både elever og lærere. 

Vi har ikke bare jobbet med politiske erklæringer for bedre beskyttelse, vi har også prioritert å løfte bevilgningene til utdanning. Vi har innfridd løftet om å doble bevilgningene fra 2013 til 2021. Det har gitt resultater. 

Fra 2013 til 2016 fikk 3,1 millioner barn støtte til skolegang hvert år, mange av dem i sårbare og konfliktrammede områder. Millioner av elever har fått læremateriell og skolebøker. Vi har bidratt til økt kompetanse for 140 000 lærere og vi har bygget og oppgradert mer enn 5400 klasserom i sårbare områder. I Syrias naboland har vi vært med på å finansiere doble skoleskift slik at flyktningbarn også fikk nødvendig utdanning, i land som allerede hadde store utfordringer. Særlig har vi stått på for jenters tilgang til utdanning.

Å utvikle et velfungerende utdanningssystemer er krevende for alle land, men spesielt for land med mye fattigdom, krig og konflikt. Ikke alle land ser verdien av å satse på utdanning. Det internasjonale samfunnet må derfor vise at gode skoler er en investering i landets fremtidige utvikling, og ikke bare en utgift. 

Gjennom Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) jobber Norge med å få flere utviklingsland til å gjøre nødvendige investeringer i utdanningssektoren. Partnerskapet er ikke bare et sted for giverland som Norge å kanalisere utdanningsbistand. Partnerskapet forplikter også de landene som mottar utdanningsbistand til å selv bidra med penger gjennom egne utdanningsbudsjetter i sine land. 

Da min regjering annonserte Norges økte bidrag til GPE i 2018, utgjorde giverlandenes bidrag bare tre prosent av det totale fondet, mens mottakerlandene selv mobiliserte 97 prosent. Det viser at vår innsats kan ha mangedoblet effekt når vi bruker bistandspengene på riktig måte – og får utviklingslandene til å se verdien av å satse på utdanning. Dette var også årsaken til at vi i revidert nasjonalbudsjett for 2021 fikk Stortingets tilslutning til å annonsere ytterligere 3,7 milliarder kroner til GPE for perioden 2021-2025. 

Jeg håper selvfølgelig at den nye regjeringen fortsetter arbeidet for utdanning og sikkerheten rundt skoler. Vårt arbeid over flere år, og vår tydelige prioritering av hva vi ville prioritere hvis vi ble medlem av Sikkerhetsrådet, har nå gitt resultater. Dessverre foreslår den nye regjeringen å redusere utdanningsbistanden i 2022. Kuttet rettes først og fremst mot Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) hvor den nye regjeringen vil bidra med 1,85 milliarder kroner i stedet for 3,7 milliarder kroner i perioden 2021-2025 slik vi hadde planlagt. Det er ikke bra for Norges internasjonale lederrolle på dette feltet at vår troverdighet og forutsigbarhet blir svekket. Men aller minst for de barna i verden som ikke har mulighet til å gå på skole.