Jeg får en dårlig følelse når jeg ser nazi-propaganda i beste sendetid

Forrige uke var det nok flere enn meg som kjente en klump i magen da vi så bilder fra Telemark tingrett.

Ikke fordi mannen bak 22. juli-terroren ikke skal få prøve spørsmålet om prøveløslatelse for retten. Norge er en rettsstat, og det betyr at det samme rettssystemet som dømte ham for terror og 77 overlagte drap for ti år siden, nå skal vurdere hans krav og rettigheter.

Norske medier har ulik vurdering og dekning av rettssaken. Men resultatet er uansett at bilder av terroristen som gjør nazi-hilsen og hans plakater med propaganda, er publisert og spres i rekordfart.

Vi skal ikke være naive. Et enkelt bilde med hans propaganda kan gi ny aktivitet og næring for farlige konspirasjonsteorier i høyreekstreme nettfora verden over. Det er skremmende.

Vi vet for eksempel at gjerningsmannen bak moskéterroren i Christchurch i New Zealand hevder han var inspirert av Anders Behring Breivik.

Det finnes argumenter for å publisere journalistiske og bearbeide nyhetssaker og kommentarer fra rettsaken. Det er ingen tvil om at spørsmålet om prøveløslatelse har nyhetsverdi. Men er det nødvendig å formidle hans propaganda for å dekke saken? 

Vi har kunnskap om hvordan ufiltrert publisering av terroristens budskap blir forstått av hans likesinnede. Det finnes god og oppdatert norsk forskning om hvordan medias dekning av terror kan spre terrorpropaganda og gi smitteeffekt. Det er en grunn til at terrorister er så opptatt av oppmerksomhet. 

NTNU-forsker Anne Gjeldsvik skriver i Aftenposten at «vår forskning viser at norske medier ikke alltid er seg bevisst den rollen de selv spiller i fremstillingen av terrorismen».

Forskningssenteret C-REX ved Universitetet i Oslo, som ble opprettet av min regjering for å forske på høyreekstremisme, har også mye kunnskap å bidra med om hvordan moderne ekstremister rekrutterer og radikaliserer gjennom moderne virkemidler som krypterte nettfora og memebasert humor. 

Etter angrepet i Christchurch deltok jeg i et felles nettverk med New Zealands statsminister Jacinda Ardern og Frankrikes president Emmanuel Macron for å dra lærdommer av det grusomme angrepet. 

Ardern var opptatt av at mediedekningen i mange land bidro til å spre gjerningsmannens egen livestream av angrepet og bilder han hadde tatt for å fremme egen ideologi, og hvordan de sosiale mediene bidro til ytterligere spredning. Globale teknologigianter som Facebook, Google og Microsoft ble derfor invitert inn, nettopp for å adressere hvordan disse plattformene brukes til å spre propaganda.

I Norge har vi et godt system for pressens selvjustis, og jeg har registrert at flere medier har delt åpent om egne etiske vurderinger rundt dekningen av rettssaken. Det er bra. Jeg håper at mediene i de debattene tar med seg ny og oppdatert forskning om hva som er terrorens mål og virkemidler og hvordan radikalisering og rekruttering til terror ser ut i dagens internettbaserte samfunn.  

Norske medier påberoper seg journalistiske kriterier for å publisere bilder og ord fra rettssalen. Men hva er egentlig nyhetsverdien av nok en nazi-hilsen fra 22. juli-terroristen? 

Det virkelig vanskelige dilemmaet pressen må forholde seg til er dette: Er det greit at massedrapet i regjeringskvartalet og på ungdommene i AUF skaffer ham en årlig talerstol slik at han kan inspirere likesinnede verden over? 

Den pågående rettsbehandlingen kan bli den første av mange behandlinger av hans ønske om prøveløslatelse. Det er hans rett. Det var viktig å avdekke motivet for hans grusomme ugjerninger under rettssaken. For meg har hans nazistiske holdninger ikke lenger noen interesse. Mediene må selv avgjøre hvordan de skal dekke denne og kommende rettssaker. Men jeg håper at dette var siste gang at hans propaganda ufiltrert formidles til en hel verden slik vi har sett de siste dagene.