Frihet til å elske hvem man vil

I dag skal jeg gå i Pride-paraden. Jeg er ikke så opptatt av lakk, lær eller strutteskjørt. Men av friheten til å elske hvem man vil.

I år markerer vi at det er 50 år siden homofili ble lovlig i Norge. Jeg var selv bare 11 år da forbudet mot sex mellom menn ble opphevet, og har egentlig ikke et klart minne av at det skjedde. Men én ting er sikkert, og det er at Norge gradvis har blitt et friere og mer mangfoldig land siden den gang.

Selv om loven ble endret i 1972, ble homofile fortsatt diagnostisert som psykisk syke frem til 1977. Homofile opplevde å bli utstøtt fra familien sin bare fordi de likte noen av samme kjønn. Og da aids-epidemien rammet på 80-tallet, var det mange homofile som ble behandlet med avsky av venner og kollegaer. 

At forbudet mot homofili ble opphevet, var en viktig milepæl. Både fordi en del homofile ble straffeforfulgt og jaktet på av politiet. Men også fordi det bidro til å sette fart på holdningsendringene i samfunnet.

Partnerskapsloven kom i 1993, på slutten av min første stortingsperiode. Men det var først i 2008 at Stortinget vedtok en felles ekteskapslov som innebar at heterofilt og homofilt samliv ble likestilt når det gjelder muligheten til å inngå ekteskap, få assistert befruktning og adoptere.

Vi har med andre ord kommet langt siden 70-tallet, både når det gjelder å anerkjenne homofiles rettigheter i lovverket og når det gjelder holdningene i samfunnet. Pride er en fin måte å markere det på, og 50 år etter at forbudet ble opphevet har vi alle en ekstra grunn til å gå i paraden.

En annen grunn til å gå i paraden, er at vi ikke er i mål. Fremdeles er homofili forbudt i mange land, hvor man risikerer både fengsel og noen steder dødsstraff. I vår egen verdensdel går flere land i feil retning, hvor homofiles ytringsfrihet og mulighet til å leve et fritt liv begrenses. Her hjemme er det store forskjeller på holdninger mellom by og bygd. Fra religion til religion. Og ikke minst fra menneske til menneske. 

Senest denne uken kunne vi lese nyheten om en 28-åring som ble utsatt for grov vold fordi han hadde på seg et regnbuearmbånd. I kommentarfeltene leser vi hatytringer. Og homo brukes fortsatt som skjellsord.

I fjor la min regjering frem en handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering. Den bygget blant annet på levekårsundersøkelser som viser at psykiske helseplager og ensomhet er mer vanlig blant bifile enn heterofile, lesbiske og homofile, og at en høyere andel transpersoner rapporterer om ulike former for diskriminering og vold enn andre skeive. 

Kampen for likestilling av legninger er ikke over, og den angår oss alle. Det handler til syvende og sist om frihet. Frihet til å være seg selv, leve som man vil, og elske hvem man vil. Enten man elsker en av samme kjønn, eller en av det motsatte kjønn.

61 år gamle heterofile damer, som meg selv, er kanskje ikke primærmålgruppen for Pride. Men jeg kjenner også homofile som opplever at de ikke er målgruppen for Pride. Ikke alle har sans for lakk, lær, glitter og glam. Ikke alle er tilhenger av seksualisert humor eller kultur. Og ikke alle er enig i politikken til FRI, foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Homofile er jo like forskjellige som alle andre.

For meg er det nettopp derfor det er viktig å gå i paraden. Jeg går ikke for retten til å gå med lakk, lær eller strutteskjørt, selv om alt det også er fint og viktig for mange av dem som har banet vei. Jeg går for friheten til å elske hvem man vil. Jeg går for de som ikke tør å gå selv. Og for alle som fortsatt ikke kan leve ut sin legning og vise verden hvem de er glade i.

I år tenker jeg også ekstra på de mange regnbuebarna vi har i Norge. De som vokser opp med to fedre eller to mødre. De som var små da vi debatterte rettighetene til foreldrene deres i aviser og på tv, men som nå er store nok til å følge med selv. 

Jeg vil at dere skal vite følgende: Samme hva politikerne måtte mene om surrogati i Norge, så skal det aldri stå i veien for å leve et trygt og godt liv. At politikk kan være vanskelig, skal ikke så tvil om deres foreldres evne til å gi kjærlighet og omsorg. Dere skal være trygge på at man ikke blir straffeforfulgt i Norge, og at alle barn – helt uavhengig av hvordan man blir til eller hvem man vokser opp med – er like mye verdt og har en like viktig plass i det norske samfunnet.

Jeg gleder meg til å gå i paraden. For selv om vi fortsatt har en vei å gå, blir vi stadig flere som går den veien sammen.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv den 24. juni 2022.