Arbeidskraft til alle er jobb nummer én

Vi må gjøre det lettere, ikke vanskeligere, for norske bedrifter å skaffe arbeidskraften de trenger.

Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv.

Norge står overfor store omstillinger. De langsiktige utfordringene, som vi også sto overfor før koronapandemien og krigen i Ukraina, har ikke blitt mindre viktige.

Klimaendringene fortsetter å øke i styrke. Vi ser mer ekstremvær som flom, tørke og hetebølger. Den helt ferske rapporten fra FNs klimapanel slår fast at den grønne omstillingen haster mer enn noen gang.

Også demografiendringene kommer nærmere. Vi blir stadig flere eldre som vil trenge helse- og omsorgstjenester som finansieres av statsbudsjettet. Og vi blir relativt sett færre i arbeidsfør alder som kan bidra til statsbudsjettet.

I tillegg møter vi mangelen på arbeidskraft. Vi ser det i helsetjenestene, noe jeg skrev om i min forrige DN-kronikk. Men vi ser det også i resten av offentlig sektor og i næringslivet.

Særlig distriktskommuner med små fagmiljøer mangler folk. Generalistkommuneutvalgets utredning, som ble lagt frem denne uken, viser at mange små kommuner til og med sliter med å levere sine lovpålagte tjenester.

Mangelen på arbeidskraft kan ikke løses med penger. Økte bevilgninger trenger ikke bety at man får jobben gjort. Det å ha både kunder og produkter, trenger ikke bety at man har en bedrift. Man må også ha folk som kan gjøre jobben.

«Arbeid til alle er jobb nummer én» var en gang et velkjent slagord. Men hvis vi fortsatt skal ha gode offentlige tjenester, og ikke minst levedyktige bedrifter som kan skape verdier over hele landet, bør vi heller si: Arbeidskraft til alle er jobb nummer én.

For møte disse omstillingene, må vi ta fire grep i tiden som kommer.

For det første må vi jobbe smartere. Vi må ta i bruk digitale løsninger og ny teknologi som kan redusere byråkrati og frigjøre arbeidskraft slik at den kan brukes der behovet er størst. For eksempel kan sensorteknologi redusere behovet for rutinemessig tilsyn, og kunstig intelligens kan gjøre saksbehandlingen mer effektiv.

For det andre må vi ha et mer inkluderende arbeidsliv. Vi må la eldre stå lenger i jobb, og inkludere flere av de som ofte blir stående utenfor arbeidslivet. Folk med hull i cv-en, folk med innvandrerbakgrunn og folk med funksjonsnedsettelser.

For det tredje må vi ha et mer fleksibelt arbeidsliv. Vi må senke terskelen for at bedrifter kan la folk prøve seg i arbeidslivet. Derfor er det helt feil medisin at regjeringen, fra i dag, strammer inn på muligheten til å leie inn arbeidskraft.

Min regjering endret regelverket for bruk av innleid arbeidskraft for å styrke rettighetene til de ansatte. Men der Høyre vil straffe de som misbruker innleieregelverket, velger regjeringen altså kollektiv avstraffelse av en hel bransje.

Innleiereglene gjorde at bemanningsbransjen kunne hjelpe 75.000 mennesker inn i jobb i 2021. For bedriftene har det også vært avgjørende å kunne leie inn ansatte til kortere oppdrag i forbindelse med høysesong, eller for å få lande et prosjekt innen fristen. Innleie gjør rett og slett at bedriftene får den arbeidskraften de trenger.

For det fjerde må vi ha et sterkt næringsliv. Vi må sørge for at bedriftene har kapital til å investere i ny teknologi, grønne løsninger og kloke hoder. Og vi må legge til rette for at høylønnsomme arbeidsplasser skapes i Norge.

Dessverre bidrar regjeringen til det motsatte når den innfører nye skatter, øker skattene og innfører midlertidige skatter brått og med tilbakevirkende kraft.

Nå ser vi at den politiske risikoen ved å investere i Norge øker. Bedrifter over hele landet har satt investeringer på vent og lagt prosjekter på is. Helgeland Kraft, Eviny, Agder Energi og Sognekraft er eksempler. Og som sjefen for DNB Markeds sa til DN i oktober: Det eneste investorer liker dårligere enn dårlige nyheter, er usikkerhet.

Det er dårlig nytt for landet vårt som trenger nye arbeidsplasser med høy verdiskaping når oljeaktiviteten ikke lenger vil være den samme motoren i norsk økonomi fremover. Og det er dårlig nytt for vår evne til å møte omstillingene vi står overfor.