Laksen er Norges Ikea

Hvis vi vil bo i et samfunn der bedriftseiere, ledere og ansatte møtes over frysedisken i den lokale butikken, må vi ha et skattesystem som bidrar til vekst og utvikling i Norge.

Det siste året har mange bedriftseiere følt at de har gått fra å være den lokale helten til å bli den nasjonale skurken. Årsaken er todelt: En politikk som har økt skattene for norske bedrifter med mange milliarder kroner, og en retorikk som bidrar til mistenkeliggjøring av folk som skaper og driver bedrift.

Da regjeringen brått og uventet la frem et forslag til grunnrenteskatt på havbruk i høst, var anslaget at forslaget ville føre til 3,5 milliarder kroner i økt skatt. Nå har Finansdepartementet kommet frem til at skatteøkningen kan bli opp mot 17 milliarder kroner. Det er lett å forstå hvorfor protestene langs kysten har vært store.

Både Høyre og havbruksnæringen selv mener det er grunnlag for at næringen bidrar mer til fellesskapet enn i dag. Men jeg frykter at resultatet av regjeringens grunnrenteskatt kan bli færre investeringer i Norge, færre nye arbeidsplasser i distriktene og færre norske eiere.

Ikea ble eksporteventyret til Sverige, og i dag finnes det Ikea-møbler i veldig mange hjem i veldig mange land. Nå må ikke vi spille bort Norges mulighet til å være verdensledende på havbruk. Derfor må vi ha et skattesystem som bidrar til videre vekst og utvikling.

Det er jo ikke sånn at laksenæringen er blitt høylønnsom fordi vi tilfeldigvis fant både laks og et marked som ville ha laksen vår. Laksenæringen er høylønnsom fordi dyktige folk i næringen har skapt et eksporteventyr. Gjennom bearbeiding, videreutvikling, innovasjon og kvalitetsbevissthet. Litt som Ikea, altså.

Man kan si at skatteobjekter tåler mindre skatt, jo mer flyttbare de er. Eller at de tåler mer skatt, jo mindre flyttbare de er. Men selv havbruksnæringen er flyttbar. Kompetansen, teknologien, smolten og investeringene kan gå til andre land, dersom vi ikke gjør det attraktivt nok å være her. Og selv om jeg ikke tror at næringen vil flagge ut, frykter jeg at fremtidig vekst og utvikling vil skje andre steder. Slik vi så på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet på grunn av strenge norske reguleringer.

Allerede før grunnrenteskatten ble innført, var det grunn til å jobbe for bedre konkurransekraft for norske bedrifter. Årsaken er at det å være eid av en privat, norsk eier i mange tilfeller er en stor ulempe, fordi vi har en særnorsk eierbeskatning.

Ulempen er blitt enda større etter at Ap og Sp overtok regjeringsmakten. De har økt både formuesskatten og utbytteskatten, og det er stor frykt i næringslivet for at skattene skal øke mer. Resultatet er at folk med næringsformue flytter ut av landet.

SVs nye leder har erklært at milliardærene gjerne kan ryke og reise. Men jeg vet ikke om noen frie og demokratiske land, med gode velferdsordninger, som ikke har milliardærer. Private bedrifter som lykkes er helt nødvendig i et samfunn hvor folk skal ha en jobb å gå til og gode tjenester.