Vi må snakke om de virkelige utfordringene i eldreomsorgen

Eldreomsorgen må være trygg og verdig for alle, uavhengig av hvem som leverer tjenestene.

Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv.

Før eller senere skal de fleste av oss bli kjent med eldreomsorgen i Norge, enten som pårørende eller som hjelpe- eller pleietrengende.

Det er vanskelig å planlegge akkurat hvordan egen alderdom blir. Man vet jo ikke om bena eller hodet svikter først, om man er alene eller om man er to, og om man trenger akutt eller gradvis mer hjelp.

Uansett tror jeg det første møtet med eldreomsorgen er tøft for mange. Ikke fordi eldreomsorgen er dårlig alle steder, men fordi det føles invaderende å slippe hjemmehjelpen inn i huset, sårt å flytte til helt nye omgivelser på en institusjon, og vemodig å se familiemedlemmer gå inn i livets siste fase.

Omsorgstjenestene vil nok aldri bli så gode at vi gleder oss til å bli brukere av dem. Men som innbyggere i et av verdens beste og rikeste land, må vi kunne forvente å bli møtt med respekt og verdighet også i alderdommen.

Det betyr at tjenestene må være av høy kvalitet, og at de ansatte man møter har kompetansen som trengs for å gjøre oppgavene sine. At man får riktig medisin til rett tid, for eksempel.

Det betyr også at man som hjelpe- og pleietrengende skal bli hørt. Både når det gjelder store spørsmål om hvor man skal bo og hvem som skal yte omsorgstjenester – men også når det gjelder små spørsmål om når man skal spise, hva man skal se på tv og når man skal legge seg.

Og det handler om at kommunikasjonen med omsorgstjenestene skal være god og tydelig, sånn at man både som bruker og pårørende vet hva som skal skje når, og hva man kan forvente fremover.

Det som derimot ikke er så viktig, er hva slags logo de ansatte har på uniformen. Det er derfor jeg har ment at det er et sidespor når venstresiden helst vil diskutere privatisering og konkurranseutsetting hver gang vi skal møtes til debatt om eldreomsorg.

Det finnes nemlig nok av historier som forteller oss at eldreomsorgen ikke er god nok, og som vi heller bør bruke tid på å ta tak i.

Historiene handler ofte om at systemet har sviktet, og at det ikke har nyttet å si ifra.

På Ullern helsehus i Oslo har det blitt avdekket grov omsorgssvikt. Dette var også helsehuset med langt lavere andel sykepleiere, og større andel ufaglærte, i bemanningen enn de andre helsehusene i Oslo. Og denne uken ble det avdekket at sykefraværet økte fra under fire prosent til nærmere ti prosent etter at kommunen tok over driften.

På Ellingsrudhjemmet i Oslo opplevde Rodny Kaastad på 84 år å bli stelt av minst 61 forskjellige ansatte i løpet av ett år. I 2021 og 2022 hadde sykehjemmet rundt 6000 vikartimer.

Både Ullern helsehus og Ellingsrudhjemmet er i dag kommunalt drevet. Men jeg tror ikke det er årsaken til at omsorgen er dårlig. Det henger nok heller sammen med ledelse, lav grunnbemanning, for mange ufaglærte, høyt sykefravær og vikarbruk.

Derfor går Høyre til valg på ti prosent færre ufaglærte innen brukerrettede omsorgstjenester innen 2030. Man må gjerne begynne ufaglært, vi får ikke nok hender i omsorgen uten de ufaglærte. Men man skal ikke forbli ufaglært. Kompetanseheving kan dessuten gi motivasjon til å bli i omsorgsyrket.

Høyre vil også bidra til bedre ledelse, faste team og mer systematisk arbeid for å redusere sykefraværet. Vi vil gjennomføre jevnlige bruker- og pårørendeundersøkelser, og sikre åpenhet om resultatene.

Alt dette vil gjelde både kommunale, private og ideelle omsorgstilbud.

Den norske velferdsmodellen er jo bygget på et samarbeid mellom disse, på det offentliges regning og med det offentlige som bærebjelke. Dette har gitt folk valgfrihet, bidratt til innovasjon, og ført til bedre kapasitet.

Gjennom fritt brukervalg i hjemmetjenestene, kan de eldre velge hjemmetjenesten de selv ønsker, på kommunens regning. Gjennom et mangfold av sykehjem, kan de pleietrengende søke seg til det som passer best for dem. Og med ulike aktører i velferden, kan man lære av hverandre og bygge videre på de tilbudene som fungerer best.

Det private Manglerudhjemmet var for eksempel blant de første sykehjemmene som fikk egen pub og spaavdeling. Nå har mange andre fulgt etter. Det private Oppsalhjemmet vant priser for sitt arbeid med pasientsikkerhet, og er blitt trukket frem av Riksrevisjonen som et sykehjem flere bør lære av.

Nå er driften av begge sykehjem overtatt av Oslo kommune.

Det uvanlige i denne valgkampen, er ikke at Høyre vil bevare et mangfoldig tjenestetilbud med en miks av aktører. Det uvanlige er at venstresiden sakte, men sikkert, skroter den norske velferdsmodellen. Og at de er mer opptatt av å diskutere det enn å løse de virkelig store utfordringene i eldreomsorgen.

I stedet for at Høyre må svare på hvorfor vi vil ha både offentlige og private aktører, mener jeg at venstresiden bør svare på hvorfor de utfordrer den norske velferdsmodellen som har tjent oss så godt i mange år. Hvorfor de har kommunalisert alle Oslos sykehjem? Hvorfor de vil ta over driften av velfungerende omsorgstjenester? Og hvorfor de er så opptatt av logoen på skjorten til de ansatte, selv om historiene fra både Ullern helsehus og Ellingsrudhjemmet viser at kommunelogoen ikke nødvendigvis gir bedre omsorg?

Man kan jo bare mistenke at det handler om mangel på politikk for å oppnå det aller viktigste, nemlig å sikre alle en verdig og trygg eldreomsorg til alle – uansett hvem som leverer tjenestene.