Vi må tette generasjonsgapet

Velferd i dag må ikke ødelegge for våre barn og barnebarns velferd i morgen.

Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv.

De siste ukene har vært preget av spørsmål om habilitet, ekteskap og aksjer. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært noen lange og krevende dager.

Samtidig har de siste ukene gitt meg mulighet til å reflektere rundt mitt engasjement og hva som motiverer meg i politikken. Kort fortalt handler det om å løse de langsiktige utfordringene vi som samfunn står overfor.

Det som bekymrer meg mest nå, er at vi ser tegn til et generasjonsgap i Norge. Det er det to grunner til.

For det første ser vi at økte renter og høyere priser først og fremst går utover de unge i etableringsfasen. De har gjerne lån, og ikke penger i banken. De bruker gjerne en større andel av inntekten på levekostnader. Og de har som oftest ikke de høyeste lønningene og største bufferne.

For det andre har vi en regjering som prioriterer velferd i dag gjennom ukritisk pengebruk, fremfor omstilling og investeringer i fremtidig velferd.

Resultatet kan bli mindre interessante jobber, og dårligere muligheter til å finansiere velferden i fremtiden.

Hele grunnlaget for at det offentlige kan tilby gode velferdstjenester i fremtiden, er jo at landet vårt er fullt av mennesker som har ideer, engasjement og vilje til å ta risiko for å starte og drive bedrift.

Dessverre ser det ut til at regjeringen har glemt at verdier må skapes før de kan deles.

De har økt skattene for norske bedrifter og jobbskapere med mange milliarder kroner, skrotet den norske skattemodellen hvor grundige utredninger er grunnlaget for endringer i skattepolitikken, fjernet krav til effektivisering i offentlig sektor, og skapt usikkerhet om hva næringslivet kan vente seg av rammevilkår fremover.

Alt dette er med på å svekke vår evne til å gi fremtidige generasjoner gode velferdstjenester som rask og sikker helsehjelp, utdannelse til alle med høy kvalitet – eller andre viktige tjenester som politi, forsvar og infrastruktur.

Hvis vi skal opprettholde velferdsnivået også for kommende generasjoner, har vi ikke råd til å gå glipp av arbeidsplasser i privat sektor. Vi må derfor ha en politikk som gjør at bedriftene kan omstille seg, vokse, og bidra til mer verdiskaping i fremtiden.

For min generasjon, som ble født på 60-tallet, har det vært gode tider. Riktignok opplevde vi på 80-tallet den største og lengste nedgangsperioden før pandemien, med stor ledighet og høy prisvekst. Men vi har også fått oppleve en fantastisk velstandsutvikling fordi samfunnet vårt har fått stadig flere og bedre betalte jobber. Vi har fått være med på en boligreise, og vi har fått velferdstjenester av en offentlig sektor med stadig bedre råd.

Slik vil det ikke nødvendigvis være i fremtiden.

Generasjonsgapet vi nå ser tegn til, gjør at mange unge mennesker som i dag skal velge utdannelse, jobb og bolig vil streve mer enn mange i min generasjon gjorde. Dersom vi ikke lykkes med å tette dette generasjonsgapet, kan vi få et mer polarisert samfunn og en ny, permanent underklasse.

Fortsatt er det for mange unge som står utenfor skole og jobb. I 2022 var det 75.900 ungdommer i aldersgruppen 16–25 år som hverken har bestått, eller befinner seg i, videregående opplæring. Det er blitt vanskeligere å komme inn på boligmarkedet, særlig i byene. Sykepleierindeksen viser at en enslig sykepleier kun har råd til å kjøpe 1,3 prosent av boligene i Oslo. Samtidig vet vi at mange i Oslo by tjener mindre enn sykepleiernes 600.000 kroner. Og dagens unge kan ikke lenger forvente at velferdstjenestene vil være bedre i fremtiden enn de er i dag – slik min generasjon kunne regne med.

Jeg mener vi må gjøre noen veivalg for å gi unge mennesker de samme mulighetene som vi har hatt. For Høyre betyr det:

Trygg økonomisk styring som holder prisene og rentene nede. Det er bunnplanken som gir privatøkonomien forutsigbare rammer.

Holde skattene, avgiftene og gebyrene nede for at familiene skal kunne beholde mer av sine egne penger.

En offensiv og sosial boligpolitikk som gjør det lettere å komme inn på boligmarkedet. Vi må legge til rette for bygging av flere boliger ved å korte ned saksbehandlingstider og regulere flere tomter raskere. Og vi må satse på leie-til-eie-modeller som kan gjøre det lettere å få en fot innenfor boligmarkedet.

Vekstfremmende og forutsigbar politikk for næringslivet som legger til rette for at bedrifter med høy lønnsevne kan etablere seg, vokse frem i Norge og forbli på norske hender. Da må vi for eksempel legge til rette for at gründerbedrifter ikke blir rammet av særnorske skatter og avgifter, som den midlertidig økte arbeidsgiveravgiften eller formuesskatt, og sørge for at næringslivet har muskler til å omstille seg.

Økt kvalitet i utdannelsen slik at dagens unge kan få kompetansen de trenger for fremtiden. Da må vi ha flere kvalifiserte lærere og mer tilpasset undervisning. Vårt mål er at ingen skal gå ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig, og at minst ni av ti elever skal fullføre videregående opplæring innen 2030. Vi må også gi de som allerede står i arbeid mulighet til å lære gjennom hele livet. Da trenger vi fagskoler, universiteter og høyskoler med høy kvalitet og flere fleksible utdannelsesløp.

Dessverre ser vi at regjeringen gjør det motsatte. Arbeiderpartiet og Senterpartiet forsvarer en politikk som vil forsterke generasjonsforskjellene. Det blir bygget for få boliger, kompetansekrav for lærere blir fjernet, og næringspolitikken handler om å plukke et par vinnere og skattlegge resten etter innfallsmetoden.

Fremfor å satse målrettet på at offentlig sektor investerer i fremtidig vekst og velferd, blir pengene spredt tynt utover i offentlig sektor.

Generasjonsulikhet er et problem vi må ta på alvor. Neste generasjon må ha et like godt utgangspunkt som det min generasjon fikk. Da kan ikke vi over 60 trekke stigen opp etter oss.