Vi må prioritere det viktigste først

De fleste av oss vet at det ikke er bærekraftig å leve over evne på gamle penger. Hvorfor gjør vi det da?

Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv

Nylig la regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2025. Budsjettet viser hvordan staten skal bruke nesten 2000 milliarder kroner neste år, og det er mange gode formål som har fått en liten del av kaken. For eksempel var det både forventet og riktig at Forsvaret er blant de største satsingene neste år.

Selv om det planlegges å bruke rekordmye penger i 2025, er mange misfornøyde. Og i disse dager er det flere som forsøker å overbevise regjeringspartiene og SV om at akkurat de må løftes i budsjettforhandlingene.

Det er lett å være enig i at en organisasjon her eller en sektor der bør komme bedre ut av budsjettet. Eller at vi bør sette av mer penger til tiltak og ordninger som fungerer godt. Problemet er bare at det er lett å miste det store bildet av syne. Nemlig at vi lever på gamle penger, at vi har økende forbruk og vaner få andre land kan ta seg råd til, og at vi ikke klarer å bli mer produktive.

Statsbudsjettet for neste år føyer seg inn i rekken av budsjetter hvor vi fortsetter å bruke enda mer penger – selv om vi vet at olje- og gassnæringen vil ha mindre betydning for norsk økonomi fremover. Det mangler også tiltak for å redusere utgiftene, og for å gjøre norsk økonomi mer vekstkraftig.

Jeg skal ikke påstå at ikke pengebruken var høy også under min regjering. Men på grunn av oljeprisfallet og koronapandemien, var det både rom og behov for å bruke mer penger den gang. Og der vi brukte pengene på vekstfremmende tiltak, som forskning, samferdsel og skattelettelser, bruker regjeringen oljepenger på forbruk og reversering.

Vi innførte også en ABE-reform for å bidra til effektivisering og avbyråkratisering gjennom en liten innsparing hvert år. Og vi etablerte for eksempel Nye Veier og gjennomførte en jernbanereform – begge med mål om å gjøre mer for mindre penger.

Nå har vi derimot en regjering som ikke tar de store utfordringene på alvor. ABE-reformen er avviklet, offentlig sektor bruker stadig mer penger og får stadig flere folk, selv i en tid hvor vi bør holde igjen på den offentlige pengebruken. Konsekvensen er at problemene vokser, og at det blir våre barn og barnebarn som får de virkelig store problemene i fanget.

Den oppskriften regjeringen nå følger vil nemlig føre til at vi går tom for folk, og vi kommer etter hvert også til å gå tom for penger. Da blir det vanskeligere for de kommende generasjonene å betale for alt de vil ha, enten det er skole, helsetjenester eller sikkerhet.

De fleste av oss vet at det ikke er bærekraftig å leve over evne. I politikken får vi med jevne mellomrom perspektivmeldinger som forteller oss at det er nettopp det vi gjør. Hvorfor gjør vi det likevel?

Jeg tror det handler om at politikken er for kortsiktig. Det er lettere for en politiker å gjennomføre politikk som er populær på kort sikt enn å tenke på fremtidige generasjoner. Det er enklere å få oppmerksomhet for enkeltprioriteringer enn helheten. Og det er ofte mer fristende å satse på tiltak som gir raske resultater enn langsiktige virkemidler.

Heldigvis tror jeg dette kan endre seg fremover. I kommuner over hele landet ser vi i disse dager konsekvensene av å leve på lånt tid for lenge.

Strukturendringer og kutt tvinger seg frem fordi kommunepolitikere i lang tid har oversett det vi lenge har visst: Det er ikke bærekraftig å fortsette som før når vi blir flere eldre som trenger pleie og hjelp, samtidig som vi blir færre i yrkesaktiv alder som bidrar med skatteinntekter. I mange distriktskommuner blir dette bildet forsterket av at folk flytter nærmere byene og de store bo- og arbeidsmarkedsregionene.

Forhåpentligvis vil vi fremover få større forståelse for at også Norge som land må gjøre noe. At det vi gjør i dag får betydning for vårt samfunn i morgen. Og at vi derfor må prioritere det viktigste først når vi lager et statsbudsjett.

For meg handler det om at vi må legge til rette for nye næringer som gjør at vi får arbeidsplasser, verdiskaping og skatteinntekter også i fremtiden. At vi må mobilisere mer arbeidskraft blant annet gjennom å gi flere den kompetansen de trenger. Og at vi må gi folk trygghet gjennom gode helsetjenester og et sterkt forsvar. For å få til det må vi også effektivisere og avbyråkratisere offentlig sektor.