Oljepengene må brukes riktig

Handlingsregelen setter ikke bare en grense for hvor mye oljepenger vi kan bruke. Den sier også noe om hva vi kan bruke pengene på. Det er her politikerne svikter.

Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv.

Tidligere sjef i McKinsey, Martin Bech Holte, skriver i sin nye bok at Oljefondet har gitt norske politikere dårlige vaner. Han mener vi kan få en økonomisk nedtur hvis vi ikke omstiller oss og bruker pengene riktig.

Jeg er enig og kan være den første til å innrømme at ikke en eneste regjering i Norge har vært perfekt når det kommer til oljepengebruk. Heller ikke min egen.

Det er vanskelig å kutte utgifter og gjøre drastiske grep, ikke minst når kriser inntreffer. Store flyktningstrømmer, oljeprisfall eller pandemi er noen av krisene vi møtte da jeg var statsminister. 

Dessuten er det behagelig for politikere å bevilge oss bort fra upopulære kutt og nedprioriteringer. Også velgerne har blitt vant til å få i både pose og sekk, så de belønner sjelden politikere som vil ta fra dem et gode eller satse mindre på et godt formål. Bech Holte har derfor et godt poeng når han sier at oljepengene har gjort oss litt late.

Jeg tror ingen ville vært foruten oljeformuen vår. Den har gitt oss velstand som vi ellers bare kunne drømme om. Men det er viktigere enn noen gang at vi bruker den riktig fordi vi fremover skal kutte klimagassutslippene, møte endringer i demografien, og finne nye lønnsomme jobber for å finansiere velferden vår etter hvert som olje og gass blir mindre viktig i norsk økonomi.

Da handler det ikke bare om hvor mye av Oljefondet vi bruker, men også om hvordan vi bruker pengene. 

Helt siden handlingsregelen kom på plass i 2001, har det vært enighet om at oljepengene skal brukes til å styrke den langsiktige omstillingen av Norge. Så sent som i 2017 sa et samlet storting at «pengebruken skal rettes mot infrastruktur, kunnskap og vekstfremmende skattelettelser».

Ingen regjering etter 2001 har brukt alle inntektene fra Oljefondet på å øke Norges vekstevne, men vi var på riktig vei da Høyre satt i regjering. Vi økte satsingen på forskning og utvikling, slik at vi kom over to prosent av BNP. Vi doblet bevilgningene til samferdsel, og vi brukte litt av handlingsrommet hvert eneste år til å gradvis ta ned beskatningen av bedriftene.

Nå har vi derimot en regjering som utfordrer hele intensjonen bak handlingsregelen. På grunn av store skatteøkninger og lavere investeringer i infrastruktur bruker regjeringen nå mindre på vekstfremmende tiltak, samtidig som de bruker mer oljepenger.

I 2025 er oljepengebruken dobbelt så stor sammenlignet med nivået før pandemien. Men det verste er at den økte oljepengebruken først og fremst går til offentlig forbruk.

Dette var bakgrunnen for at Høyre tidligere i år la fram en omstillingsplan for Norge. Her tok vi blant annet initiativ til en fornyet handlingsregel som sikrer at en enda større andel av oljepengebruken går til å fremme omstilling og vekstfremmende tiltak.

Dersom vi bruker oljepengene riktig, kan vi legge til rette for nye bedrifter, arbeidsplasser og næringer som kan erstatte jobbene vi har i petroleumsnæringen. Dette gjør oss bedre rustet til å møte demografiendringene og kuttene som allerede har begynt å tvinge seg frem i norske kommuner og offentlig sektor. 

Når vi bruker pengene på kunnskap, forskning og utvikling er det med på å sette oss i stand til å konkurrere om kompetansearbeidsplassene i fremtiden, og gjøre det mulig for Norge å utvikle grønne næringer, ny teknologi og bygge ut nødvendig fornybar energi.

Når vi bruker pengene på skattelettelser og infrastruktur, er det med på å gi både gründerbedriftene og industrien bedre rammevilkår for vekst og videre utvikling – slik at de kan produsere mer, ansette flere, og betale mer skatt til fellesskapet. Hvis vi samtidig forenkler regelverk, fremmer innovasjon og kutter i byråkratiet, kan vi rett og slett legge til rette for mer verdiskaping i privat sektor.

Kanskje kan vi også gradvis bygge en forståelse og kultur for at politikerne må prioritere, og for at verdiene må skapes i privat sektor før de kan fordeles i offentlig sektor. Da vil folk og næringsliv se at statsbudsjettet ikke er en utømmelig kilde til overføringer og subsidier. 

Men det krever at vi har politisk enighet om handlingsregelen – og disiplin til å følge den i hvert enkelt budsjett.