Fem år siden Norge, slik vi kjente det, stengte ned

I dag er det fem år siden vi måtte stenge ned Norge på grunn av koronaviruset. Det tok ikke lang tid før en-meteren, kohorter og pressekonferanser med Bent Høie ble en del av vår alles hverdag.

Jeg tror alle har sin opplevelse av disse marsdagene i 2020. Noen var redde for å bli smittet, noen fryktet for jobben sin, noen gikk i butikken for å hamstre. Andre fikk veldig mye mer å gjøre på jobb eller så nye forretningsmuligheter, mens andre igjen kanskje synes det var deilig å slippe skole, jobb og sosiale arrangementer.

Uansett hvor man var og hva man tenkte 12. mars 2020, var det nok de færreste som forstod hvor langvarig pandemien skulle bli.

Når jeg i dag ser tilbake på pandemien, er det selvsagt en del ting som kunne og burde vært gjort annerledes. Men den gangen visste vi ikke alt vi vet nå – om viruset, om sykdommen, om vaksinene, om senvirkningene. Noe av det som gjorde håndteringen vanskelig, var jo nettopp mangel på kunnskap – og at vi måtte ta beslutninger uten et godt beslutningsgrunnlag.

Det er også viktig å huske at det ikke var politikerne som stengte ned Norge, men viruset. Allerede før vi besluttet å innføre restriksjoner og smittevernregler, så vi hvordan samfunnet reagerte på økende smittetall, frykt og usikkerhet. Foreldre holdt barna hjemme fra skolen. Jeg mener derfor det er viktig å huske at konsekvensene av pandemien først og fremst var nettopp konsekvenser av viruset og sykdommen – ikke konsekvenser av politiske beslutninger.

Dere viste unik vilje til innsats

Heldigvis klarte Norge seg bedre enn de fleste andre land gjennom pandemien. Vi hadde færre på sykehus og færre døde, og vår økonomi klarte seg bedre. Jeg tror det skyldes at vi turte å iverksette strenge smittevernregler raskt, men først og fremst skyldes det nordmenns innsatsvilje, dugnadsånd og pågangsmot. Som vi sa 12. mars 2020: «Dette klarer vi ikke uten at hver enkelt bidrar»– og det beviste folk at de var villige til i lang tid!

Pandemien lærte oss også en del ting: For eksempel at vi trenger bedre helseberedskap. Derfor begynte vi arbeidet med å bygge opp beredskapslager for medisiner og for smittevernutstyr, og ga helseforetakene i oppdrag å øke intensivkapasiteten. Men pandemien minnet oss også om verdien av private aktører, og hvor viktig en mangfoldig helsetjeneste er for beredskapen. Hadde det ikke vært for de private tilbyderne, hadde både testing og vaksinering tatt mye lenger tid.

Koronapandemien ble den mest omfattende og langvarige krisen for Norge siden andre verdenskrig. Pandemien berørte oss alle, men vi skal også være ærlige på at den rammet skjevt.

Barn og unge bar en stor byrde, det samme gjorde eldre og syke. Nå ser vi også de langvarige konsekvensene og hvor mange som muligens er rammet av long-covid.

Vondt å tenke på de eldre og syke

Noe av det jeg blir mest lei meg av å tenke på, er alle de eldre og syke som måtte dø alene eller avslutte livet med smittevernutstyr, uten nærkontakt med sine pårørende. Og alle de unge som fremdeles bærer med seg konsekvensene i en eller annen form – enten fordi de fremdeles er syke, eller fordi de gikk glipp av mye sosialt og faglig i løpet av ungdomstiden sin.

Da Høyre satt i regjering under pandemien, var vi opptatt av å prioritere barn, unge og eldre. Dere husker sikkert hvordan vi snakket om risikogrupper, og hvordan vi prioriterte vaksinene. Vi strammet inn på andre områder slik at barn og unge skulle ha så lav byrde som mulig, og kunne gå i barnehagen og på skolen. Vi prioriterte å styrke tilbudet til dem som ble spesielt hardt rammet av nedstengningen, særlig ungdom som ble hengende etter på skolen, ungdom med psykiske helseutfordringer, og barn og unge som var utsatt for vold og overgrep. I tillegg satte vi inn flere tiltak for å bekjempe ensomhet blant eldre.

Men jeg vet at disse tiltakene ikke fullt ut veier opp for byrden mange måtte bære under pandemien.

På femårsdagen for nedstengningen av Norge, vil jeg derfor takke alle som bidro til at vi kom oss gjennom pandemien så godt som vi klarte, og sende en varm tanke til alle som fremdeles sliter på en eller annen måte.