Familien Solberg

1961: – Jeg ble født i Bergen, 24. Februar i 1961. Familien består av mamma Inger Wenche, pappa Asbjørn, mine to søsken og meg. Mamma jobbet som kontorfullmektig og pappa i rutebilseskapet Bergen sporvei.

Vi hadde høylytte diskusjoner om politikk rundt kjøkkenbordet og foran peisen hjemme. Pappa hadde et ønske om at jeg skulle få noe å bryne meg på. Det er jeg takknemlig for i dag.

Skrivevansker

1967: – Jeg begynte i 1. klasse på Starefossen skole. Jeg trivdes godt på skolen, har alltid likt å lære nye ting, men slet med rettskriving. Da jeg var 16 år fikk jeg påvist dysleksi, skrivevansker.

Jeg har alltid vært god til å snakke, noe jeg kunne støtte meg på når jeg ikke mestret skrivingen. Og orienteringsfag (samfunnsfag, historie og geografi) ble favorittfaget mitt.

Det er noe ganske unikt med speideren

På fritiden spilte jeg i korps, svømte og var aktiv i speideren. Jeg har hatt mye glede av ledererfaringen jeg fikk i speideren. Vi lærte oss tidlig å kjenne på ansvar og tillit. Vi dro på turer, organiserte dugnader, lærte å lese kart og kompass og førstehjelp. Og vi lærte å ta vare på naturen og å omgås mennesker på en god måte. I speideren handler det ikke om å være best eller hvem som får en plass på laget. Alle får sin plass i gruppen. Det er noe ganske unikt med speideren.

Operasjon Dagsverk

1979-80: – Jeg tok det som i dag heter generell studiespesialisering ved Langhaugen videregående i skole i Bergen. Interessen for samfunnsfag vokste, og jeg ble veldig opptatt av jenters rett til utdanning. Jeg ble leder for Operasjon Dagsverk (OD) og medlem av sentralstyret i Elevorganisasjonen, som på den tiden het Norges Gymnasiastsamband.

Skulle aldri bli politiker

Partipolitisk aktiv ble jeg først etter litt leting. Det var spesielt tre ting jeg var opptatt av: Utviklingsland og det å bidra internasjonalt, likestilling og skolepolitikk.

Den gangen som i dag mener jeg at Høyre har de beste svarene på disse spørsmålene. Etter å ha funnet min plass politisk, tenkte jeg aldri at jeg faktisk skulle bli politiker.

Fersk på Stortinget

1980: – Jeg ble valgt som formann i Bergens Unge Høyre og viseformann i Hordaland Unge Høyre. Det var mange av guttene der som helst ville snakke om skatt, men jeg var mest opptatt av likestilling, bistand og kvinners utdanning i fattige land.

1989: – Jeg ble valgt inn som representant på Stortinget fra Hordaland for første gang, 28 år gammel.

Gift i all hemmelighet

1996: – Sindre og jeg møttes i studietiden og har holdt sammen siden. I 1996 giftet vi oss i all hemmelighet i Paris. Vi fikk en datter og en sønn som begge har vokst opp i Oslo på grunn av mammas jobb på Stortinget. Sindre og barna, Ingrid og Erik, har alltid vært de viktigste i livet mitt. Jeg kunne ikke bedt om en bedre familie.

Telefon fra Kjell Magne Bondevik

2001: Høyresiden vant valget. Jeg fikk telefon fra daværende statsminister, Kjell Magne Bondevik, som spurte om jeg ville bli Kommunal- og regionalminister. Jeg skal innrømme at jeg ikke akkurat nølte med å si ja.

Det tok ikke lang tid før pressen begynte å omtale enkelte av grepene jeg tok som harde og tøffe. Men jeg mener det er nødvendig å føre en streng, forutsigbar og rettferdig innvandringspolitikk.

Det jeg lovet meg selv

2004: – Høyres landsmøte valgte meg til leder av partiet. Det var en stor dag, og jeg husker at både Sindre, Ingrid og Erik var i salen. Samtidig var det med en viss ærefrykt jeg påtok meg ansvaret. Jeg tenkte tilbake på oppveksten, diskusjonene i Bergens Unge Høyre og tiden på Stortinget.

Jeg lovde meg selv å aldri miste av syne hvorfor jeg begynte med politikk. Det var på grunn av menneskene og ønsket om et samfunn med muligheter for alle. 

Mennesker, ikke milliarder

Etter valgnederlaget i 2005, var vi i Høyres ledelse klar på at vi måtte vise en større bredde i politikken vår. I landsmøtetalen i 2006 staket jeg ut kursen for et samfunn med «muligheter for alle» og brukte spissformuleringen «Mennesker, ikke milliarder». Den linjen har vi fulgt siden. I 2013 gjorde Høyre det beste stortingsvalget på 28 år.

2013: –  Jeg husker fortsatt følelsen idet jeg gikk opp på scenen valgnatten. Valgseier – etter åtte år i opposisjon og noe motgang. Jeg husker veldig godt at salen ropte “Sindre, Sindre, Sindre”. Det betød mye for meg at folk visste hvor viktig han var for meg.

Fire nye år

2017: – De borgerlige partiene har fått fornyet tillit. Jeg er glad for at velgerne ønsker en ny periode med den politikken vi fører sammen. Takk for tilliten!

Store oppgaver venter. Velferdssamfunnet vil fremover koste mer, samtidig som inntektene vil vokse mindre enn vi har vært vant til. Og ikke minst må vi forberede oss på en helt ny fremtid. En fremtid hvor modernisering og digitalisering i arbeidslivet skyter fart. Og hvor veksten må komme i grønne og klimavennlige næringer. Vi må sørge for at det samfunnet vi overlater til våre barn og barnebarn, er i minst like god stand som det samfunnet vi overtok fra våre foreldre.

Derfor tar vi fatt på den viktigste jobben fremover: Å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Foto: Privat, Hans Kristian Thorbjørnsen, Cecilie V. Jensen, Erlend Aas/Scanpix, Knut Falch/Scanpix og NGS/OD