Målet for regjeringens integreringsløft er at vi får flere innvandrere inn i utdanning eller jobb og ut i samfunnet.
Mye går bra i norsk integrering, men nå hever vi listen ytterligere. Norskopplæringen skal bli bedre og flere skal få formell utdannelse.
Mange innvandrere legger ned stor egeninnsats for å nå sine mål. For noen uker siden fortalte TV2 om Mohammed, en ung mann som kunne flere språk da han kom til Norge fra Syria. Mens han ventet på oppholdstillatelsen startet han på egenhånd å lære seg norsk, og fordi han raskt ville videre startet han å ta et norsk vitnemål på en privat videregående skole mens han satt i mottak. Denne høsten startet Mohammed på medisinstudiet i Oslo, bare fire år etter at han kom i hit for første gang.
Det er imponerende. Men samtidig viser Mohammeds historie at vi må bli enda bedre til å se kompetansen og evnene til de som kommer hit. Vi må ha tilbud som er fleksible, slik at de kan tilpasses den enkelte.
Utfordringene på integreringsfeltet er velkjente: For få innvandrere kommer seg i arbeid og utdanning. Ikke alle lærer seg godt nok norsk til å delta i samfunnslivet.
Dette har regjeringen tatt tak i. Språk er en viktig nøkkel i integreringsarbeidet. Derfor skal språkopplæringen starte i mottak. Det er viktig å komme raskt i gang fordi å snakke og forstå norsk er avgjørende for å delta i samfunnet.
Vi har endret bosettingspolitikken. Nå bosetter vi primært flyktninger i kommuner som har gode resultater fra introduksjonsprogrammet, og hvor det er gode muligheter til utdanning og jobb. Kampen mot negativ sosial kontroll er trappet opp. Det er ansatt flere minoritetsrådgivere ved norske skoler som skal gi hjelp og støtte til ungdom som står i et vanskelig krysspress.
For noen uker siden la regjeringen frem forslag til ny integreringslov. Det er den største endringen i norsk integreringspolitikk siden Bondevik II-regjeringen i 2003. I den tiden etablerte vi et eget integreringsapparat, innførte rett og plikt til norskopplæring og en egen introduksjonslov. Med loven fulgte også en rett og plikt til deltagelse i introduksjonsprogram. Det var en milepæl i norsk integreringspolitikk. Introduksjonsprogrammet har sørget for at tusenvis av innvandrere har fått norskopplæring og arbeidstrening. Mange har fått jobb etter endt program.
Med den nye loven tar vi fatt på et nytt kapittel i norsk integreringspolitikk, og igjen er det en borgerlig regjering som går foran. Loven skal bidra til en kraftig forbedring av tilbudet vi gir til innvandrere og flyktninger som kommer til Norge.
Vi må ha tilbud som i større grad er tilpasset de som kommer til Norge.
For eksempel skal en 18 år gammel jente fra Syria, som på grunn av borgerkrigen ikke har fått gå på skole, få grunnutdanning. Men vi må også kunne gi et godt tilbud til hennes ingeniørutdannede far. De har ulike behov. Skal vi lykkes med å tilpasse tilbudet må vi starte med kompetansekartlegging og karriereveiledning. Deretter skal det lages en plan som er skreddersydd til den enkeltes behov, og en kontrakt med mål og forventninger.
Kan du ikke godt norsk er det vanskelig å få jobb. Det er også vanskelig å følge opp barna på foreldremøte eller fotballtrening. Derfor vil vi styrke norskopplæringen og erstatte kravet om et visst antall timer med et ferdighetsmål. I tillegg skal det innføres kompetansekrav for lærere som underviser i norsk etter integreringsloven. Målet er å lære seg godt nok norsk til å kunne delta fullt ut i dagliglivet og i arbeidslivet.
Mange innvandrere som har fått en fot innenfor på arbeidsmarkedet er sårbare fordi de mangler formell kompetanse. Derfor vil vi at flere skal få muligheten til ta videregående opplæring og fagbrev. De som ikke har fullført grunnopplæring skal få mulighet til det, for eksempel gjennom kombinasjonsklasser.
Bærebjelken i den nye integreringsloven er en tydelig satsing på utdanning, kvalifisering og kompetanse. Den innebærer store endringer i hvordan det jobbes med integrering lokalt. Integreringen starter i de små fellesskapene, i hverdagen ute i lokalsamfunnene. Derfor er dette en reform som krever lokal forankring og lokalt engasjement. Den vil kreve mye av kommuner og fylkeskommuner, og den vil kreve mye av hver enkelt.
Men om vi lykkes er gevinsten stor: Alle som kommer til Norge skal få mulighet til å lære språket, få seg en jobb og skape et godt liv for seg og sin familie.
Vi trenger flere suksesshistorier som den om Mohammed. Det er avgjørende for både den sosiale og økonomiske bærekraften til samfunnet vårt fremover.
Feiringen av 1. mai har lange tradisjoner. Vi har kommet langt i Norge, og sånn sett har vi mye å feire. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
I dag feirer vi 1. mai, arbeiderbevegelsens internasjonale demonstrasjonsdag. Feiringen har sterke historiske tradisjoner verden rundt. I Norge er den særlig knyttet til utviklingen av et velorganisert, seriøst og anstendig arbeidsliv og utviklingen av velferdsstaten i etterkrigsårene.
Det har vært, og er, bred enighet i Norge om at vi ønsker oss et seriøst arbeidsliv og skattefinansierte velferdsordninger. I boken «Hamskifte – den norske modellen i endring» analyserte FAFO i 2007 de siste 25 års utvikling. FAFOs forfattere slo fast at «Ulike regjeringer har nærmest tatt del i et kappløp om å bygge ut den offentlige velferden og bekjempe fattigdom og ulikhet.»
Utfordringene
Utfordringene endrer seg stadig. Det ser vi når det gjelder arbeidslivskriminalitet, hvor vi stadig må sette inn innsatsen på nye måter og områder for å bekjempe useriøse aktører effektivt.
Vi ser det også når det gjelder den raske teknologiske utviklingen og endrede kompetansebehov. Dette utfordrer vår samfunnsmodell og de små forskjellene vi er vant med i Norge sammenlignet med andre land.
De politiske svarene som skal gi oss et samfunn med sosial bærekraft i 2019 og fremover, må derfor møte disse utfordringene. De må møte dagens – ikke gårsdagens – utfordringer. Dette er utfordringer vi deler med mange land. Men det er også noen særnorske trekk.
Petroleumssektoren har i mange år vært selve vekstmotoren i norsk økonomi. Den vil fortsatt være viktig i mange år fremover. Men vi står midt i en stor omstilling av norsk økonomi hvor andre sektorer må drive veksten.
På den andre siden har vi også et godt utgangspunkt for å takle endringene ved at vi har rike naturressurser, et godt organisert arbeidsliv, høyt utdannet befolkning og små forskjeller
Flere i jobb
Helt sentralt for å kunne ha et bærekraftig velferdssamfunn også i fremtiden, er at flest mulig av oss er i arbeid. Det er arbeidsinnsatsen vår som finansierer både offentlig og privat velferd. Jo flere som jobber, og jo lenger vi står i jobb, jo mer velferd. Derfor sier vi at verdien av arbeid, det er velferd.
Skal flere komme i arbeid må det skapes flere jobber. Fremover vil det bli færre av de svært lønnsomme jobbene knyttet til petroleum. Derfor vi trenger vi også flere jobber med høy verdiskaping. Heldigvis er vi nå på rett spor.
Under dagens regjering er satsingen på nye arbeidsplasser blitt kraftig styrket, blant annet gjennom Innovasjon Norge, Enova, Skattefunn, økt forskningsinnsats, kraftig utbygging av infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser.
Resultatene ser vi: Investeringene i industrien økte 13,6 pst fra 2017 til 2018. Årsverkene til FoU i næringslivet økte med 8,1 pst fra 2016 til 2017. Og det ble 94 600 flere sysselsatte fra 4. kvartal 2015 til 4. kvartal 2018.
I perioden 2008-2014 kom hele veksten i sysselsettingen blant innvandrere. De to siste årene har dette falt til om lag halvparten. Dette viser at vi større grad enn før lykkes med å sysselsette mennesker som ellers ville falt utenfor arbeidslivet.
Jeg tør derfor mene at regjeringen har de beste svarene på utfordringene vi står overfor.
Mange steder i landet, og særlig i distriktene, rapporterer næringslivet nå om at de trenger flere ansatte enn de klarer å rekruttere.
Kompetanse
I tillegg til å skape de mange nye jobbene, må vi kvalifisere flere til jobbene. Det er det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe utenforskap og økte forskjeller. Satsing på yrkesfag og regjeringens kompetansereform må derfor fortsette.
Satsingen på yrkesfag har pågått i noen år og vi begynner å se gode resultater. Flere ungdommer i videregående velger yrkesfag. Vi har også rekordmange læreplasser. Ikke siden vi begynte å måle i 2011, har vi hatt flere læreplasser enn nå. Flere fullfører og består.
I årene som kommer skal vi fortsette styrkingen av yrkesfagene: Etter- og videreutdanning av yrkesfaglærere. Tilpasse utdannelsen bedre til yrkeslivet. Åpne for flere tilpassede utdanningsløp. Gjøre det lettere å ta flere fagbrev. Innføre et nytt, praktisk rettet valgfag i ungdomsskolen.
Kompetansereformen er i startgropen. En rekke fagskoler, høyskoler og universiteter landet rundt får nå midler til å utvikle fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse i tett samarbeid med næringslivet.
Det blir moduler som kan tas mens man er i jobb. Innen temaer som programmering og robotisering, cybersikkerhet, personvern, IT-arkitektur, 3D-modellering og kunstig intelligens. Tett på bedriftenes behov.
Vi etablerer også de to første bransjeprogrammene for å utvikle tilbud om kompetanseheving i de bransjene som er særlig utsatt for digitalisering, automatisering og annen omstilling.
De to første ut er industri- og byggenæringen og kommunal helse og omsorg. På denne måten investerer vi i mennesker og deres fremtid.
Arbeidslivskriminalitet
Useriøse og kriminelle aktører i arbeidslivet er en trussel mot vår samfunnsmodell. De unndrar skatter og avgifter som finansierer velferden, konkurrerer ut seriøse aktører som investerer i sine ansatte og presser lønninger nedover i yrker hvor lønnen ofte er lav fra før.
LO tok i 2014 et prisverdig initiativ til et trepartssamarbeid mot arbeidslivskriminalitet. Gjennom dette arbeidet har regjeringen tatt i bruk en lang rekke virkemidler.
Blant de viktigste er: Etablering av egne a-krimsentre, styrket innsats fra og bedre samarbeid mellom bl.a. NAV, politiet og Arbeidstilsynet, bedre etterretning og mer kunnskap, lovendringer som effektiviserer samarbeid og felles innsats, krav til lærlinger og færre ledd i kjede ved offentlige anbud og anerkjennelse av utenlandske arbeidstakeres yrkeskvalifikasjoner.
Vi ser nå de første tegnene til at innsatsen gir resultater. Færre bedrifter i byggebransjen opplever at de konkurrerer motuseriøse ifølge Skatteetaten. Arbeidstilsynet finner en lavereandel brudd på lover og regler i sine kontroller.
Dette skal likevel ikke være en sovepute. På andre områder er utviklingen ikke like god. Derfor vil regjeringen holde trykket oppe mot de kriminelle i arbeidslivet. I februar lanserte vi den tredje strategien mot arbeidslivskriminalitet.
Viktige innsatsområder fremover blir blant annet offentlige innkjøp, mer effektiv sanksjonering og inndragning, bedre innsats mot ID-juks, styrket internasjonalt samarbeid med enkeltland og med EU, samt bedre informasjon til og oppfølging av utsatte utenlandske arbeidstakere.
Vi ser at de kriminelle aktørene tilpasser seg innsatsen vi setter inn. Men de skal oppleve at vi hele tiden er etter dem, uansett hvor og hvordan de driver sin samfunnsskadelige virksomheter, helt til de er satt ut av spill.
Inkludering og integrering
Flere i arbeid handler ikke bare om økt velferd. Det handler også om noe mer. Jeg har møtt mange som har fortalt meg om hva det betyr at det forventes det samme av dem som av alle andre. Om respekt og selvrespekt som følger med det å endelig få en jobb når man har vært utenfor i mange år.
Vi må engasjere oss mer i å finne veier tilbake til arbeidslivet for de som har falt utenfor. Det finnes mange ulike årsaker til at mennesker ikke er i jobb. Det kan for eksempel handle om helse, fysisk og psykisk. Om kompetanse. Om fordommer hos arbeidsgivere.
Derfor har regjeringen tatt initiativet til inkluderingsdugnaden. Målet er at 5 prosent av de som ansettes i staten skal være mennesker med en funksjonsnedsettelse eller et hull i CVen. Her finner vi ofte høyt kompetente mennesker. Men altfor ofte vurderes de ikke på grunn av sin bakgrunn. Ideen til inkluderingsdugnaden har vi hentet fra private bedrifter. Nå utfordrer vi enda flere til å være med på dugnaden.
Denne kaffebaren på hjul gir folk en sjanse til å komme inn eller tilbake i arbeidslivet. I tillegg serverer de veldig god kaffe! Regjeringen er i gang med en inkluderingsdugnad som blant annet handler om å gi folk med hull i CVen en sjanse. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
I tiden som kommer vil regjeringen rulle ut det nye integreringsløftet. Her vil kunnskap være hovedsatsingen. I dag er det for mange innvandrere, særlig flyktninger og kvinner, som står utenfor arbeidslivet. Sammenliknet med befolkningen for øvrig har innvandrere lavere sysselsetting, lavere jobbsikkerhet, flere deltidsansatte og korttidsengasjementer, høyere ledighet og flere som står utenfor arbeid og utdanning.
Innvandrere er også utsatt for diskriminering i arbeidslivet, de er oftere overkvalifisert for stillingene de har og flere går av før pensjonsalder. Dette må vi også ta tak i.
Målet er at innvandrere i større grad skal delta i arbeids- og samfunnsliv. De som skal leve og bo i Norge, må være en del av store og små fellesskap i samfunnet vårt.
Et hovedgrep i den nye strategien er en sterk og tydelig satsing på utdanning, kvalifisering og kompetanse. Dette vil bidra til at flere innvandrere får den kompetansen som de selv og samfunnet trenger, slik at de kan komme i arbeid og bidra til verdiskaping og velferd.
Gratulerer med dagen!
Feiringen av 1. mai har lange tradisjoner. Vi har kommet langt i Norge, og sånn sett har vi mye å feire. Men like tradisjonelt er det at enkelte talere bruker lite tid på feiring og desto mer tid på å svartmale samfunnet eller å karikere politiske motstandere.
Jeg håper derfor at teksten over kan være til ettertanke.
Vi skal være utålmodige. Det er fortsatt mange flere som kan komme i jobb. Det er fortsatt kriminelle aktører i arbeidslivet som skal bekjempes. Og vi har fortsatt en vei å gå før vi kan si at vi har et bærekraftig velferdssamfunn.
Men det må være lov å glede seg over det velferdssamfunnet vi har skapt sammen.
