Grensen mot sorteringssamfunnet

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre


Kristelig Folkepartis nestleder Kjell Ingolf Ropstad utfordret i går Ap-leder Jonas Gahr Støre og meg om hvordan vi stiller oss i forhandlinger om to viktige KrF-saker: Den såkalte “downs-paragrafen” (paragraf 2c) og fosterreduksjon.

I Høyre deler vi KrFs sterke bekymring for en utvikling mot sorteringssamfunnet, og ønsker et samfunn med muligheter for alle. Vi må legge til rette for et samfunn som tar godt vare på personer med utviklings- eller funksjonshemninger, og at familiene får hjelp. Vi er ikke enige om alt, men har forståelse for at KrF har behov for å sette sitt verdipreg på en eventuell regjeringsplattform.

I motsetning til Jonas Gahr Støre, svarte jeg derfor på KrFs utfordring.

Sakene om paragraf 2c og fosterreduksjon er vanskelige også i Høyre. Jeg er ikke overrasket over at noen i Høyre ikke ønsker å inngå den typen kompromisser. Men regjeringssamarbeid innebærer at alle må gi og få.

Kvinners rettigheter

La meg være helt tydelig: Kvinnenes rettigheter ligger fast. Samtidig må vi ta hensyn til bekymringen om et sorteringssamfunn. Jeg tror mange med meg reagerte når det ble klart at dagens abortlov gir rett til å abortere en tvilling, uten at det er noen medisinsk grunn for hverken barnet eller moren. Da dette temaet ble belyst, ønsket vi ikke å åpne en stor diskusjon om endringer i abortloven. Men mange i vårt parti følte oss ikke bekvem med at Norge, som et av få land i Nord-Europa, skulle tillate abort av én frisk tvilling, der det ikke er helsemessige begrunnelser.

Jeg er enig med KrF i at vi nå bør gjøre endringer i abortloven slik at vi ikke tillater fosterreduksjon av friske fostre, og uten at det har en helsemessig grunn for mor.

Paragraf 2c – den såkalte “downs-paragrafen” – er slik den er formulert i dag en diskriminerende del av abortloven, fordi den gir en ubetinget rett til abort dersom barnet for eksempel har Downs syndrom. Jeg mener det er mulig gjennom forhandlinger å finne løsninger som fjerner dette diskriminerende elementet. Da må vi samtidig gjøre endringer slik at kvinner får ta abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig, og abortnemndene må dessuten legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer.

Dette vil både fjerne det som mange opplever som diskriminerende i dagens lov og være en viktig ny grense mot sorteringssamfunnet. Samtidig som kvinnens stemme, mening og rettigheter ikke svekkes.

Å fjerne paragraf 2c er ikke Høyres politikk, selv om vi har ulike meninger i partiet. Dette er derimot noe vi er åpne for å forhandle om under noen klare forutsetninger. Dersom KrF får gjennomslag i eventuelle regjeringsforhandlinger med oss, vil det derfor være et tydelig resultat av at KrF får satt sitt stempel på regjeringens politikk.

Det er ingen hemmelighet at jeg personlig alltid har ment dette.

Hva mener Støre? 

Jonas Gahr Støre har ennå ikke svart på Kjell Ingolf Ropstads utfordring. Han har kun sendt sin nestleder ut for å avvise forslaget.

Hvor mener Arbeiderpartiet grensen mot sorteringssamfunnet skal gå? Jeg har ennå til gode å høre Jonas Gahr Støre reflektere over det.

Under har jeg skrevet nærmere om de to sakene – hva går de egentlig ut på, og hva er Høyre villige til å forhandle om?

Tvillingabort 

Da abortloven ble vedtatt i 1975 var det ikke medisinsk sett mulig for en kvinne å velge hvor mange barn hun ville bære fram. Den medisinske utviklingen har gjort at det i dag er mulig å abortere minst ett av flere fostre ved tvilling-/flerlingsvangerskap.

Abortloven sier ikke noe eksplisitt om dette. Da temaet ble satt på dagsorden, førte det til usikkerhet ved landets sykehus om hvordan loven skulle forstås. Lovavdelingen i Justisdepartementet gjorde en fortolkning av saken, slik som er riktig å gjøre når det oppstår uklarheter i hvordan en lov skal tolkes og det ikke er rettspraksis på området.

Regjeringen har ikke gjort noen endringer av abortloven eller tatt stilling til dette spørsmålet, men lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at abortloven åpner for abort av ett eller flere friske tvilling-/flerlingefostre. De slo fast følgende:

• Frem til tolvte uke gjelder kvinnens selvbestemte rett.
• Etter tolvte uke må hun søke en abortnemnd om svangerskapsavbrudd.
• Kvinnen skal ikke kunne velge fostre ut fra kjønn.

Regjeringen hadde ingen mulighet til å overprøve dette. Det ville ha krevd en lovendring i Stortinget.

Det skapte sterke reaksjoner da det ble klart at dagens abortlov gir rett til å abortere en tvilling, uten at det er noen medisinsk grunn for hverken barnet eller moren. Det er også flere fra utlandet som har forsøkt å få denne type aborter i Norge, siden dette ikke er mulig eller lovlig i mange andre land.

Høyre er som nevnt åpne for å endre abortloven slik at vi ikke tillater fosterreduksjon  av friske fostre, og uten at det har en helsemessig grunn for mor.

Det diskriminerende elementet i abortloven

Retten til abort etter tolvte uke forutsetter at et av de fem vilkårene i abortlovens paragraf 2 er oppfylt. Ett av vilkårene, 2c, handler om at det er stor fare for alvorlig sykdom hos barnet, noe som blant annet omfatter barn med downs syndrom.

Abortlovens hovedelementer er at før tolvte uke i svangerskapet er det hensynet til kvinnens eget valg som vektlegges: Retten til selvbestemt abort ligger fast. Etter tolvte uke legges det mer vekt på barnets egenverdi. I de tilfellene må kvinnen derfor også i dag søke abortnemdene om abort. I disse tilfellene vil det være abortnemndene som avgjør om lovens vilkår er oppfylt, selv om en vektlegger kvinnens eget ønske.

Det er flere som har reagert på at egenskaper ved fosteret, som for eksempel at det har Downs syndrom, skal være en selvstendig begrunnelse for abort. Særlig opplever personer som lever med dette i dag det som svært diskriminerende at loven vurderer deres liv som et selvstendig grunnlag for abort.

Vi ønsker å finne løsninger som fjerner det diskriminerende elementet i abortloven, hvis vi samtidig gjør endringer slik at kvinner får abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig. Abortnemdene skal samtidig legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer. Dette vil både fjerne det som mange opplever som diskriminerende i dagens lov og være en viktig ny grense mot sorteringssamfunnet. Samtidig som kvinnens stemme, mening og rettigheter ikke svekkes.

Dette er de to spørsmålene i abortloven Høyre åpner for å forhandle om, med noen klare forutsetninger, dersom KrF velger å gå i forhandlinger med de tre partiene som sitter i regjering i dag.

Hvor skal grensen gå?

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ny teknologi utfordrer oss på mange områder.

Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer  utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet:  Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.

Står fast på dagens abortlov
For meg er Høyres standpunkt om at det i slike saker er etikken som må styre politikken og ikke teknologien. Selv om vi kan og vet mer er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.  

Høyres sentralstyre vedtok  i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.

Sterk imot aktiv dødshjelp
Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store , også ved slutten kommer det nye.Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.

Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.

En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.

Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 % svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist lesing.

Mennesker har en ukrenkelig verdi
Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.

Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.

Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.

Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?

Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?

Vi skal ikke gi opp mennesker
La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre å ikke gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.

Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.

Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.

Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.