Rene og rike hav krever kunnskap

Bildet er fra da jeg besøkte Norsk Maritimt Kompetansesenter i Ålesund i fjor. På bildet prøver jeg Norges største offshore simulator. Foto: Cecilie V. Jensen
Bildet er fra da jeg besøkte Norsk Maritimt Kompetansesenter i Ålesund i fjor. På bildet prøver jeg Norges største offshore simulator. Foto: Cecilie V. Jensen

Havnasjonen Norge leder an for rene og rike hav. Denne uken er vi vertskap for en havforskningskonferanse som skal gi statsledere og regjeringssjefer fra hele verden mer kunnskap om bærekraftig havforvaltning.

135 haveksperter fra 49 land er samlet i Bergen for å komme med innspill til et internasjonalt høynivåpanel for bærekraftig havøkonomi. Deres forskning og kunnskap vil gi beslutningstakere over hele verden et bedre grunnlag for å føre bærekraftig havpolitikk.

Havpanelet ble etablert på norsk initiativ for å øke den internasjonale forståelsen for utfordringene vi står overfor, for viktigheten av rike og rene hav, og ikke minst for potensialet havet har når det gjelder verdiskaping og økonomisk vekst. Panelet består av statsministre og presidenter fra 13 viktige havnasjoner, og vi møttes første gang i New York i september.

Denne uken fortsetter arbeidet på Havforskningskonferansen i Norge. Og hva passer vel bedre enn å møtes i Bergen når temaet for konferansen er marine ressurser, forvaltningen av dem og teknologiske løsninger som kan sikre både bærekraft og verdiskapning i fremtiden?

Hvordan kan vi bekjempe marin forsøpling og forurensning og samtidig legge til rette for energiproduksjon på havet?

Hvordan kan vi kombinere turisme og beskyttelse av sårbare områder? Og hvordan kan man utnytte fiskebestanden på en slik måte at fremtidens generasjoner også får glede av den? Dette er blant spørsmålene som diskuteres denne uken. Svarene vil være viktige bidrag til havpanelets rapport om hva bærekraftig havforvaltning betyr for verdensøkonomien, for sysselsettingen og for den økonomiske utviklingen.

Forhåpentligvis vil vi lykkes med å vise verden at det lønner seg å sette menneskene og planeten først!

I Norge forstår vi viktigheten av dette. Vi har vi levd av og med havet i generasjoner. Det har gitt oss tilgang til mat, og betydd mye for vår produksjon av energi, utvinning av mineraler, for transport, bosetting og kultur. Gjennom 1900-tallet ble det stadig tydeligere at vår velstand og tilgang på ressurser er avhengig av rike og rene hav.

Overfiske og forurensning truet ikke bare havmiljøet, men også verdiskapingen fra havet. Det har lært oss at vi må forvalte verdiene i havet på en bærekraftig måte.

Derfor vil også regjeringen skape flere blå jobber. I fjor la vi frem en havstrategi.

Den skal bidra til at vi kan satse videre på på de havnæringene hvor vi allerede er sterke, og samtidig stimulere til forskning, innovasjon og teknologiutvikling for å få frem nye næringer og sikre Norge posisjon som en av verdens ledende havnasjoner. Strategien skal bidra til økt samarbeid og kunnskapsoverføring mellom petroleum, maritim og marin næring.

Det er store muligheter for vekst innen havøkonomien, men bærekraft er avgjørende for å realisere potensialet.

At Norge jobber for bærekraft i våre havområder er selvsagt. Men verdens hav kjenner ikke landegrenser. Det tror jeg vi alle fikk en påminnelse om da en død hval ble funnet utenfor Sotra med magen full av plast. Den plasten kom sannsynligvis ikke bare fra Norge, men fra alle verdens land.

Når åtte millioner tonn plast finner veien ut i havet hvert år, er det derfor også vårt problem. Og hvis vi ikke handler nå, vil problemet bare bli større. I fjor fikk vi FNs miljøforsamling med på en nullvisjon om utslipp av avfall og mikroplast i havet. Det er bra! Men samtidig som vi arbeider for å skape forståelse for viktigheten av hav, er vi avhengige av nye initiativer og konkret handling på bakken. Vi har ikke tid til å vente med å bekjempe marin forsøpling.

Så mye som 80-90 prosent av havsøppelet kommer fra land. Årsaken er at mange utviklingsland mangler effektiv avfallshåndtering. Mange har ikke en gang en søppelkasse å kaste søppelet i. Da skal det ikke mer enn et regnskyll til for at søppelet havner i havet.

Regjeringen har etablert et eget bistandsprogram mot marin forsøpling, og i 2019 foreslår vi å sette av 400 millioner kroner til kampen for rene og sunne hav. Som en viktig del av bistandsprogrammet, har vi tatt initiativ til å opprette et flergiverfond i Verdensbanken der giverland fra hele verden kan samles til felles innsats og effektiv finansiering av avfallssystemer i utviklingsland.

I Norge har vi gjort store fremskritt i forvaltningen av norske havområder med helhetlige forvaltningsplaner. Vi ser verdiskaping og miljø i sammenheng. Mange land kan lære av vår kompetanse og erfaring.

Skipsforliset en tragedie for miljøet

Nok ett skipsforlis med stort utslipp av tungolje  viser at det er skipstrafikken som gir den største oljeutslippsfaren. I januar  for 2 år siden var jeg  å besøkte Fedje, uken etter m/s Server forliste.Det ga ett sterkt inntrykk å stå midt oppi den tunge og seige oljen som klistrer seg til alt. Bildene nå av oljetilsølte viker og oljedynket sjøfugl er ett grufullt syn og en påminnelse om behovet for god beredskap og  godt utstyr langs hele norske kysten.

 

Akkurat nå er det viktigste å  håndtere situasjonensom . Både frivillige og  de mange som er mobilisert for å begrense skadene bør få arbeidsro til  å konsentrere seg om det. Det er en selvfølge at vi nå ikke begrenser den økonomiske støtten til opprydding.

 

Evalueringen  og diskusjonen om  hva man kan gjøre bedre bør komme når situasjonen  er under kontroll. Min erfaring er at vi alltid har noe å lære av  ulykker som skjer, både om gjennomføring av tiltakene  etter forlis er ett faktum , og ikke minst om  det kunne vært gjort mer  for å forebygge bedre . Eksempelvis gjennom trafikkovervåking,  kontakt og dirigering av båter pga værvarsling osv . Vi har mulighetene.Jeg tror mange ville vært forbauset over å se hvor  god oversikt norske kystmyndigheter har over trafikken i norske farvann. Den teknologiske utviklingen har gitt helt andre muligheter  for å følge trafikken i norske farvann enn tidligere. I fjor besøkte jeg Kystverketskontor i Haugesund.Der så jeg hvilke detaljert digitalkart oversikt  myndighetene til enhver tid har.  Det var fascinerende at bak hver  prikk på det digitale kartet  kunne man få frem  båten,rederi, båtens sertifikater osv. Dette systemet gir et enormt potensialet for god dirigering av trafikk og hurtig inngripen.

 

Det er nødvendig ,  forlangs  den norske kysten  har vi  stor skipstrafikk, .Siden 2002  har det vært en betydelig økning utenfor  Nord-Norge, pga høyere økonomisk aktivitet i Russland.  . I 2004 la  Svein Ludvigsen frem stortingsmeldingen om sjøsikkerhet og oljevern, i den ble hele  den norske

kysten risikovurdert . Konklusjonen var klar ;- det var områder på Vestlandet og  Nord Norge – særlig Tromsø – Kirkenes som var mest utsatt.

 

Beredskapen for å håndtere utslipp og skipsproblemer var absolutt dårligst  i Nord bl.a. fordi oljevirksomheten i Sør har  medført et klart fokus på oljevernsutstyr og kapasitet.

 

Disse konklusjonene ledet til oppbygging av bedre beredskap i nord , ikke minst slepebåtkapasitet.  Arbeidet med nye farleder som flyttet trafikk lengre ut fra kysten ble startet opp,. Det er lengre tid før en forurensning når land og bedre tid  til hjelpeaksjoner som forhindrer katastrofer.

 

Selv om det ble startet opp mye så  er det fortsatt mye som gjenstår.

Etter Server ulykken kom det frem at Kystverket mente man i perioden frem til 2010 burde øke bevilgningene  til oljevern med 260 millioner. En rapport om dette var holdt  hemmelig, Stortinget  var ikke  informert om disse behovsanslagene .

 

Etter dette er bevilgningene økt, men ikke nok.  Oljenasjonen Norge må ha på plass en skikkelig oljevernberedskap.Ikke bare fordi vi er en oljenasjon, vi er en skipsfartnasjon og skipstrafikke har størst risiko.

 For noen er det kanskje en tankevekker at oljevernberedskapen er størst der det er oljeaktivitet.  Helt naturlig selvfølgelig, men selv om konsekvensene av en oljeproduksjonsulykke er større , så er den absolutte risikoen  størst knyttet til skipstrafikk.

 

Forvaltningsplanen for Barentshavet  slo det klart og tydelig fast også i vurderingen av mer oljeaktivitet i Barentshavet.

Etter Server ulykken laget WWF en  evalueringsrapport av aksjonen, de var sterkt involvert i det frivillige arbeidet. Jeg synes det har vært en interessant rapport å lese på ny nå- håper  også beredskapsmyndighetene har lært litt av den og at ting går mer på skinner ved Langesund.