Å sikre at vi har fungerende trossamfunn og kirker, og likebehandling av disse, er en helt grunnleggende menneskerettighet. Men det betyr ikke at det er fritt frem.
I en liten anekdote fortalt av den amerikanske forfatteren David Foster Wallace, svømmer en ung fisk forbi en litt eldre en. Den eldste fisken spør høflig, hvordan er vannet i dag? Den yngste svarer: Hva i all verden er vann?
Kristendommen er allestedsnærværende
Litt slik er det med Norge og kristendommen. Det som er allestedsnærværende er det ikke alltid så lett å legge merke til. For selv om Norge er et stadig mer sekulært land og et mindretall selv av medlemmene i Den norske kirke tror på Gud, så er det norske samfunnet fortsatt grunnleggende preget av kristendommen.
De mest åpenbare og synlige eksemplene på vår kristne arv er de fysiske sporene som omgir oss. Nesten 2.000 kirkebygg preger kulturlandskapet i hver eneste avkrok av vårt langstrakte land. For svært mange av oss er kirken arenaen for de viktigste markeringene i våre liv – enten det er snakk om fødsler, konfirmasjon, ekteskap eller dødsfall. Vi møter på kristendommen i flagget vårt, i grunnloven, i nasjonalsangen, i navnene vi gir barna våre.
Sosialt sikkerhetsnett skapt av kristne ildsjeler
Enda viktigere er sporene kristendommen har lagt igjen – og fortsetter å skape – i kulturen vår og i fundamentet til det norske velferdssamfunnet. Kristne høytider og helligdager bestemmer når de fleste av oss jobber og når vi har fri. De verdiene vi bygger samfunnet vårt på, med omtanke for de svakeste, forvalteransvaret, og prinsippet om likeverd, har sin opprinnelse i kristendommen.
Mange av de sosiale ordningene vi kjenner i dag ble startet av frivillige, nærmere bestemt kristne miljøer. Det var kristne ildsjeler som frivillig startet barnehjem og eldreomsorg – ikke politikere. Slik ble vårt sosiale sikkerhetsnett bygget nedenfra. Og uansett hva man måtte mene om det teologiske grunnlaget, er forestillingen om arvesynd en viktig innsikt i menneskesinnet.
Religionsmangfold
Samtidig er det selvsagt riktig at kristen tro og tradisjon ikke er like suveren som den en gang var. Ikke bare er det færre som tror, men det er stadig flere nordmenn som tror på andre guder enn den kristne. Og av de som er kristne er det stadig flere fra andre tradisjoner enn den lutherske. Den protestantiske, kristne tradisjonen i Norge har blitt komplimentert – eller fått konkurranse fra, om man vil – andre tradisjoner og religioner.
Det har vært del av en grunnleggende forandring Norge har gått igjennom de siste tiårene. Det er en utvikling Norge egentlig har håndtert ganske godt. Samfunnet har fortsatt å være fredelig, stabilt og tillitsfullt. Statsstøtten til tros- og livssynssamfunn har blitt tilpasset det nye mangfoldet, slik at alle kan utøve sin religion på en likeverdig måte.
Vi har også funnet en god løsning for Den norske kirke, som to tredjedeler av oss fortsatt er medlem av. Mange tok kontakt med meg da jeg som stortingsrepresentant og partileder støttet endringene i Grunnloven som skilte stat og kirke i 2012. De mente det å skille de to fra hverandre var både gudløst og historieløst.
Sannheten er at det var er godt eksempel på det konservative idealet om å forandre for å bevare. Slik Norge hadde utviklet seg var det ikke lenger naturlig, eller mulig, å videreføre en statskirke. Men Grunnloven slår fortsatt fast at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke», og som en formulering i Høyres program sier: Kirken er skilt fra staten, men ikke fra norsk kultur og tradisjon.
Overgrepene enkelte homofile har blitt utsatt for
I et samfunn som det norske er det ikke mer riktig å finansiere politiske partier enn det er å finansiere trossamfunn. Ivaretakelsen av institusjonene, sikre at vi har fungerende trossamfunn og kirker, og likebehandling av disse, er en helt grunnleggende menneskerettighet. Det betyr selvfølgelig ikke at det skal være fritt frem.
For meg er det åpenbart at du ikke kan ha trossamfunn som oppmuntrer til straffbare handlinger. Enten det er snakk om tvangsekteskap, politisk- eller religiøs voldsbruk, eller å behandle folk for sin seksuelle legning på måter som skader dem. Overgrepene enkelte homofile har blitt utsatt for av mennesker som hevder å utføre Guds vilje, er uakseptable og, jeg vil mene, ulovlig. Det mener jeg vi må se nærmere på.
Samtidig er jeg skeptisk til å forby alt jeg misliker så lenge det ikke er snakk om tvang og maktmisbruk. Vi må tåle at minoriteter – enten de er kristne, muslimske eller sekulære – har meninger og teologiske standpunkt som strider mot de rådende samfunnsnormer og som går på tvers av våre likestillingsidealer. Faktisk ligger det i sakens natur at minoriteter vil stå for ting som er upopulære i storsamfunnet. Det skal derfor tungtveiende grunner til, slik som hensynet til barn og unge, om vi skal forsøke å detaljregulere trossamfunn, enten det er gjennom lov eller gjennom å true med å kutte statsstøtten.
Steinkorset på Kvitsøy
Andelen av oss som tror, er lavere enn tidligere. Samtidig ser vi hvor viktig gudshus og trossamfunn er for oss når vi gjennomgår vanskelige tider i livet. Slik som 22. juli var for Norge som nasjon, og slik som dødsfall i nær familie kan være for hver enkelt av oss. Religion er noe vi omgir oss med hver dag. Sånn er det også ytterst på Kvitsøy i Rogaland. Der har det stått et steinkors i over 1.000 år.
Det har vært, er, og vil fortsette å være, et landemerke for sjøfolk og fastboende. Høyre ønsker at på samme måte som det ensomme steinkorset preger landskapet i havgapet på Sør-Vestlandet, skal kristendommen fortsette å prege Norge i århundrene som kommer.
(Innlegget ble opprinnelig publisert hos avisen Vårt Land. )