Situasjonen på Vestbredden og i Øst-Jerusalem
De siste to dagene av mitt besøk i Midtøsten har vært konsentrert om utviklingen på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Vi har møtt ulike FN-organisasjoner som arbeider med overvåkning av situasjonen, nødhjelp og bistand. Vi har møtt menneskerettighetsaktivister fra både israelsk og palestinsk side. Vi har vært på Vestbredden og møtt palestinske politikere, slik vi og har gjort det i Knesset.
Ingenting i denne konflikten er svart/hvitt. Vi er her på en tid hvor det er færre bombeangrep og selvmordsbombere enn det var for få år siden. Jeg har stor forståelse for israelernes frykt når skolebusser ble sprengt, restauranter var bombemål og sivile vilkårlig ble rammet – slik situasjonen var for få år siden. Sikkerhetsbarrieren var et av Israels svar på denne trusselen.
Derfor er det mange av de menneskerettighetsaktivistene vi har møtt, også FN-personell, som klart sier at de ikke anklager Israel for å bygge en barriere som skiller Israel fra Vestbredden, men at anklagene går på hvordan sikkerhetspolitikken gjennomføres, hvor barrieren settes opp i forhold til grensene og hvordan hverdagslivet er blitt drastisk forverret for mange palestinere.
Det gjør inntrykk å se fortvilelsen over hverdagsslitet som mange vi møter forteller om når de skal passere noen av de over 600 kontroll- og sjekkposter som finnes på Vestbredden. Poster som må passeres for å følge barn på skolen, komme seg på jobb, til sykehuset eller ut på markene sine som er på andre siden av sikkerhetsbarrieren. Fødsler på kontrollpostene er ikke uvanlig fordi man ikke når frem til sykehuset i tide, og syke risikerer å ikke få passerseddel til å komme seg til lege og sykehus, som Makassed sykehuset i Øst-Jerusalem. Vi besøkte sykehuset på onsdag, og ble vist en rekke av de oppgraderingene de har gjennomført med norsk støtte i samarbeid med den norske organisasjonen NORWAC.
Enkeltfortellinger om familier som ikke får møte hverandre, bestemødre som ikke har fått sett sine barnebarn på flere år fordi de lever på hver side av barrieren og eksempler på vilkårlige åpnings- og stengetider av sjekkpunktene viser en virkelighet som ikke legger til rette for fred og gjensidig forståelse.
Når man ser summen av enkeltfortellingene, gjennom en kontinuerlig oppdatert kartpresentasjon hos FN-organisasjonen OCHA, blir man slått av hvor omfattende og systematiske de israelske tiltakene er. OCHA har kartlagt alle de stengsler, sjekkpunkter, barrierer og lukkede veier som er etablert på Vestbredden. Deres kart viser hvor stengsler settes opp rundt de ulovlige jødiske bosettingene – ikke for å hindre mer bosettinger, men for å beskytte de som begår ulovlig annektering av nytt land.
På samme måte gjør det inntrykk å få høre at nybosetting på omstridte landområder hadde en betydelig økning fra 2007 til 2008, i en tid hvor partene faktisk satt ved forhandlingsbordet, og hvor nybosetting skulle gått ned – ikke økt. Kartene over Øst-Jerusalem viser nå at nye bosettere bidrar til å forrykke balansen mellom befolkningene og kan bli den avgjørende faktor for at det aldri blir noen løsning på konflikten.
Jeg visste før jeg reiste at det fortsatt var nybosettinger, men jeg hadde også bildene av at Sharon fikk revet bosettinger i 2005/2006 på netthinnen. At nye bosettinger nå synes å øke enda raskere enn før ble en overraskelse og en faktor som undergraver Israels troverdighet overfor både Palestinere og resten av det internasjonale samfunnet.
