Vil Israelerne, og kan palestinerne?

Pessimisme er et nøkkelord for de politiske signalene vi har fått på israelsk, palestinsk og egyptisk side den siste uken. Tiltroen til at nye forhandlingsprosesser skal gi reelle resultater er liten. 

En helt vesentlig faktor er selvfølgelig den vanskelige styringssituasjonen på begge sider. En bred og moderat regjering i Israel blir mindre og mindre sannsynlig. Det meldes at Tzipi Livni og Kadima på fredag sa endelig nei til Netanyahu, noe som betyr at Israel vil få en snever regjering på høyresiden bestående av Likud, Israel Beiteinu, Shas og de religiøse småpartiene. Dette er en konstellasjon som både har uttrykt liten vilje og er særlig politisk sårbar i spørsmålet om å gi konsesjoner til palestinerne i forhandlinger.

På den palestinske siden er styringsutfordringene helt åpenbare. Hamas kontrollerer Gaza, mens Fatah kontrollerer Vestbredden gjennom de palestinske selvstyremyndighetene. Folk og territorium er splittet.

Det pågår likevel forsøk på å bringe de palestinske partene sammen. På onsdag og torsdag ble det avholdt samtaler mellom 13 ulike fraksjoner på palestinsk side i Kairo, og det er nedsatt fem komiteer som skal drøfte ulike vanskelige tema.

Fatah og Hamas har for eksempel kommet frem til en avtale om utveksling av fanger. Det er en forståelse for at en eller annen form for fellesskap må dannes, for eksempel en regjering som kan aksepteres av både Fatah og Hamas – uten at den direkte representerer de to partene.

Hva vil ulike regjeringer bety? Vel, på den palestinske siden er det åpenbart at en form for felles regjering, eller en regjering som har kontroll over myndighetsapparatet både på Vestbredden og Gaza er helt nødvendig. Når nødhjelp og gjenoppbyggingsmidler skal inn på Gaza må denne prosessen også bygge de palestinske myndighetens autoritet – ellers vil tostatsløsningen smuldre opp av seg selv. I et slikt tilfelle vil det være to palestinske områder som ikke kan bygges sammen til en stat.  Uten en form for samling blir palestinerne en svak part i forhandlinger, som og i liten grad kan levere på det viktigste for israelerne – sikkerhet fra terrorisme og rakettangrep.

Palestinerne gir et litt ambivalent inntrykk av hva de mener vil være forskjellen på dagens israelske regjering og en Netanyahu-regjering bygget på de snevre nasjonalistiske og religiøse partiene. Retorikken kan være forskjellig, sier de. Selv om Kadima/Labour klart har uttrykt at tostatsløsningen er målet, forteller palestinerne oss at det er stor avstand på retorikk og realiteter. Nye israelske bosettinger dukker opp i større tempo enn før, seperasjonsbarrieren  mot Vestbredden trekkes inn på områder som ligger langt innenfor de aksepterte grensene og tilliten til at israelerne virkelig vil ha en tostatsløsning er liten på palestinsk side. ”De vil ha landet, men ikke folket”, sa Rafiq Husseini, presidentens stabssjef, da vi møtte ham i Ramallah.

Allerede i Egypt stilte man spørsmål om Israels relle ønske om en tostatsløsning, eller om enkelte krefter på sikt søker å tvinge Egypt til å ta ansvar for Gaza, og Jordan for Vestbredden, samtidig som størstedelen av Øst-Jerusalem innlemmes i Israel.

Måten seperasjonsbarrieren er bygget på, hvordan bosettingene fortsetter og den manglende vilje til å gi de moderate palestinerne under bygger slike spekulasjoner. De israelske akademikerne vi har møtt her, har likevel gitt klart understreket at oppslutningen i det israelske folket om en tostatsløsning fortsatt er meget stor, men det er en trøtthet på at man ikke kommer videre – og liten tro på at en løsning er praktisk mulig.

Samtidig er det klart at en Netanyahu-regjering vil ha større muligheter til faktisk å levere i forhandlinger – dersom den politiske viljen skulle finnes. Både på israelsk og palestinsk side påpeker man at de største fremgangene i fredsprosessen faktisk har kommet under Likud-styre, som Camp David-avtalen som statsminister Begin inngikk i 1978. Kanskje kan Netanyahu overraske?

Muligheten for samtaler om sluttstatus og tostatsløsning faktisk kan lykkes hviler kanskje til syvende og sist på spørsmålet om Israel virkelig ønsker en slik løsning, og om palestinerne virkelig kan levere på sin side!

Situasjonen på Vestbredden og i Øst-Jerusalem

 

Barrieren Abu Dis i Øst-Jerusalem
Barrieren Abu Dis i Øst-Jerusalem

De siste to dagene av mitt besøk i Midtøsten har vært konsentrert om utviklingen på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Vi har møtt ulike FN-organisasjoner som arbeider med overvåkning av situasjonen, nødhjelp og bistand. Vi har møtt menneskerettighetsaktivister fra både israelsk og palestinsk side. Vi har vært på Vestbredden og møtt palestinske politikere, slik vi og har gjort det i Knesset.

Ingenting i denne konflikten er svart/hvitt. Vi er her på en tid hvor det er færre bombeangrep og selvmordsbombere enn det var for få år siden. Jeg har stor forståelse for israelernes frykt når skolebusser ble sprengt, restauranter var bombemål og sivile vilkårlig ble rammet – slik situasjonen var for få år siden. Sikkerhetsbarrieren var et av Israels svar på denne trusselen.

Derfor er det mange av de menneskerettighetsaktivistene vi har møtt, også FN-personell, som klart sier at de ikke anklager Israel for å bygge en barriere som skiller Israel fra Vestbredden, men at anklagene går på hvordan sikkerhetspolitikken gjennomføres, hvor barrieren settes opp i forhold til grensene og hvordan hverdagslivet er blitt drastisk forverret for mange palestinere.

Det gjør inntrykk å se fortvilelsen over hverdagsslitet som mange vi møter forteller om når de skal passere noen av de over 600 kontroll- og sjekkposter som finnes på Vestbredden. Poster som må passeres for å følge barn på skolen, komme seg på jobb, til sykehuset eller ut på markene sine som er på andre siden av sikkerhetsbarrieren. Fødsler på kontrollpostene er ikke uvanlig fordi man ikke når frem til sykehuset i tide, og syke risikerer å ikke få passerseddel til å komme seg til lege og sykehus, som Makassed sykehuset i Øst-Jerusalem. Vi besøkte sykehuset på onsdag, og ble vist en rekke av de oppgraderingene de har gjennomført med norsk støtte i samarbeid med den norske organisasjonen NORWAC.

 

Erna Solberg sammen med ledelsen ved Makassed sykehuset
Erna Solberg sammen med ledelsen ved Makassed sykehuset

Enkeltfortellinger om familier som ikke får møte hverandre, bestemødre som ikke har fått sett sine barnebarn på flere år fordi de lever på hver side av barrieren og eksempler på vilkårlige åpnings- og stengetider av sjekkpunktene viser en virkelighet som ikke legger til rette for fred og gjensidig forståelse.

Når man ser summen av enkeltfortellingene, gjennom en kontinuerlig oppdatert kartpresentasjon hos FN-organisasjonen OCHA, blir man slått av hvor omfattende og systematiske de israelske tiltakene er. OCHA har kartlagt alle de stengsler, sjekkpunkter, barrierer og lukkede veier som er etablert på Vestbredden. Deres kart viser hvor stengsler settes opp rundt de ulovlige jødiske bosettingene – ikke for å hindre mer bosettinger, men for å beskytte de som begår ulovlig annektering av nytt land.

På samme måte gjør det inntrykk å få høre at nybosetting på omstridte landområder hadde en betydelig økning fra 2007 til 2008, i en tid hvor partene faktisk satt ved forhandlingsbordet, og hvor nybosetting skulle gått ned – ikke økt. Kartene over Øst-Jerusalem viser nå at nye bosettere bidrar til å forrykke balansen mellom befolkningene og kan bli den avgjørende faktor for at det aldri blir noen løsning på konflikten.

Jeg visste før jeg reiste at det fortsatt var nybosettinger, men jeg hadde også bildene av at Sharon fikk revet bosettinger i 2005/2006 på netthinnen. At nye bosettinger nå synes å øke enda raskere enn før ble en overraskelse og en faktor som undergraver Israels troverdighet overfor både Palestinere og resten av det internasjonale samfunnet.