Vil Israelerne, og kan palestinerne?
Pessimisme er et nøkkelord for de politiske signalene vi har fått på israelsk, palestinsk og egyptisk side den siste uken. Tiltroen til at nye forhandlingsprosesser skal gi reelle resultater er liten.
En helt vesentlig faktor er selvfølgelig den vanskelige styringssituasjonen på begge sider. En bred og moderat regjering i Israel blir mindre og mindre sannsynlig. Det meldes at Tzipi Livni og Kadima på fredag sa endelig nei til Netanyahu, noe som betyr at Israel vil få en snever regjering på høyresiden bestående av Likud, Israel Beiteinu, Shas og de religiøse småpartiene. Dette er en konstellasjon som både har uttrykt liten vilje og er særlig politisk sårbar i spørsmålet om å gi konsesjoner til palestinerne i forhandlinger.
På den palestinske siden er styringsutfordringene helt åpenbare. Hamas kontrollerer Gaza, mens Fatah kontrollerer Vestbredden gjennom de palestinske selvstyremyndighetene. Folk og territorium er splittet.
Det pågår likevel forsøk på å bringe de palestinske partene sammen. På onsdag og torsdag ble det avholdt samtaler mellom 13 ulike fraksjoner på palestinsk side i Kairo, og det er nedsatt fem komiteer som skal drøfte ulike vanskelige tema.
Fatah og Hamas har for eksempel kommet frem til en avtale om utveksling av fanger. Det er en forståelse for at en eller annen form for fellesskap må dannes, for eksempel en regjering som kan aksepteres av både Fatah og Hamas – uten at den direkte representerer de to partene.
Hva vil ulike regjeringer bety? Vel, på den palestinske siden er det åpenbart at en form for felles regjering, eller en regjering som har kontroll over myndighetsapparatet både på Vestbredden og Gaza er helt nødvendig. Når nødhjelp og gjenoppbyggingsmidler skal inn på Gaza må denne prosessen også bygge de palestinske myndighetens autoritet – ellers vil tostatsløsningen smuldre opp av seg selv. I et slikt tilfelle vil det være to palestinske områder som ikke kan bygges sammen til en stat. Uten en form for samling blir palestinerne en svak part i forhandlinger, som og i liten grad kan levere på det viktigste for israelerne – sikkerhet fra terrorisme og rakettangrep.
Palestinerne gir et litt ambivalent inntrykk av hva de mener vil være forskjellen på dagens israelske regjering og en Netanyahu-regjering bygget på de snevre nasjonalistiske og religiøse partiene. Retorikken kan være forskjellig, sier de. Selv om Kadima/Labour klart har uttrykt at tostatsløsningen er målet, forteller palestinerne oss at det er stor avstand på retorikk og realiteter. Nye israelske bosettinger dukker opp i større tempo enn før, seperasjonsbarrieren mot Vestbredden trekkes inn på områder som ligger langt innenfor de aksepterte grensene og tilliten til at israelerne virkelig vil ha en tostatsløsning er liten på palestinsk side. ”De vil ha landet, men ikke folket”, sa Rafiq Husseini, presidentens stabssjef, da vi møtte ham i Ramallah.
Allerede i Egypt stilte man spørsmål om Israels relle ønske om en tostatsløsning, eller om enkelte krefter på sikt søker å tvinge Egypt til å ta ansvar for Gaza, og Jordan for Vestbredden, samtidig som størstedelen av Øst-Jerusalem innlemmes i Israel.
Måten seperasjonsbarrieren er bygget på, hvordan bosettingene fortsetter og den manglende vilje til å gi de moderate palestinerne under bygger slike spekulasjoner. De israelske akademikerne vi har møtt her, har likevel gitt klart understreket at oppslutningen i det israelske folket om en tostatsløsning fortsatt er meget stor, men det er en trøtthet på at man ikke kommer videre – og liten tro på at en løsning er praktisk mulig.
Samtidig er det klart at en Netanyahu-regjering vil ha større muligheter til faktisk å levere i forhandlinger – dersom den politiske viljen skulle finnes. Både på israelsk og palestinsk side påpeker man at de største fremgangene i fredsprosessen faktisk har kommet under Likud-styre, som Camp David-avtalen som statsminister Begin inngikk i 1978. Kanskje kan Netanyahu overraske?
Muligheten for samtaler om sluttstatus og tostatsløsning faktisk kan lykkes hviler kanskje til syvende og sist på spørsmålet om Israel virkelig ønsker en slik løsning, og om palestinerne virkelig kan levere på sin side!
