FNs verdenskonferanse mot rasisme

Det er 16 dager til FNs verdenskonferanse mot rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og intoleranse starter i Genève. Ofte referert til som Durban 2. Denne konferansen har nesten fått et eget liv, både som en arena og et symbol for en verdikamp – en kamp om innholdet i deler av menneskerettighetsregimet, særlig knyttet til ytringsfriheten.

I St.meld. nr. 15 for 2008–2009 skriver utenriksminister Støre at ingenting kan erstatte legitimiteten FN og FNs ulike institusjoner og prosesser gir arbeidet med menneskerettigheter. Det er jo slik vi er vant til at verden er. Men gjennom denne tilnærmingen forholder utenriksministeren og Regjeringen seg i liten grad til at de institusjoner og prosesser som er ment å beskytte menneskerettighetene eller beskytte mennesker mot f.eks. rasisme og hat, nå i seg selv risikerer å bli en trussel.

Senest i forrige uke så vi at Menneskerettighetsrådet fattet vedtak som tar til orde for å bekjempe ærekrenkelse, såkalt «deformation» av religioner. Jeg er helt enig i at vi ikke skal diskriminere enkeltindivider på grunn av sin tro. Men det er også farlig hvis det trekkes så langt at ærekrenkelse av en religion trekkes til å være kritikk av personer, og gir et nytt tolkningsrom. Det er langt fra det som må være akseptabelt for Norge.

Konferansen har et viktig mål, og det er å få et sterkt og klart standpunkt mot rasisme og diskriminering. Men det har altså til tider kommet totalt i skyggen av forsøket på antisemittisme og undergraving av menneskerettighetene. Det var særlig klart i et tidligere utkast til kommunikeet: 66 sider med innhold av en slik art at bl.a. USA uttalte at det ikke kunnet reddes, og valgte å trekke seg fra forberedelsene til konferansen. Nå foreligger det nye utkast, bl.a. et vesentlig kortere og ryddigere dokument datert 17. mars. Utkastet ble fremlagt av Russland og er etter sigende utarbeidet i samarbeid med Belgia, Egypt og Norge. Det selges altså internasjonalt som et norskstøttet initiativ.

Mye av dette er en positiv utvikling. I det nye utkastet er de eksplisitte henvisningene til forbudet mot religionskritikk og pressesensur, samt den overdrevne ensidige fordømmelsen av Israel fjernet i forhold til de tidligere dokumentene. Språkbruken er tonet ned. På overflaten kan dette dokumentet synes som et uproblematisk dokument. Jeg har registrert at utenriksministeren nå har sagt seg fornøyd med det som ligger der. Men situasjonen er likevel ikke helt uproblematisk. For det første må vi stille oss noen spørsmål om prosessen videre. Vil utkastet stå seg i møte med motkreftene i de videre forberedelsene eller under selve konferansen? Vil de landene som så langt har villet påtvinge sin egen agenda, nå trekke seg tilbake i stillhet? Og vil man kunne få de landene som så langt har hoppet av, tilbake til forhandlingsbordet?

Så er det også slik at i selve forslaget som er lagt frem, ser man faremomenter når man begynner å lese teksten grundigere. En rekke kritikere har påpekt at enkeltmomenter i 17. marsutkastet kan tolkes som en opprettholdelse av begrensninger for ytringsfriheten. Det gjelder særlig artikkel 11 i dette utkastet, hvor ytringer om rase, religion eller nasjonalitet som fører til vold, konflikt eller diskriminering, skal forbys. Dette utsagnet er vidåpent og kan misbrukes, bl.a. ved at ytringer som fører til opptøyer eller voldsbruk fra dem som føler seg truffet, kan forbys. Da er vi egentlig tilbake til utgangspunktet. Og dette selges altså i en del organer som et norsk initiativ. Det betyr altså at vi skulle ha forbudt karikaturtegninger i Norge fordi det er opptøyer i Pakistan eller i Midtøsten. Det er grunnlag for å tolke denne paragrafen slik. Det har ikke utenriksministeren Høyres støtte til, og jeg har ingen tro på at han har resten av Stortingets støtte til det. Derfor må det gjøres noe med det. Jeg er betenkt over at dette i andre land utlegges som et norskstøttet forslag.

Til syvende og sist må det være grenser for norsk kompromissvilje. Jeg er litt redd for at vi nå har satt oss i en situasjon hvor vi har vært med på et utkast som bidrar til en utvikling som Regjeringen iallfall ikke har støtte fra Høyres side til å bidra til. Det er grenser for norsk kompromissvilje, og jeg vil gjerne høre statsrådens grenser. For som Groucho Marx en gang har sagt: Dette er mine prinsipper. Dersom du ikke liker dem, har jeg noen andre. Det er ikke min holdning at det er norsk politikk. Det er grenser også for hva vi er villig til å kompromisse på rundt ytringsfrihet og menneskerettigheter!

Nå tar jeg ferie frem til tirsdag 14 april, og lover å komme sterkt tilbake over påske. Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle en riktig god ferie.   

Author: Erna Solberg

Statsminister i Norge og partileder i Høyre.

3 thoughts on “FNs verdenskonferanse mot rasisme”

  1. RASISME omtales som regel i forbindelse med at innvandrere diskriminert.
    Er det ikke så at en rasist er en som behandler mennesker fra andre raser annerledes enn de fra sin egen rase. Hvilken side finnes da de største rasister i Norge. Blant innvandrere eller etniske nordmenn. Om du ikke vet svaret vil jeg foreslå innvandrere er de største rasister og det burde politikere ta på alvor.

  2. Menneskerettigheter er en beskyttelse den svake har mot den sterke. Nisselue synes ikke offerrollen kler Høyre og Erna.

    Høyre er på FrPs enemerker hvis de før valget appellerer til folks sans for: – jeg skal da sannelig ha rett til å være selvrettferdig…

  3. Daglig oppleves omvendt rasisme .
    Hvem skal beskytte oss mot mobben hvis ikke vi selv kan fortelle sannheten uten å bli kaldt rasist?
    Utviklingen er skremmende!

Comments are closed.