Støtte til de fredelige demonstrantene i Iran
Det omstridte presidentvalget i Iran har satt landet i flammer de siste dagene. TV-bildene fra Teheran viser millioner som tar til gatene for å protestere mot det de anser som valgfusk til fordel for den sittende presidenten. Allerede i ukene før valget så vi de største folkelige demonstrasjonene siden revolusjonen i 1979.
Det er positivt å se at det iranske folk kan uttrykke sin misnøye med (påstått) valgfusk og et feilslått regime – i all hovedsak med fredlige midler. At de faktisk tør å gå ut i gatene for å protestere når de vet hvilket brutalt regime de står overfor viser et folk som ønsker å ta ansvar for landets politiske fremtid, et folk som ønsker åpenhet fremfor isolasjon. For meg er det en grunnleggende menneskerett å kunne vise sin misnøye.
Samtidig er jeg, i likhet med President Obama dypt bekymret for hva som vil skje videre. Vi vet at minst syv mennesker ble drept i går, kanskje er tallet enda større. Maktapparatet virker så alt for klart til å beskytte seg med alle midler, og tv-bildene viser hvordan opprørspoliti, svartkledde motorsyklister og sivilt religiøst politi slår ned på folkemengdene, mens kjente opposisjonelle fengsles. I tillegg til at journalister kastes ut av landet.
Dette er ikke akseptabelt!
Iran er et land med store kontraster. Som verdens nest største eksportør av olje, med ti prosent av verdens påviste oljereserver og over 300 milliarder dollar i eksportinntekter over de siste tre årene er potensialet enormt. Utfordringene er likevel kanskje enda større: inflasjon på 24 pst og offisiell arbeidsledighet rundt 13 pst skaper vansker for et land hvor halvparten av befolkningen er under 30 år. De unge krever endring og utvikling, men Ahmadinejad har ikke levert reform, til tross for skyhøye oljepriser de siste årene. Mange er også lei av at Iran sees på som en paria av det internasjonale samfunnet.
Dette er bakteppe for de folkelige protestene. Mange forventet en valgseier for opposisjonen, eller i det minste et meget tett valg. Når den sittende presidenten så får 62 pst av stemmene, kommer tankene om valgfusk fort, særlig fordi kravene til transparens overhodet ikke holdt akseptable standarder.
Nå i formiddag melder internasjonale medier at det mektige Vokterrådet ønsker en omtelling av stemmene. Det er positivt, og viser at det er reelle uklarheter rundt gjennomføringen og resultatet av valget. Samtidig må vi huske at Ahmadinejad har støtte i brede lag av den iranske befolkningen, særlig utenfor byene, og faktisk kan ha vunnet valget også uavhengig av eventuelt fusk. Fakta må klarere frem før man kan konkluderer endelig på hva som har skjedd.
Av stor betydning for resten av Midtøsten
Utviklingen i Iran er viktig ikke bare for iranere. Irans utvikling av rakett kapasitet og samtidig utvikling av kjernevåpen teknologi er blant de mest destabiliserende utviklingtrekkene i verden i dag. Kjernevåpenkapasitet i Iran vil lede til en opprustningsaktivitet i mange andre land i Midt-Østen. Dette inntrykket ble befestet under min reise i Midt-Østen, som jeg blogget om i februar.
De siste dagers hendelser beskriver tydelig en reell splittelse i det iranske samfunnet. Det iranske regime skal vite at verden følger med og er dypt urolig for situasjonen i landet. Forhåpentligvis kan denne oppmerksomheten i seg selv bidra til at reaksjonene mot demonstranter dempes, og at ikke-voldelige uttrykk for misnøye respekteres. Dette forventer jeg også at utenriksministeren formidler tydelige overfor sin kollega i Teheran!
