Publisert

Hva nå, Iran?

Irans atomprogram har vært i vinden denne uken. Mens jeg skriver dette sitter Iran rundt forhandligsbordet i Genève med de fem permanente medlemmene av FNs Sikkerhetsråd, samt Tyskland. Temaet for samtalene er atomprogrammet, og derigjennom hele landets forhold til omverdenen. Dette er det første dialogmøtet om temaet på seks år, og de første formaliserte forhandlingene mellom Iran og USA siden den Islamske republikken ble oppretttet for 30 år siden.

Parallelt spiller Iran et meget høyt spill på flere områder. Det ble nylig avslørt at landet er i ferd med å bygge nok en reaktor for anriking av uran, en reaktor som Barack Obama omtaler som ”uforenelig med fredelige hensikter”, mens atomenergibyrået, IAEA, sier at reaktoren er ”på feil side av loven”. På diplomatspråk er dette svært klar tale. Alle vestlige etterretningstjenester synes nå sikre på at våpenprogrammet er gjenopptatt eller fortsatt. Samtidig har Revolusjonsgarden gjennomført omfattende militære øvelser og skutt opp en rekke kort-, mellom- og langdistanseraketter. De siste med en rekkevidde på 2000 km – nok til å treffe Syd-Europa, Tyrkia, Egypt eller Israel. Senest i sitt innlegg i FNs generalforsamling forrige uke gjentok Irans president Ahmadinejad sine trusler mot Israel.

Nettopp kombinasjonen av raketter med denne rekkevidden og atomstridshoder er kjernepunktet. Som jeg har skrevet tidligere på denne bloggen anser Israel denne trusselen som eksistensiell, og dermed stor nok til å nødvendiggjøre et eget militært angrep på Iran. De arabiske landene gjør nesten samme vurdering, og man vil få et nytt atomkappløp i regionen. ”Om nødvendig vil de arabiske landene skaffe seg egne atomvåpen med egyptisk ”know how” og våpenteknologi kjøpt med penger fra Saudi Arabia og Gulfstatene ” ble det sagt i Kairo under mitt besøk der i vinter.

Hvordan USA og Vesten skal forholde til seg til et Iran med atomvåpen er også et uavklart spørsmål. Nettopp de rakettene Iran nå har prøveskutt er begrunnelsen for endringene USA er i ferd med å gjøre i sine planer for et missilforsvarssystem – til et mer fleksibelt system som bygger på eksisterende kapasiteter og derfor raskt kan møte det som oppfattes som en klar trussel. Det amerikanske analyseinstituttet Stratfor har en tankevekkende analyse av de dilemmaene USA nå står overfor i forhold til både Iran og Afghanistan her.

Iranerne har stor selvtillit og mener åpenbart at de forhandler fra en styrkeposisjon. Rakettoppskytningene er et sterkt signal til omverdenen om at de ikke lar seg presse. Obama, som i valgkampen lovte en tilnærming til Iran, men som samtidig har gitt dialogen en tidsfrist ut dette året, står om meget kort tid overfor tøffe valg. Det gjør også resten av det internasjonale samfunnet, ikke minst Kina og Russland som begge må være med på laget om man i det hele tatt skal kunne sette Iran under press. Konsekvensene av møtene i Genève kan bli enorme – for Iran, for Midtøsten og for en verden som følger med i spenning.

Publisert

Dialog for demokrati?

Dialog forutsetter at man snakker sammen, men Jonas Gahr Støre bør også vite at det betyr at man noen ganger må si klart ifra!

Iran er en eldgammel sivilisasjon med en stolt kultur. Iran er et land som særlig i tiden etter annen verdenskrig ble offer for utidig innblanding fra vestlige land som hjalp til med å fjerne den demokratisk valgte Mohammed Mossaddeq. Iran er et land Vesten må forholde seg til, både i Irak, i Palestina-konflikten og i Afghanistan.

Derfor må Vesten håndtere sin dialog med klokskap. Vi må forsøke å unngå at vår kritikk gjør at befolkningen vender seg mot Vesten og samler seg om et antivestlig regime. Men vi må heller ikke la oss skremmes til taushet!

12. juni var det presidentvalg i Iran. Valgene er ikke demokratiske: Alle som stiller, må godkjennes av den ikke-valgte “Øverste leder” Ali Khamenei. Et av kravene Khamenei stiller, er at kandidatene ikke må være så demokratiske at de stiller spørsmål ved hans rolle. Men det er altså valg, og folket i Iran engasjerer seg for å kunne påvirke sin fremtid. Det er deres soleklare rett.

De reelle resultatene av valget 12. juni får vi kanskje aldri vite. Kanskje vant den sittende presidenten Mahmoud Ahmadinejad. Kanskje gjorde han det ikke. Indisiene på valgfusk var mange, og noen uavhengig granskning ser det ikke ut til at det blir.

I lys av de indisiene på valgfusk valgte millioner av iranere å protestere fredelig mot resultatet og kreve en uavhengig gjennomgang av valget. Regimet slo hardt tilbake. Så langt er over 30 drept og mange hundre er arrestert. Aviser stenges. Regimet vil skremme folket til taushet.

Men millioner av iranere har ikke latt seg skremme til taushet. Den tapende kandidaten, Mir-Hossein Mousavi har ikke latt seg skremme. Fortsatt høres trassige rop fra Teherans hustak hver natt: “Gud er størst!” og “Død over diktatoren!”

Den norske regjeringen har vært påfallende lavmælt om konflikten i Iran. Tyskland, Storbritannia og Frankrike var tidlig ute og kritiserte myndighetenes voldsbruk. President Obama, som har vært svært påpasselig med ikke å si noe som kan misbrukes av iranske myndighetene har også kritisert myndighetene, slik at folket i Iran får vite at verden ser hva som skjer, og at vi ikke skal glemme det.

Det er ingen grunn til at Norges stemme skal være så stille. Iranske myndigheter har hevdet at protestene er iscenesatt av utlendinger, og har brukt det som unnskyldning for å slå hardt ned på dem. Men er det noen som tror regime ville latt være å slå hardt ned på dem, dersom de ikke hadde disse grunnløse påskuddene? Iranerne selv tror ikke det; Regimet har vist sitt ansikt – og regimet har mistet ansikt.

Norge må gi sin støtte til iranernes rett til fredelige protester og til demokratiske valg. Regimet i Iran skal ikke få skremme et dialogsøkende Vesten til taushet stilt overfor alvorlige menneskerettighetsbrudd. Skal dialog ha noen mening, må vår røst høres i slike situasjoner. Det er i slike situasjoner at tale er sølv, og taushet er tull.

Jeg forutsatte i min første kommentar etter valget i Iran at Utenriksministeren klart gav uttrykk for at situasjonen i Iran var uakseptabel. Dette synes jeg ikke ministeren har fulgt opp, i så måte vil jeg komme med en ny oppfordring til Jonas: – Skru opp volumet på kritikken av regimet!