Dialog for demokrati?
Dialog forutsetter at man snakker sammen, men Jonas Gahr Støre bør også vite at det betyr at man noen ganger må si klart ifra!
Iran er en eldgammel sivilisasjon med en stolt kultur. Iran er et land som særlig i tiden etter annen verdenskrig ble offer for utidig innblanding fra vestlige land som hjalp til med å fjerne den demokratisk valgte Mohammed Mossaddeq. Iran er et land Vesten må forholde seg til, både i Irak, i Palestina-konflikten og i Afghanistan.
Derfor må Vesten håndtere sin dialog med klokskap. Vi må forsøke å unngå at vår kritikk gjør at befolkningen vender seg mot Vesten og samler seg om et antivestlig regime. Men vi må heller ikke la oss skremmes til taushet!
12. juni var det presidentvalg i Iran. Valgene er ikke demokratiske: Alle som stiller, må godkjennes av den ikke-valgte «Øverste leder» Ali Khamenei. Et av kravene Khamenei stiller, er at kandidatene ikke må være så demokratiske at de stiller spørsmål ved hans rolle. Men det er altså valg, og folket i Iran engasjerer seg for å kunne påvirke sin fremtid. Det er deres soleklare rett.
De reelle resultatene av valget 12. juni får vi kanskje aldri vite. Kanskje vant den sittende presidenten Mahmoud Ahmadinejad. Kanskje gjorde han det ikke. Indisiene på valgfusk var mange, og noen uavhengig granskning ser det ikke ut til at det blir.
I lys av de indisiene på valgfusk valgte millioner av iranere å protestere fredelig mot resultatet og kreve en uavhengig gjennomgang av valget. Regimet slo hardt tilbake. Så langt er over 30 drept og mange hundre er arrestert. Aviser stenges. Regimet vil skremme folket til taushet.
Men millioner av iranere har ikke latt seg skremme til taushet. Den tapende kandidaten, Mir-Hossein Mousavi har ikke latt seg skremme. Fortsatt høres trassige rop fra Teherans hustak hver natt: «Gud er størst!» og «Død over diktatoren!»
Den norske regjeringen har vært påfallende lavmælt om konflikten i Iran. Tyskland, Storbritannia og Frankrike var tidlig ute og kritiserte myndighetenes voldsbruk. President Obama, som har vært svært påpasselig med ikke å si noe som kan misbrukes av iranske myndighetene har også kritisert myndighetene, slik at folket i Iran får vite at verden ser hva som skjer, og at vi ikke skal glemme det.
Det er ingen grunn til at Norges stemme skal være så stille. Iranske myndigheter har hevdet at protestene er iscenesatt av utlendinger, og har brukt det som unnskyldning for å slå hardt ned på dem. Men er det noen som tror regime ville latt være å slå hardt ned på dem, dersom de ikke hadde disse grunnløse påskuddene? Iranerne selv tror ikke det; Regimet har vist sitt ansikt – og regimet har mistet ansikt.
Norge må gi sin støtte til iranernes rett til fredelige protester og til demokratiske valg. Regimet i Iran skal ikke få skremme et dialogsøkende Vesten til taushet stilt overfor alvorlige menneskerettighetsbrudd. Skal dialog ha noen mening, må vår røst høres i slike situasjoner. Det er i slike situasjoner at tale er sølv, og taushet er tull.
Jeg forutsatte i min første kommentar etter valget i Iran at Utenriksministeren klart gav uttrykk for at situasjonen i Iran var uakseptabel. Dette synes jeg ikke ministeren har fulgt opp, i så måte vil jeg komme med en ny oppfordring til Jonas: – Skru opp volumet på kritikken av regimet!
