Skipsforliset en tragedie for miljøet
Nok ett skipsforlis med stort utslipp av tungolje viser at det er skipstrafikken som gir den største oljeutslippsfaren. I januar for 2 år siden var jeg å besøkte Fedje, uken etter m/s Server forliste.Det ga ett sterkt inntrykk å stå midt oppi den tunge og seige oljen som klistrer seg til alt. Bildene nå av oljetilsølte viker og oljedynket sjøfugl er ett grufullt syn og en påminnelse om behovet for god beredskap og godt utstyr langs hele norske kysten.
Akkurat nå er det viktigste å håndtere situasjonensom . Både frivillige og de mange som er mobilisert for å begrense skadene bør få arbeidsro til å konsentrere seg om det. Det er en selvfølge at vi nå ikke begrenser den økonomiske støtten til opprydding.
Evalueringen og diskusjonen om hva man kan gjøre bedre bør komme når situasjonen er under kontroll. Min erfaring er at vi alltid har noe å lære av ulykker som skjer, både om gjennomføring av tiltakene etter forlis er ett faktum , og ikke minst om det kunne vært gjort mer for å forebygge bedre . Eksempelvis gjennom trafikkovervåking, kontakt og dirigering av båter pga værvarsling osv . Vi har mulighetene.Jeg tror mange ville vært forbauset over å se hvor god oversikt norske kystmyndigheter har over trafikken i norske farvann. Den teknologiske utviklingen har gitt helt andre muligheter for å følge trafikken i norske farvann enn tidligere. I fjor besøkte jeg Kystverketskontor i Haugesund.Der så jeg hvilke detaljert digitalkart oversikt myndighetene til enhver tid har. Det var fascinerende at bak hver prikk på det digitale kartet kunne man få frem båten,rederi, båtens sertifikater osv. Dette systemet gir et enormt potensialet for god dirigering av trafikk og hurtig inngripen.
Det er nødvendig , forlangs den norske kysten har vi stor skipstrafikk, .Siden 2002 har det vært en betydelig økning utenfor Nord-Norge, pga høyere økonomisk aktivitet i Russland. . I 2004 la Svein Ludvigsen frem stortingsmeldingen om sjøsikkerhet og oljevern, i den ble hele den norske
kysten risikovurdert . Konklusjonen var klar ;- det var områder på Vestlandet og Nord Norge – særlig Tromsø – Kirkenes som var mest utsatt.
Beredskapen for å håndtere utslipp og skipsproblemer var absolutt dårligst i Nord bl.a. fordi oljevirksomheten i Sør har medført et klart fokus på oljevernsutstyr og kapasitet.
Disse konklusjonene ledet til oppbygging av bedre beredskap i nord , ikke minst slepebåtkapasitet. Arbeidet med nye farleder som flyttet trafikk lengre ut fra kysten ble startet opp,. Det er lengre tid før en forurensning når land og bedre tid til hjelpeaksjoner som forhindrer katastrofer.
Selv om det ble startet opp mye så er det fortsatt mye som gjenstår.
Etter Server ulykken kom det frem at Kystverket mente man i perioden frem til 2010 burde øke bevilgningene til oljevern med 260 millioner. En rapport om dette var holdt hemmelig, Stortinget var ikke informert om disse behovsanslagene .
Etter dette er bevilgningene økt, men ikke nok. Oljenasjonen Norge må ha på plass en skikkelig oljevernberedskap.Ikke bare fordi vi er en oljenasjon, vi er en skipsfartnasjon og skipstrafikke har størst risiko.
For noen er det kanskje en tankevekker at oljevernberedskapen er størst der det er oljeaktivitet. Helt naturlig selvfølgelig, men selv om konsekvensene av en oljeproduksjonsulykke er større , så er den absolutte risikoen størst knyttet til skipstrafikk.
Forvaltningsplanen for Barentshavet slo det klart og tydelig fast også i vurderingen av mer oljeaktivitet i Barentshavet.
Etter Server ulykken laget WWF en evalueringsrapport av aksjonen, de var sterkt involvert i det frivillige arbeidet. Jeg synes det har vært en interessant rapport å lese på ny nå- håper også beredskapsmyndighetene har lært litt av den og at ting går mer på skinner ved Langesund.
