Hva nå, Iran?
Irans atomprogram har vært i vinden denne uken. Mens jeg skriver dette sitter Iran rundt forhandligsbordet i Genève med de fem permanente medlemmene av FNs Sikkerhetsråd, samt Tyskland. Temaet for samtalene er atomprogrammet, og derigjennom hele landets forhold til omverdenen. Dette er det første dialogmøtet om temaet på seks år, og de første formaliserte forhandlingene mellom Iran og USA siden den Islamske republikken ble oppretttet for 30 år siden.
Parallelt spiller Iran et meget høyt spill på flere områder. Det ble nylig avslørt at landet er i ferd med å bygge nok en reaktor for anriking av uran, en reaktor som Barack Obama omtaler som ”uforenelig med fredelige hensikter”, mens atomenergibyrået, IAEA, sier at reaktoren er ”på feil side av loven”. På diplomatspråk er dette svært klar tale. Alle vestlige etterretningstjenester synes nå sikre på at våpenprogrammet er gjenopptatt eller fortsatt. Samtidig har Revolusjonsgarden gjennomført omfattende militære øvelser og skutt opp en rekke kort-, mellom- og langdistanseraketter. De siste med en rekkevidde på 2000 km – nok til å treffe Syd-Europa, Tyrkia, Egypt eller Israel. Senest i sitt innlegg i FNs generalforsamling forrige uke gjentok Irans president Ahmadinejad sine trusler mot Israel.
Nettopp kombinasjonen av raketter med denne rekkevidden og atomstridshoder er kjernepunktet. Som jeg har skrevet tidligere på denne bloggen anser Israel denne trusselen som eksistensiell, og dermed stor nok til å nødvendiggjøre et eget militært angrep på Iran. De arabiske landene gjør nesten samme vurdering, og man vil få et nytt atomkappløp i regionen. ”Om nødvendig vil de arabiske landene skaffe seg egne atomvåpen med egyptisk ”know how” og våpenteknologi kjøpt med penger fra Saudi Arabia og Gulfstatene ” ble det sagt i Kairo under mitt besøk der i vinter.
Hvordan USA og Vesten skal forholde til seg til et Iran med atomvåpen er også et uavklart spørsmål. Nettopp de rakettene Iran nå har prøveskutt er begrunnelsen for endringene USA er i ferd med å gjøre i sine planer for et missilforsvarssystem – til et mer fleksibelt system som bygger på eksisterende kapasiteter og derfor raskt kan møte det som oppfattes som en klar trussel. Det amerikanske analyseinstituttet Stratfor har en tankevekkende analyse av de dilemmaene USA nå står overfor i forhold til både Iran og Afghanistan her.
Iranerne har stor selvtillit og mener åpenbart at de forhandler fra en styrkeposisjon. Rakettoppskytningene er et sterkt signal til omverdenen om at de ikke lar seg presse. Obama, som i valgkampen lovte en tilnærming til Iran, men som samtidig har gitt dialogen en tidsfrist ut dette året, står om meget kort tid overfor tøffe valg. Det gjør også resten av det internasjonale samfunnet, ikke minst Kina og Russland som begge må være med på laget om man i det hele tatt skal kunne sette Iran under press. Konsekvensene av møtene i Genève kan bli enorme – for Iran, for Midtøsten og for en verden som følger med i spenning.
