De rødgrønne uten retning i miljøpolitikken

”Å høre Jens Stoltenberg snakke om miljøpolitikk etter dette, blir som å høre Taliban snakke om kvinnefrigjøring”, sa komikeren Knut Nærum i ”Nytt på nytt” sist fredag i en kommentar om debatten rundt den rødgrønne regjeringens fjerning av avgiftsfritaket for biodiesel. Dette var selvsagt en spissformulering i et humorprogram, men det var likevel treffende. Det skal nemlig bli svært vanskelig for dagens regjering å presentere seg som særlig miljøvennlig etter avgiftsøkningen på biodiesel.

Kun få uker før det viktige klimatoppmøte i København legger Regjeringen frem et forslag som vil gjøre det vanskeligere å redusere klimagassutslippene i Norge. Er det dette de rødgrønne regjeringspartiene mener når de snakker om Norge som et ”miljøpolitisk foregangsland”?

Regjeringen har med forslaget om å fjerne avgiftsfritaket brutt det forliket den inngikk med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i januar 2008 der det blant annet het at ”partene er enige om at det skal utvikles sterkere og mer effektive virkemidler som vil bidra til å redusere utslippene på transportområdet utover de tiltak som allerede er satt i verk.” Vil fjerning av avgiftsfritaket for biodiesel bidra til å redusere klimagassutslippene innen transport? Videre het det i klimaforliket at ”partene er enige om å arbeide videre med den grønne omleggingen av kjøretøyrelaterte skatter/avgifter og annen regulering som påvirker veitrafikken og fremmer lavutslipps- og nullutslippsalternativer.” Uansett hvilken begrunnelse Regjeringen har for å fjerne avgiftsfritaket, noen grønn omlegging av avgiftsystemet er det neppe.

I 12. time har statsminister Jens Stoltenberg forsøkt å ”sukre pillen” gjennom å love sende på høring et forslag om å øke omsetningspåbudet av biodrivstoff fra 2,5 til 3,5 prosent og sikre at minst fem prosent av omsatt diesel er biodiesel. Dette er faktisk mindre enn det som det allerede er enighet om. I klimaforliket fra 2008 står det at Regjeringen skal sende på høring et forslag om at andelen biodrivstoff innen 2009 (senere utsatt til 2010) skal være 5 prosent. Det Stoltenberg her lover er altså mindre enn det han allerede har forpliktet seg til i klimaforliket. Det kan ikke kalles noen innrømmelse.

Transportsektoren står for om lag en tredjedel av de norske klimagassutslippene. Det er vanskelig å se for seg at vi kan nå våre klimaforpliktelser uten en kraftig omlegging av bruken av fossilt drivstoff for kjøretøy. Økt bruk av biodrivstoff, herunder biodiesel, vil, sammen med økt bruk av el-biler og andre biler med lave utslipp, være viktige faktor i en slik omlegging.

I sin begrunnelse for å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel viser Regjeringen blant annet til negative konsekvenser av enkelte typer biodrivstoff i forhold til at det kan gå utover matproduksjon, og at klimagevinsten for noen typer biodrivstoff er usikker. Jeg har ingen problemer med å se disse innvendingene. Det er ikke nødvendigvis slik at dagens biodrivstoff (1. generasjons biodrivstoff) er den endelige løsningen på utslipp fra bil. Men at det er denne typen drivstoff som nå er i markedet, som er distribusjonsklar og kan brukes nå. Vi kan alle drive teoretiske diskusjoner om de beste fremtidsløsningene, men CO2 utslippene er her og vi må begynne å gjøre noe nå. Det beste må ikke bli det godes fiende. Dessuten er den biodiesel som det er planer om å produsere på Follum 2. generasjons biodiesel basert på avfall fra skogen, og som derfor ikke går på bekostning av verdens matproduksjon. Norske Skogs planer på Follum kan være starten på å utvikle en industri for produksjon av 2. generasjons biodrivstoff i Norge, og skape mange grønne arbeidsplasser. Denne satsingen er i fare som følge av Regjeringens nei til fortsatt avgiftsfritak.

Selv om biodiesel kommer langt bedre ut miljømessig enn tradisjonell fossil diesel, er det ikke til å komme utenom at den med dagens oljepris er dyrere å produsere. Det er lite realistisk å tro at dieselkundene vil betale et par kroner mer pr. liter diesel av ren klimaidealisme. Derfor behøver biodiesel avgiftsfritaket fra autodieselavgiften for å være konkurransedyktig i forhold til fossilt drivstoff. Uten avgiftsfritaket vil ikke biodiesel ha noen muligheter i dagens norske drivstoffmarked.

Saken er ekstra merkelig sett i lys av at før siste stortingsvalg reiste miljøvernminister Erik Solheim og daværende næringsminister Sylvia Brustad til Norske Skog sin fabrikk på Follum og lanserte Regjeringens 100 millioner kroners satsing på miljøteknologi i Norge. Kun uker senere presenterer den samme regjeringen i statsbudsjettet et forslag som sparker bena unna det norske hjemmemarkedet for produktet som Norske Skog skal produsere på Follum.

Dette er et godt eksempel på regjeringens manglende forutsigbarhet i miljøpolitikken. Hvordan skal Norske Skog og andre bedrifter forholde seg til en regjering i løpet av få uker endrer rammebetingelsene så dramatisk?

Dessverre er ikke denne saken enestående. Vi har en regjering som siden den tiltrådte i 2005 har endret rammebetingelsene for fornybar kraftproduksjon hvertfall tre ganger. Nå har den omsider inngått en intensjonsavtale med Sverige om et felles marked for såkalte grønne sertifikater for elektrisk kraft basert på fornybare energikilder fra 2012. Men ingen ennå vet hvem som får delta i et slikt marked, og med de erfaringer man hittil har gjort med de rødgrønne vil nok de fleste som planlegger å investere i ny fornybar kraftproduksjon sitte på gjerdet i en god stund ennå.

Et annet eksempel er rederibeskatningen, der Regjeringen over natten i 2007 og med tilbakevirkende kraft ga norske rederier en ekstra skatteregning på 20 milliarder kroner.

Hvordan kan seriøse næringsutøvere, enten det er i Norges Skog, kraftnæringen, rederinæringen eller næringslivet forøvrig stole på denne regjeringen? Hvem vil investere i miljøvennlig drivstoff eller annen fornybar energiproduksjon når rammebetingelsene endrer seg i ett sett?