Det viktigste først
På ethvert område hvor man ønsker å gjøre endringer må man prioritere det viktigste først. Om huset ditt er i ferd med å falle sammen hjelper det for eksempel lite å bytte gardiner, hvis det er grunnmuren som er problemet.
Slik er det også med skolen. Nå sier ikke jeg at skolen holder på å falle sammen, men det er et problem at 1 av 5 norske elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det er et problem at 30 % av elevene ikke fullfører sin påbegynte videregående utdanning. Og det er et problem at 70 % av norske elever ikke får den tilpassede undervisningen de har krav på.
Da må vi gjøre det viktigste først.
Jeg har vært på mange skoler i forbindelse med skolestarten de siste ukene. Og jeg har blitt imponert av mye av det jeg har sett. Særlig har jeg blitt møtt av en mengde dyktige og engasjerte rektorer.
Hvor viktige gode rektorer er for en god skole har blitt dokumentert i boken ”Riktig rektor?” skrevet av Morten Melhus og Pernille Dysthe. De har intervjuet 11 rektorer som alle har snudd dårlige resultater til å komme godt over gjennomsnittet.
Forfatterne peker på at det først og fremst ikke er mangelen på ressurser som er problemet i skolen, men mangel på god ledelse. De peker på at gode ledere utgjør forskjellen på A- og B-skoler, og at det er et skille i norsk skole som er høyst reell. I Aftenposten uttalte de at ”Tusenvis av norske skolebarn får dårligere skolegang på grunn av dårlige skoleeiere.”
Skoleeiere er ikke rektorene, det er politikerne. På fylkes- og kommunenivå er det politikere som er skoleeiere, og som må ta sitt ansvar for at skoleledelsen gjør en god jobb.
Å ansvarliggjøre skoleledelsen for de resultatene den enkelte skole oppnår er en viktig del av politikernes jobb. Men det må også satses på bevisst utdanning i det å være en god leder.
En annen avgjørende faktor, ja den aller viktigste, er gode lærere. Syv av ti lærere melder selv at de har behov for mer etter- og videreutdanning. Det er en oppgave skoleeiere og skoleledelse må gå sammen om å løse på en god måte slik at kunnskapsnivået hos norske lærere heves, og i tur kunnskapsnivået hos norske elever. Byrådet i Bergen fortjener ros i så måte for å ha gjort en god innsats med å være aktive og bevisste skoleeiere som har satset på etter- og videreutdanning
Høyre har foreslått egne opplegg for etter- og videreutdanning av lærere hvor innsatsen er målrettet for å oppnå en kompetanseheving i de fagene og på de skolene hvor det er størst behov.
Man kan ikke prioritere alt på én gang, man må gjøre det viktigste først. Det viktigste for Høyre er bedre skoleledelse, bedre skoleeiere og bedre lærere. Vi prioriterer det fordi vi har like høye ambisjoner for barn, som barn har for seg selv.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har i liten grad tatt disse utfordringene på alvor. Når Høyre har forsøkt å løfte problemstillingene har vi blitt møtt med anklager om at vi setter skoler og lærere i gapestokk. Halvorsen har valgt å bruke sin energi på å detaljstyre det som er mindre viktig. Da tenker jeg f.eks på at det er blitt et lovbrudd for kommunepolitikere å heller bruke fruktpenger på en god lærer, enn flere pærer. Og at hun nå sysler med tanken om å lovfeste hvor mange elever det kan være per lærer.
Høyre er ikke imot frukt og grønt i skolen, men vi er mot at det skal prioriteres på bekostning av mer etter- og videreutdanning. Høyre er ikke imot flere lærere i skolen, men vi er mot at det skal prioriteres foran bedre lærere i skolen.
Å gjøre norsk skole handler om å prioritere det viktigste først. Høyre vil prioritere bedre skoleeiere, bedre lærere og bedre skoleledelse.
(Denne artikkelen står på trykk i min BA spalte 8 september – men ligger ikke på nett, derfor publiserer jeg den her og :))
