Angsten for de private

Har private omsorgsfirma ”sugerør i satskassen”? Er det bare stiftelser som er ideelle og idealistiske? Er eier og driftsform viktigere enn om tilbudet er godt?

Det blåser opp til ny debatt om ikke-offentliges deltagelse i helse og omsorgssektoren. I august krevde Fagforbundet (en av hovedsponsorene til de rødgrønne) at regjeringen skulle forby kommunene å sette ut oppgaver på anbud. Heldigvis fikk de ikke så mye napp.

For en uke siden snudde Bård Vegar Solhjell SVs syn på ideelle organisasjoners bidrag i omsorgsektoren på en femøring – nå var det positivt. Et par dager etter var Fagforbundet på banen med ny rapport og bok som fastslo at de private kommersielle aktørene har sugerør i statskassen – og varslet kamp mot dem.

BT har på lederplass kalt dette ”angsten for de private”. Jeg mener det er et klart og bevisst forsøk på å flytte fokuset fra kvalitet og innhold i tjenester til pasienter, eldre funksjonshemmede og barn – og over til en moralisering over at noen kan tjene penger på dette.

Argumentene er kjente fra barnehagedebatten om utbytter og ”barnehagebaroner”. Jeg tror dette kommer nå fordi kvalitets og innhold snarere er et argument for enn mot private aktører i sektoren, uavhengig av om de er kommersielle eller ideelle. Høyres argumenter om valgfrihet for brukerne og mer mangfold får økt støtte hos folk – da må de kreftene som ideologisk er imot mangfoldet ty til andre argumenter. Vi må regne med at Fagforbundet og Velferdsalliansen kommer til å bruke sin pengesekk (subsidiert av skattelettelser fra regjeringen) for å jobbe mot andre løsninger enn det offentlige.

Når Bård Vegar Solhjell forsøker å lage et verdimessig skille mellom ideelle stiftelser og private selskap – så underslår han de mange engasjerte og kreative fagfolkene som har startet alternative tilbud i en privat selskapsform. De står for like flotte verdier og er like idealistiske som mange som jobber i ideelle organisasjoner og det offentlige.

For et par dager siden fikk jeg en kopi av en mail sendt til Solhjell av den pensjonerte gründeren Anne Elisabeth Bye Nielsen. Hun har i mange år drevet en privat rehabiliteringsinstitusjon i Vestre Toten og opplevd de vanskelige vilkårene den rødgrønne regjeringen har gitt private tilbud.

Hun skriver blant annet :

”Det var med stor interesse jeg hørte på debatten mellom deg og Vibeke Madsen fra HSH.

Private rehabiliteringssentre ble nevnt og det lå i kortene at disse aktørene var “kommersielle”. Etter debatten satt jeg igjen med en sår og vond følelse. Steffensrud Rehabiliteringssenter har vært min arbeidsplass. Betraktes vi som kommersielle fordi vi har bygget opp og drevet dette private rehabiliteringssenteret?

De siste dagene har jeg tenkt mye på hva du sa og jeg kan ikke la være å kommentere dine holdninger og synspunkter på “kommersielle”aktører som f.eks.privat-drevne rehabiiliteringssentre. Bakgrunnen for mine synspunkter er 45 års erfaring som samarbeidspartner med norsk helsevesen. Jeg er nå pensjonist, men brenner fortsatt for å få bedre flyt i helsevesenet til beste for pasientene. For å få til det, må alle “vesener” samarbeide, men utifra like forusetninger og krav.”

Låste holdninger og manglende kunnskap om hva private rehabiliteringssentre bidrar med, hører vi ofte om og det er frustrerende.

Skillet går ikke mellom offentlige, ideelle eller private aktører,- så enkelt er det ikke. Skillet går på tvers av kvalitet. Det er mange gode offentlige aktører, det er gode ideelle aktører og det er gode private aktører. Men det er også mindre gode aktører blant alle disse tre gruppene.

Målsetningen for Høyre er å sikre kvaliteten uavhengig av i hvilken form omsorgen drives. En forutsetning for å sikre kvalitet, stabilitet, langsiktighet og trygghet for pasientene er at alle kategorier aktører må kvalitetssikres, men det må være en selvfølge at aktørene gjennomgår samme kontroll/dokumentasjon ut i fra like kriterier. Da blir det lettere å skille klinten fra hveten.

Steffensrud er bygget opp av entusiastiske og idealistiske eiere og ansatte. Eksempelet viser hvor kunstig det blir å lage skiller av den typen de rødgrønne prøver på. Bye Nielsen er ikke den eneste jeg har vært i kontakt med opp i gjennom årene som har bygget opp tilbud med utgangspunkt i sitt engasjement, og som har våget å tenke alternativt rundt hjelp og behandling.

På en måte har de rødgrønne banet veien for at flere av de kommersielle selskapene har utvidet aktiviteten i Norge – fordi små private ikke har rygg til å leve med dagens uforutsigbare prosesser.

Oppslagene med Fagforbundet og Solhjell er et varsel om hvor de vil føre debatten fremover. I Høyre skal vi fortsatt snakke om at et godt og mangfold tilbud gir bedre og mer individrettede tjenester. Vi skal styre etter kvalitet, valgfrihet og verdighet. Ikke etter hvem som eier og driver et tilbud. Det offentliges ansvar er å sikre at tilbudet finnes, finansieres og er av høy kvalitet.
Og som et apropos – ofte hevdes det at de private bare tar de ”enkle” tilfellene. I Dagsavisen sto følgende i et oppslag for et par dager siden:
”Gerd Astri Solberg er ikke i tvil om at det frie valget er en fordel. Da hun ble rullestolbruker for tre og et halvt år siden, ble hun samtidig avhengig av fleksibel hjelp.
– Hjemmehjelpen i bydelen sa rett ut at det ikke var så lett å stille opp for meg. Jeg bladde meg fram i mappen jeg fikk over aktører, og prøvde å ringe flere forskjellige.
Til slutt fikk hun snakke med Carema Omsorg, som siden har stått for hjemmehjelpen hos Solberg.
– Jeg sov godt natten etter at jeg hadde snakket med dem. Det var en stor sten som falt fra mitt hjerte.”

Dette er valgfrihet, kvalitet og verdighet.

Author: Erna Solberg

Statsminister i Norge og partileder i Høyre.

5 thoughts on “Angsten for de private”

  1. Det må tydeliggjøres at her må skapes nye trygge arbeidsplasser, i små og mellomstore bedrifter i Norge. For så i neste omgang det skal være mulig å møte de store trygdebyrder som samfunnet vil møte allerede i fra 2020. Det skapes ikke mye med et stor offentlig forvaltning av mennesker som flytter på papir. Stå på Høyre med Erna i front !

  2. Offentlig tjeneste er ikke det samme som kvalitet, etter mitt syn.

    Jeg tror faktisk at man kunne hatt godt av at flere private aktører kom på banen.

  3. Jeg jobber i omsorgsyrke og vil si følgende:
    1 omsorg koster penger. Det er et velferdsgode som rett og slett koster.
    2. Etter som årene er gått, opplever jeg at det blir mindre tid til oppgavene. som gjør at man enkelte steder er mindre fornøyd med tjenesten, og de ansatte føler at de ikke har anledning til å gjøre en god jobb. eks kunne hjemmehjelpen følge en bruker til butikken for å hanlde.( jeg vet ikke om det er steder som fortsatt gjør det, men mange steder er det uaktualt. ). En bruker fikk da sosiale stimuli, fikk velge mateni butikken selv, brukte kroppen på turen som virket forebyggende på å beholde ressurser m.m Den gangen hørte man ikke masse klager om at de offentlige ikke gjorde en god jobb. man hadde faste brukere, gode relasjoner. i dag har mange svært mange mennesker og forholde seg til. Hvem tror det er enkelt for mennesker på 80 og velge mellom mange forskjellige aktører? Man må se at hvilket tilbud det er snakk om.
    Bort med stoppeklkokka, forstå at omsorg tar tid!
    3. Hvorfor tror man alltid at private skal kunne gjøre en bedre jobb?
    4. Jeg mener at det offentlige vil kunne gjøre en rimligere jobb, fordi det da ikke er private aktører som også skal tjene penger.

    Jeg må til slutt si at jeg ikke er imot private helsetjenester . Men jeg er imot at alle offentlige tjenester skal ut på anbud, det blir et utarmende byråkrati . Kvalitet teller også ikke bare penger, og det er det sistnevnte som har en tendens til å vinne.

    M.

Comments are closed.