Takknemlighet og forventning
Overgangen fra et år til et annet gir oss anledning til å feire sammen med familie og gode venner, mennesker som vi er glade i og setter pris på. Overgangen gir oss også anledning til refleksjon. Til å tenke over både året som gikk, og året som ligger foran oss.
Ser vi enda lenger bakover i tid, på tidligere generasjoners slit og tøffe tak, er det lett å glede seg over alt vi har oppnådd. Vi bor i et godt samfunn, i et fredelig hjørne av verden. Derfor har vi også mye å være takknemlige for.
Takknemlighet er en holdning som det er viktig å lære barna våre, og føre videre til kommende generasjoner. Særlig i vår tid hvor vi tar stadig mer – både fred og frihet, og ikke minst materielle ting – for gitt.
I respekt for hva tidligere generasjoner har skapt, skal vi bevare de beste sidene ved vårt samfunn samtidig som vi fornyer oss. Det ville være like feil å motarbeide enhver endring, som det ville være å forandre på alt. Utfordringer som ligger bare noen få år foran oss krever nettopp evne til forandring og omstilling. Gamle arbeidsplasser vil bli erstattet av nye. Gammel kunnskap vil måtte vike for nye funn. Gammel teknologi vil bli utkonkurrert av nye løsninger. Likevel mener jeg at vi kan lykkes i å bevare de sidene ved vårt samfunn som vi setter pris på, dersom vi klarer å møte disse endringene med åpenhet og nysgjerrighet, og med en tung satsing på kunnskap, forskning og konkurransedyktige arbeidsplasser.
Vi skal huske på at selv om vi har mye å være stolte av, så er det fortsatt mennesker som faller utenfor – selv i Norge. Mennesker som opplever at de ikke har de samme mulighetene som flertallet. Derfor går vi også det nye året i møte med forventninger om at vi stadig kan gjøre landet vårt enda bedre for enda flere.
Når vi har mye å takke for i vårt samfunn, så skyldes det ikke minst mange menneskers innsats – hvor hvert lille bidrag er like verdifullt i den store sammenhengen. Norge ville ikke vært et velferdssamfunn, hadde det ikke vært for de millioner av mennesker som skaper velferden gjennom sitt utrettelige arbeid.
Vårt samfunn har særlig grunn til å være takknemlige overfor alle våre lærere, assistenter og andre i skolen. De er entusiaster som formidler kunnskap, trener opp ferdigheter, kommuniserer med foreldre, mekler når det krangles og kjemper for å holde ro i klasserommet. De har en utrolig krevende jobb, men også en utrolig viktig jobb. De setter våre barn i stand til å skape sin egen, og vår felles, fremtid.
Vi står også i en dyp takknemlighetsgjeld til alle de sykepleiere, hjelpepleiere, hjemmehjelpere og andre som tar seg av våre syke, gamle og pleietrengende. Et velferdssamfunn er helt utenkelig uten deres innsats. Alle de som yter det lille ekstra, som betyr så mye for så mange, er med på å skape den varmen og omtanken som preger vårt samfunn og som vi setter så stor pris på.
En av de viktigste forventningene jeg har til årene som ligger foran oss, det er at vi skal klare å gjøre mer for å bistå både kunnskapsarbeidere og omsorgsarbeidere i deres hverdag. Vi bør særlig satse mye mer enn i dag på deres kompetanse og etterutdannelse. Det vil gjøre offentlig sektor til en mer spennende og interessant arbeidsplass, og samtidig styrke den omsorgen vårt samfunn kan gi dem som trenger det, og øke kunnskapen i skolen.
Mange nordmenn har ikke anledning til å feire det nye året sammen med familie og venner. Nordmenn som tjenestegjør i utlandet gjør viktig arbeid på vegne av oss alle, derfor tenker vi spesielt på dem nå i høytiden. Særlig tenker jeg på de norske styrkene i Afghanistan. Deres oppdrag har blitt stadig vanskeligere, og risikoen større. Noen av våre fineste ungdommer og soldater har betalt den høyest tenkelige prisen i kamp for vår fred og vår frihet. Både de som har kommet hjem, de som nå kjemper og de som har falt, fortjener vår dypeste respekt og takknemlighet.
Vi skal ha høye forventninger for fremtiden. For det er nettopp ambisjoner og tiltakslyst som har brakt oss dit vi er i dag. Bare se på pionerene i Nordsjøen, gründerne i laksenæringen og mange andre som har satset, tatt risiko og skapt noe nytt. Vi bør vise vår takknemlighet også overfor de som skaper, de som går nye veier, for deres viktige bidrag til vårt velferdssamfunn. I fremtiden, når oljealderen går mot slutten, vil vi trenge dem mer enn noen gang. Jeg har besøkt mange av dem landet rundt. Enten det er folk som vil innrede sjøboder og satse på turisme eller det er forskere som studerer livets byggeklosser under et mikroskop, så tar de ofte opp at de kunne kommet mye lenger hadde det ikke vært for alt byråkratiet vi har utstyrt oss med.
Min ambisjon for fremtiden er å gjøre Norge enklere og bedre. Vi må skape større rom for dem som beveger Norge fremover. Vi må stole litt mer på at våre lokale politikere, lokalsamfunnene og grunneierne fatter de rette beslutningene lokalt. Vi må redusere statlig detaljstyring og byråkrati, slik at den utrolige skaperkraften og viljestyrken som alltid har vært der i ostehøvelens og polfarernes hjemland igjen kan få blomstre fritt.
Noen mennesker går dessverre inn i det nye året med et dypt savn. Det var noen de så gjerne skulle feiret høytiden sammen med, men det gikk ikke slik. For mange mennesker rives bort i trafikken, eller blir hardt skadet. Vi må aldri venne oss til ulykkene. Organisasjoner som Nei til frontkollisjoner og Trygg Trafikk gjør en fantastisk innsats for å bedre sikkerheten og for å minne oss på at vi ikke må tillate oss å glemme. Min forventning og ambisjon for fremtiden er at mange flere kommer trygt frem på veiene våre.
En av de beste sidene ved det norske samfunnet, er fellesskapet. Gründeren, læreren, hjelpepleieren, forskeren, kjøpmannen, soldaten i Afghanistan, alle gir vi vårt bidrag til fellesskapet og alle er vi på ulike måter avhengige av hverandres innsats. Vi har klart å ta vare på dette fellesskapet og den gjensidige forståelsen. Det er en stor styrke. Det er ikke behov for å skifte samfunnsmodell i Norge. Men vår modell trenger hele tiden fornyelse i møte med nye tider og nye utfordringer, og justeringer for å rette opp det som ikke virker som det skal. Bare på den måten kan vi ta vare på det som vi er så takknemlige for, samtidig som vi kan virkeliggjøre våre høye forventninger for fremtiden.
Godt nytt år!
Dette innlegget stod på trykk i Verdens Gang 31. desember 2010