Kvalitet i omsorgen

Jens Stoltenberg skriver i DN 21. mai om arbeidsmiljøloven og vetoretten til fagforeningene sentralt. Argumentasjonen er for så vidt velkjent: Det er viktig av hensyn til den norske modellen at den sentrale vetoretten beholdes, og fordi så mange søknader innvilges er dagens system godt nok.

Jeg mener at denne argumentasjonsrekken har noen åpenbare svakheter. Den tar ikke hensyn til at når søknader ikke innvilges, på tvers av de lokale ønskene og behovene, så rammes pasienter, pårørende og de ansatte lokalt. Bak enkelttilfellene skjuler det seg mennesker. Deres behov burde settes høyere enn systemet. Spørsmålet om hvordan ordningen påvirker kvaliteten i omsorgen går Stoltenberg ikke inn på.

Media har gjennom flere eksempler belyst hva mer fleksibel turnus kan bidra med i helse- og omsorgssektoren: Pasienter som tas av sterk medisinering, pårørende som opplever dramatisk forbedret livskvalitet, ansatte som går fra deltid til heltid og får redusert sykefravær.

Dette er ikke tilfeldigheter, det er også dokumentert gjennom forskning. Det er heller ikke spesielt vanskelig å forstå hvorfor effektene på pasienter og brukere er så positive. Mennesker med stort behov for stabilitet og trygghet får færre personer å forholde seg til, og opplever færre vaktskifter. De kan dermed knytte tettere bånd og opparbeide større tillit.

Ingen bestrider de positive resultatene som mange har opplevd, men mange bestrider at flere skal få muligheten til å organisere seg på samme måte, uten å få en sentral godkjenning. Når vi samtidig vet at flere ikke sender søknader inn til fagforeningen sentralt fordi de vet at det vil bli gitt avslag, så er dagens ordning åpenbart heller ikke så uproblematisk som man ønsker å fremstille det.

At man mener hensynet til fagforeningsledelsen i Oslo er viktigere enn hensynet til pasienter, pårørende og de ansatte lokalt er et ærlig standpunkt, men det viser en mistillit til at man best kan vurdere de lokale behovene på lokalt hold.

Høyre vil styrke de ansattes innflytelse, nettopp ved å la de ansatte selv ta avgjørelsen lokalt om mer fleksibel turnus. Stoltenberg innrømmer jo at slike ønsker ikke etterkommes i alle tilfeller, og det er jo fordi fagbevegelsen sentralt sier nei på tvers av de lokale ønskene.

Vi tror at ansatte har et genuint ønske om å gjøre det som er best for pasienter og pårørende, og vi tror at de er i god stand til å vurdere hva som er egnede turnusordninger for å ivareta behovene for både seg selv og pasientene.

Når de ikke får denne muligheten så er det en bremsekloss på å utvikle flere gode tilbud gjennom fleksible turnuser. Resultatet blir ganske enkelt mindre kvalitet i omsorgen.

Author: Erna Solberg

Statsminister i Norge og partileder i Høyre.

3 thoughts on “Kvalitet i omsorgen”

  1. Hei Erna!! Hvorfor klarer ikke Politikerene og bruke sunn fornuft???? går det eks sport i å sende mest mulig penger ut av Norge til (U-hjelp)????? er det lobbyvirksomhet som dere blir påvirket av? om dere kunne få litt mere bakke kontakt og hjelpe de som virkelig trenger hjelp (kreft syke) så hadde dere i det minste gjort en ordenlig jobb..
    penger har Norge i bøtter og spann og om det skulle spares på noe så kan man jo slutte å bruke penger på U-Hjelp!!!!! hjelpe sine egene innbyggere før man kaster bort penger på noen gæringer i Afrika,.

  2. Hei. Det er velkjent at Erna Solberg er dyslektiker. Det forhindrer ikke at hun er en av Norges beste politikere (helt objektivit, jeg stemmer selv rød-grønt), men jeg er redd det er til hinder for disse blogginnleggene er skrevet av Erna selv. Hva med å bruke andre virkemidler (video, taler)? Jeg vet at selv Jens Stoltenberg innrømmer at han ikke skriver alle sine twitter-meldinger eller blogginnlegg selv, men at han forteller andre hva de skal skrive. Ok, vi aksepterer det fordi vi vet at han har en hektisk hverdag…men det mister litt av “piffen” når vi vet at han har en ghost writer. Et tips er derfor å bruke de mulighetene som finnes innenfor sosiale medier (se over).

    1. Hei. det er riktig at jeg har dysleksi, men det er i dag ikke til hinder for at jeg skriver. Min form for dysleksi innebærer staveproblemer, det hjelper dagens retteprogram og en gjennomlesning av andre ganske enkelt. Mine blogginnlegg skrives både helt av meg, og skrives ut av rådgiver basert på samtale med meg. Og jeg bruker en rekke andre sosiale medier som Facebook og Twitter, og skriver mine egne meldinger og kommentarer. Så det er fullt mulig å fungere skriftelig med dysleksi pga gode hjelpemidler.

Comments are closed.