Et arbeidsliv for alle

I dag deltar jeg på feiringen av at Telenors Open Mind-prosjekt fyller 15 år.

Telenor Open Mind er et prosjekt inkluderer mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Det er en jobb det er verdt å gratulere dem med, men det er også en anledning til å be norsk næringsliv lære av Telenor.

Telenor er ikke alene om å inkludere samfunnets ubrukte ressurser i arbeidslivet. Jeg har besøkt flere bedrifter som gjør en god jobb, og jeg føler det er verdt å trekke frem særlig Stormberg og Scandinavian Fittings and Flanges i Stavanger. Men jeg har også besøkt mange bedrifter som kunne gjort mer.

Norge har de siste årene hatt en formidabel øking i sysselsettingen. I denne perioden burde vi ha greid å løfte flere med funksjonshemninger inn i arbeidslivet, men det har vi ikke lykkes med. Flere titalls tusen står utenfor arbeidslivet. Ikke fordi de ikke vil jobbe, men fordi de ikke får muligheten. De er en ressurs vi ikke lenger har råd til å sløse med.

La meg først understreke: Alle som ikke kan forsørge seg selv, skal få den hjelpen de trenger for å kunne leve et godt og verdig liv. Det er det ingen politisk uenighet om i Norge. Men mange av dem som med nedsatt funksjonsevne ønsker ikke å motta uføretrygd eller andre statlige overføringer. Det de ønsker er en sjanse til å vise hva de er gode for i arbeidslivet.

Funksjonshemmede har ofte full eller delvis arbeidsevne så lenge arbeidsplassen kan tilpasses deres behov. Som Manneråk-utvalget pekte på i 2001 kan ikke nedsatt funksjonsevne betraktes som en defekt: Funksjonshemninger oppstår i gapet mellom den enkeltes forutsetninger og de krav samfunnet stiller. Samfunnet har mange funksjonshemmende barrierer, noen er reelle og det trengs hjelpemidler for å bygge dem ned. Andre skapes mer av forutinntatte holdninger og fordommer om at det er vanskeligere å tilrettelegge enn det faktisk er.

Av og til kan det man normalt tenker på som en funksjonshemning faktisk være en fordel. Konsulentselskapet Unicus, med støtte fra Ferd Sosiale Entrepenører, har et samarbeid med Telenor Broadcast – hvor personer med Aspergers syndrom prøver ut programvare. Resultatene er strålende. Slik kreativ tenkning skulle jeg gjerne sett mer av i næringslivet.

Vi er dessverre ikke kommet så langt som vi burde, hverken når det gjelder tilrettelegging eller holdninger. I dag står over 70.000 utenfor arbeidslivet, ikke fordi de ønsker det, men fordi de har en funksjonshemning som gjør at de trenger litt ekstra hjelp. Norge har rett og slett ikke råd til å la så mange mennesker stå ufrivillig uten arbeid. Fremtidens velferd avhenger av at vi klarer å ta i bruk alle gode krefter og utnytte det potensialet som ligger i hver og en av oss.

Når enkeltmennesker med særskilte behov møter det store offentlige systemet er resultatet altfor ofte at man ender opp som passiv mottaker av en eller annen statlig ordning – særlig uføretrygd. Dette skyldes ikke vond vilje, men systemets indre logikk: På kort sikt er det gjerne enklere og billigere å innvilge en trygd enn det er å sette i verk individuelle tiltak tilpasset den enkeltes unike behov.

Men det vi trenger er ikke kortsiktige løsninger; det vi trenger er arenaer for inkludering.

En slik arena er Telenor Open Mind, som siden 1996 har hatt som mål å være en døråpner for ressurspersoner som står utenfor arbeidslivet. Et annet eksempel er statens traineeordning, der departementene forplikter seg til å ansette høyt utdannede personer med en funksjonshemning. Slike programmer sparer ikke bare staten for mange titalls millioner kroner i trygdeutbetalinger, men skaffer til veie uvurderlig arbeidskraft. Mest av alt gir det enkeltmennesker sjansen til å utvikle seg selv og alle sine evner. Jeg håper derfor store arbeidsplasser – både offentlige og private – vil la seg inspirere av prosjekter som Telenor Open Mind.

Staten har ikke bare en rolle som arbeidsgiver, men også en rolle som tilrettelegger i samfunnet forøvrig.

Særlig mindre bedrifter kan kvie seg for å ansette de med spesielle behov. Investeringer i rullestolramper eller tilpassede kontorplasser kan være en stor investering. Derfor har Høyre, som del av vår sysselsetningsstrategi for mennesker med nedsatt funksjonsevne, foreslått å innføre en ordning med Grønt kort. Den innebærer å slå sammen dagens tilretteleggingsgarantier og erstatte søknadsprosedyrene med én standardisert garanti, hvor utgifter til nødvendige tilretteleggingstiltak refunderes av NAV. En enkel og ubyråkratisk ordning som vil gjøre det mye lettere for funksjonshemmede å søke på jobber, og mye lettere for arbeidsgivere å ansette dyktige funksjonshemmede.

For meg er det viktig å gi så mange som mulig sjansen til å oppleve den frihet det gir å være selvforsørgende. Vi i Høyre ønsker at det skal legges til rette for et samfunn med muligheter for alle, hvor alle har frihet til å leve selvstendig og hvor alle som faller utenfor skal få en ny sjanse. Jeg håper både staten, næringslivet og samfunnet forøvrig vil være med å bidra til det.