Publisert

Samarbeid gjør oss bedre

Bildet er fra da jeg besøkte Kirkens Bymisjons «Arbeidslag» i høst. Foto: Kirkens bymisjon

I en verden preget av uro, bør vi verdsette og hegne om den norske stabiliteten.

Den gjør oss sterkere i møte med utfordringene vi står foran. Nordmenn er gode på samarbeid. På arbeidsplassen, i dugnader, i frivilligheten, mellom politiske partier og mellom partene i arbeidslivet. Samarbeid er noe av det som gjør samfunnet vårt så godt og stabilt som det er.

De som roper høyest

Jeg syns det er verdt å fremheve, fordi i den offentlige debatten får konflikt mye større oppmerksomhet enn konsensus. De som roper høyest og representerer ytterpunktene får ofte mest oppmerksomhet i mediene, både sosiale medier og tradisjonelle medier.

Heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser oftest annerledes ut. Ut fra støyen kunne man tro folk var blitt mer innvandringsfiendtlige.

Oppslutningen om EØS-avtalen har økt

Men det er kort tid siden det kom SSB-tall som viser det motsatte. Om kommentarfeltene representerte meningen til det brede lag av befolkningen ville man trodd EØS-avtalen var under sterkt folkelig press. Tallene viser at oppslutningen om EØS-avtalen har økt. Noe jeg tror også handler om at Brexit har synliggjort viktigheten av avtalen, og mangelen på god alternativer.

Det er viktig at vi ikke lar oss blende av konfliktbildet. Det brede lag av befolkningen er mer opptatt av et større sett med spørsmål som angår dem i hverdagen. F.eks en god skole, et godt helsetilbud og et samferdselstilbud som gjør hverdagslogistikken med barnehage, jobb og fritidsaktiviteter til å gå opp.

Langsiktig arbeid

På områder hvor det går bra at er det som oftest resultatet av langsiktig og tålmodig arbeid. Eksempelvis når regjeringen sammen med arbeidstakerne og arbeidsgiverne samarbeidet og ble enige om ny offentlig tjenestepensjon og ny IA-avtale. Slike saker skaper – naturlig nok – ikke samme støy som konfliktsakene ofte gjør.

Sammenlignet med verden rundt oss, er norske politiske uenigheter ofte mindre fundamentale. Kanskje det mest dramatiske i 2018 var KrFs debatt om hvilket regjeringssamarbeid de skulle søke. Hadde det blitt et regjeringsskifte, ville det skjedd i ordnede former. Det er ikke tilfelle over alt, ei heller i reelle demokratier.

Mye å glede seg over i 2018

Nordmenn har generelt høy tillit til myndighetene. Det tror jeg handler om at de anerkjenner at selv om man er uenig med politikken en regjering fører – så ønsker alle politikere å gjøre Norge til et bedre samfunn. Så er det uenighet om hva som gjør landet vårt bedre og hvilke virkemidler som er de riktige å bruke.
Uansett politisk ståsted, så har det skjedd mye i Norge i løpet av 2018 som man bør kunne glede seg over.

Flere i jobb

Ledigheten er nå den laveste siden finanskrisen. Sysselsettingsandelen øker. Det siste året er det blitt 55.000 flere jobber. Om lag tre av fire kommer i privat sektor. Dette styrker både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet.

Elevene er mer til stede på skolen

Det går riktig vei med mye i norsk skole. Elevene er mer til stede enn før, de lærer mer og flere fullfører videregående. Siden 2014 har nå 27.000 lærere fått tilbud om videreutdanning. Lærertettheten er den høyeste på et tiår, og samtidig mangler færre lærere fordypning i fagene de underviser i. Søkertallene til lærerutdanningen er rekordhøye. Dette styrker den sosiale bærekraften i velferdssamfunnet.

Dette må vi jobbe med fremover

Samtidig er det fortsatt ting som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at vi må gjøre bedre enn i dag. Flere innvandrere må komme i arbeid, derfor må vi satse mer på kompetanseheving og språkopplæring. Mer og bedre tidlig innsats så ingen elever blir hengende etter. En bedre spesialundervisning. Hvordan vi skal få det til, er det uenighet om – og den debatten håper jeg vi får anledning til å ta i 2019.

Internasjonalt kom en av de viktigste hendelsene på tampen av året. Klimatoppmøtet i Katowice kom frem til felles regler for hvordan vi kan gjennomføre Paris-avtalen. Jeg vil takke klima- og miljøminister Ola Elvestuen for innsatsen hans som pådriver. Det er et viktig bidrag til den klimamessige bærekraften.
2019 blir et spennende år.

EØS-avtalen 25 år

1.januar 2019 feirer EØS 25 år. EØS-avtalen er en kilde til velstand for en liten og åpen økonomi som Norge. I omstillingen av norsk økonomi som vi skal gjennom, så trenger vi EØS. Det er tydeligere enn kanskje noen gang, at private arbeidsplasser er avhengig av stabilitet og gode rammebetingelser ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Derfor bekymrer det meg at EØS-avtalen står under så sterkt politisk press som den gjør. Enkelte etterlyser alternativer til avtalen. De bør se på hva som skjer i Storbritannia. Det er helt uaktuelt for en regjering ledet av meg, å skape usikkerhet om Norges tilknytning til EØS.

Forhandlinger om en ny regjering

Neste år vil vi gå i forhandlinger om en ny regjering. Det er for tidlig å si om vi lykkes, men jeg er optimistisk. Vi har likevel betydelige utfordringer. Vi er nødt til å holde igjen på offentlig pengebruk nå, ellers truer vi den økonomiske oppgangen gjennom økt press på kronekursen, samt konkurranse om arbeidskraften.

Det er en ramme vi må ha med oss i forhandlingene, som også legger begrensninger på ambisjonsnivået. Men erfaringen mellom de fire partiene er at vi greier å bli enige – slik vi har blitt om store reformer, statsbudsjetter og mye dag-til-dag politikk. Vi er ofte enige om målet. Uenigheten handler oftest om virkemidlene.

Jobb til flere med hull i CVen

Ett av målene jeg er sikker på at vi er enige om, er å få flere med hull i CVen og nedsatt funksjonsevne inn i arbeid. Nå som norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur må vi få flere som står utenfor, inn i arbeidslivet. Vi kan ikke gjøre som under forrige høykonjunktur. Som LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård sa i 2014: «Siden finanskrisen 2008 har hele sysselsettingsveksten tilfalt utenlandsk arbeidskraft.» Norske bedrifter må heller ringe NAV, enn til Polen. Norske myndigheter må jobbe mer med å kvalifisere folk til arbeid.

Løfte familier ut av fattigdom

Å få flere inn i arbeidslivet vil også være det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe en annen stor utfordring: Barn som vokser opp i vedvarende fattigdom. Å hjelpe foreldre i arbeid, vil løfte familier ut av fattigdom. I tillegg er det bekymringsfullt at det fødes for få barn i Norge, og vi trenger å forstå hvorfor mange utsetter å få barn – og dermed får færre barn. Derfor vil mange aspekter av barn og familiers situasjon være viktig i årene fremover.

Det er mye å ta fatt i. Men jeg er glad for at det er det vi skal jobbe mot – for mange andre land har betydelig større utfordringer. Gjennom samarbeid – mellom partier, organisasjoner og partene i arbeidslivet, så tror jeg vi vil lykkes med å håndtere utfordringene våre på en god måte.

Neste år, og i årene fremover.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.

Publisert

Et arbeidsliv for alle

I dag deltar jeg på feiringen av at Telenors Open Mind-prosjekt fyller 15 år.

Telenor Open Mind er et prosjekt inkluderer mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Det er en jobb det er verdt å gratulere dem med, men det er også en anledning til å be norsk næringsliv lære av Telenor.

Telenor er ikke alene om å inkludere samfunnets ubrukte ressurser i arbeidslivet. Jeg har besøkt flere bedrifter som gjør en god jobb, og jeg føler det er verdt å trekke frem særlig Stormberg og Scandinavian Fittings and Flanges i Stavanger. Men jeg har også besøkt mange bedrifter som kunne gjort mer.

Norge har de siste årene hatt en formidabel øking i sysselsettingen. I denne perioden burde vi ha greid å løfte flere med funksjonshemninger inn i arbeidslivet, men det har vi ikke lykkes med. Flere titalls tusen står utenfor arbeidslivet. Ikke fordi de ikke vil jobbe, men fordi de ikke får muligheten. De er en ressurs vi ikke lenger har råd til å sløse med.

La meg først understreke: Alle som ikke kan forsørge seg selv, skal få den hjelpen de trenger for å kunne leve et godt og verdig liv. Det er det ingen politisk uenighet om i Norge. Men mange av dem som med nedsatt funksjonsevne ønsker ikke å motta uføretrygd eller andre statlige overføringer. Det de ønsker er en sjanse til å vise hva de er gode for i arbeidslivet.

Funksjonshemmede har ofte full eller delvis arbeidsevne så lenge arbeidsplassen kan tilpasses deres behov. Som Manneråk-utvalget pekte på i 2001 kan ikke nedsatt funksjonsevne betraktes som en defekt: Funksjonshemninger oppstår i gapet mellom den enkeltes forutsetninger og de krav samfunnet stiller. Samfunnet har mange funksjonshemmende barrierer, noen er reelle og det trengs hjelpemidler for å bygge dem ned. Andre skapes mer av forutinntatte holdninger og fordommer om at det er vanskeligere å tilrettelegge enn det faktisk er.

Av og til kan det man normalt tenker på som en funksjonshemning faktisk være en fordel. Konsulentselskapet Unicus, med støtte fra Ferd Sosiale Entrepenører, har et samarbeid med Telenor Broadcast – hvor personer med Aspergers syndrom prøver ut programvare. Resultatene er strålende. Slik kreativ tenkning skulle jeg gjerne sett mer av i næringslivet.

Vi er dessverre ikke kommet så langt som vi burde, hverken når det gjelder tilrettelegging eller holdninger. I dag står over 70.000 utenfor arbeidslivet, ikke fordi de ønsker det, men fordi de har en funksjonshemning som gjør at de trenger litt ekstra hjelp. Norge har rett og slett ikke råd til å la så mange mennesker stå ufrivillig uten arbeid. Fremtidens velferd avhenger av at vi klarer å ta i bruk alle gode krefter og utnytte det potensialet som ligger i hver og en av oss.

Når enkeltmennesker med særskilte behov møter det store offentlige systemet er resultatet altfor ofte at man ender opp som passiv mottaker av en eller annen statlig ordning – særlig uføretrygd. Dette skyldes ikke vond vilje, men systemets indre logikk: På kort sikt er det gjerne enklere og billigere å innvilge en trygd enn det er å sette i verk individuelle tiltak tilpasset den enkeltes unike behov.

Men det vi trenger er ikke kortsiktige løsninger; det vi trenger er arenaer for inkludering.

En slik arena er Telenor Open Mind, som siden 1996 har hatt som mål å være en døråpner for ressurspersoner som står utenfor arbeidslivet. Et annet eksempel er statens traineeordning, der departementene forplikter seg til å ansette høyt utdannede personer med en funksjonshemning. Slike programmer sparer ikke bare staten for mange titalls millioner kroner i trygdeutbetalinger, men skaffer til veie uvurderlig arbeidskraft. Mest av alt gir det enkeltmennesker sjansen til å utvikle seg selv og alle sine evner. Jeg håper derfor store arbeidsplasser – både offentlige og private – vil la seg inspirere av prosjekter som Telenor Open Mind.

Staten har ikke bare en rolle som arbeidsgiver, men også en rolle som tilrettelegger i samfunnet forøvrig.

Særlig mindre bedrifter kan kvie seg for å ansette de med spesielle behov. Investeringer i rullestolramper eller tilpassede kontorplasser kan være en stor investering. Derfor har Høyre, som del av vår sysselsetningsstrategi for mennesker med nedsatt funksjonsevne, foreslått å innføre en ordning med Grønt kort. Den innebærer å slå sammen dagens tilretteleggingsgarantier og erstatte søknadsprosedyrene med én standardisert garanti, hvor utgifter til nødvendige tilretteleggingstiltak refunderes av NAV. En enkel og ubyråkratisk ordning som vil gjøre det mye lettere for funksjonshemmede å søke på jobber, og mye lettere for arbeidsgivere å ansette dyktige funksjonshemmede.

For meg er det viktig å gi så mange som mulig sjansen til å oppleve den frihet det gir å være selvforsørgende. Vi i Høyre ønsker at det skal legges til rette for et samfunn med muligheter for alle, hvor alle har frihet til å leve selvstendig og hvor alle som faller utenfor skal få en ny sjanse. Jeg håper både staten, næringslivet og samfunnet forøvrig vil være med å bidra til det.