Forutsigbar stat=flere boliger
Det finnes ingen quick-fix på utfordringen med økende boligpriser. Vi kan ikke lovfeste, subsidiere, rasjonere, regulere eller skatte oss bort fra grunnleggende markedsmekanismer: Etterspørselen øker mer enn tilbudet, og dermed øker prisene. Det skjer særlig som følge av at Norge opplever en sterk grad av urbanisering og vekst i de store byområdene.
De fire store byområdene i Norge; Stor-Oslo, Bergensregionen, Stavangerregionen og Trondheimsområdet står alle ovenfor en kraftig urbanisering, og dermed økt press på boliger. De neste 20-25 årene vil innbyggertallene i disse byområdene vokse med over 30 % ifølge prognosene.
Ikke bare boligprisene blir presset av den utviklingen, det samme blir samferdselsårene. Dagens tempo i boligbygging, veibygging og utbygging av kollektivnettet holder ikke tritt med de demografiske endringene som ligger foran oss. Uten å klargjøre nye arealer for bygging, og å knytte dem sammen med eksisterende infrastruktur og samferdsel, vil de grunnleggende utfordringene innenfor samferdsel og boligmarkedet ikke løses.
Det er mye som kan og bør gjøres innenfor bolig- og samferdselspolitikken. Men to ting er i for liten grad fremhevet i diskusjonen så langt. For det første trenger vi bedre og raskere planprosesser. Statlige sektorinteresser må kunne overstyres av overordnede hensyn. Staten må være en aktør som garanterer for forutsigbarhet og gjør det mulig for byregionene å planlegge langsiktig. I dag forsinker staten planprosesser og bidrar ikke til nødvendig forutsigbarhet. For det andre må staten sørge for å betydelig øke sitt økonomiske bidrag til utbygging av kollektivnettet og gjøre finansieringen mer forutsigbar for regionene enn i dag. Manglende mulighet til å planlegge for gode kollektivløsninger er en hyppig grunn til at planer stopper opp.
Det kanskje mest slående eksempelet finner vi i Stavangerregionen. Rogaland fylkeskommune gikk for vel 10 år siden sammen med 10 kommuner på Jæren for å lage en langsiktig plan for byutvikling. I Sandnes øst og bybåndet sør fra Sandnes og nedover Jæren ble det planlagt boliger for mer enn 70 000 nye innbyggere. Målet var bærekraftig planlegging som avveide hensyn til jordvern, miljø og samferdsel. Det ble lagt til rette for høyverdige kollektivtilbud og gjorde mulig å starte planlegging av bybane. Et fantastisk eksempel til etterfølgelse som også ble bifalt og vedtatt av statlige myndigheter. Til tross for dette blir planen, når den nå skal realiseres, møtt med innsigelser av jordvernhensyn. Den rødgrønne regjeringen har nemlig kommet med nye retningslinjer, og med bakgrunn i disse fremmes det nå innsigelser mot en plan som allerede er godkjent av Kongen i statsråd. Resultatet er at det blir færre boliger, det blir mindre kollektivutvikling, mindre miljøvennlig og ikke en avlastning av regionen som nødvendig.
I Bergen sliter man med innsigelser på en rekke byggeprosjekter. I Oslo er det usikkerhet om statlig bidrag til kollektivutbyggingen. Regjeringen legger på den ene siden press på byene for å bygge flere boliger og bedre kollektivtilbud, men på den annen siden legger staten hindringer i veien for at byene skal få gjort det.
Kommunene er arealplanleggere, fylkene har ansvar for kollektivtrafikken og statens ulike etater har innsigelses- og forsinkelsesmuligheter for det meste. Vi må gjøre slutt på oppstykkingen av ansvar, fordi det blir en formidabel bremsekloss for utviklingen.
Problemstillingen er ikke ny. Som kommunalminister la jeg frem en storbymelding som skulle svare på flere av utfordringene storbyene har, inkludert hvordan få bedre offentlig koordinering rundt store utbyggingsprosjekter. En av idéene var å etablere en samarbeidsarena på tvers av forvaltningsnivåene for å løfte opp vanskelige utviklingssaker, se helheten og gi signaler nedover for at prosessene skulle gå raskere. Dette var meningen å tre i kraft 1.1.2006 – men ble lagt i en skuff av den rødgrønne regjeringen.
Storbyutfordringene er så store at de må behandles annerledes enn vanlige planprosesser. Vi må kunne løfte areal- og kollektivplaner som spesialprosjekter, hvor statens bidrag er forutsigbare og langsiktige. Jeg er åpen for å diskutere hvordan, men at vi må frigjøre mer areal til boliger og koble dette sammen med god infrastruktur og et sterkt kollektivtilbud er hevet over enhver diskusjon. Hvis ikke vil byene bli kvalt av sin egen vekst, og dermed vil byregionene som økonomiske motorer stoppe opp. Dette burde engasjere også LO og NHO, ettersom en slik utvikling vil ha alvorlige konsekvenser for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv.
Denne kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 23. januar 2012
