Min kandidat til Nobels Fredspris
I dag går fristen for å nominere kandidater til Nobels fredspris ut. Som stortingsrepresentant har jeg det privilegium å kunne foreslå et eller flere navn jeg mener vil være en verdig vinner. Det er et privilegium jeg pleier å benytte meg av. I år har jeg nominert Svetlana Aleksejevna Gannusjkina og bevegelsen Memorial. Her er begrunnelsen, slik jeg har beskrevet det i brevet jeg har sendt Nobelkomitéen:
Jeg ønsker med dette å nominere den russiske menneskerettighetsaktivisten Svetlana Aleksejevna Gannusjkina og bevegelsen Memorial til Nobels fredspris for 2012.
Striden mellom diktatur og demokrati i Russland har hatt betydning for fred og sikkerhet i vår del av verden i århundrer. Tsarriket førte en brutal ekspansjonspolitikk i Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. Sovjetstaten sto bak enda grusommere forbrytelser, også mot sin egen befolkning. Et stabilt og demokratisk Russland, bygget på rettsstatsprinsipper og respekt for menneskerettighetene ville derimot kunne gi viktige bidrag til fred og stabilitet.
Etter Sovjetunionens oppløsning så mange med optimisme på muligheten for et fullt ut demokratisk og fritt Russland, men utviklingen har dessverre gått i feil retning. Under dekke av å gjenreise den russiske statsmakten, har myndighetene de siste tolv årene tatt kontroll over domstolene, media, sivilsamfunnet og valgprosessene. De føderale og regionale parlamentene har i dag liten innflytelse.
Russiske myndigheter opprettholder samtidig en fiendtlig retorikk mot nabolandene og Vesten, og driver utstrakt historierevisjon. Skolebøkene skrives om; Stalin har fått sin renessanse. Konsekvensene av nåværende statsminister Vladimir Putins politikk har vært økonomisk vekst, men også innstramninger i grunnleggende rettigheter, overgrep i stor skala mot egne borgere i Kaukasus og økt spenning langs Russlands grenser.
Samtidig ser man motkrefter. Nærmest i det stille har det vokst frem betydelige politisk motkrefter i sivilsamfunnet og på internett. Opposisjonen har begynt å spire. Demonstrasjonene rundt parlamentsvalget 4. desember 2011 viste med tydelighet den folkelige motstanden mot dagens korrupte og autoritære regime, men i møtet med denne folkebevegelsen tyder tegn i opptakten til presidentvalget i mars i år på ytterligere innstramninger fra myndighetenes side.
I 1975 fikk den sovjetiske forskeren og dissidenten Andrei Sakharov Nobels fredspris for sitt arbeide for menneskerettigheter, fred og utvikling. Sammen med en annen Nobelprisvinner, Mikhail Gorbatsjov, spilte Sakharov en sentral rolle i den fredelige oppløsningen av Sovjetunionen, som innebar frihet for millioner av mennesker i Øst- Europa og gjenfødelsen av Russland som potensielt demokratisk stat. Selv om utviklingen i årevis har gått i feil retning, er det fremdeles noen som ivaretar arven etter Sakharov. I spissen for disse står Svetlana Aleksejevna Gannusjkina og bevegelsen Memorial.
Memorial ble stiftet i 1989 for å hedre ofrene for sovjetisk undertrykkelse. Mer enn tyve år senere arbeider Memorial fortsatt med å kartlegge menneskerettighetsovergrep i dagens Russland. Organisasjonen har betalt en høy pris for sitt arbeid. I november 2008 ble Memorials arkiver om GULag beslaglagt. Materialet ble senere levert tilbake, men myndighetenes budskap var klart: Historien er et statlig anliggende. Lederen for Memorials menneskerettighetssenter, Oleg Orlov, er gjenstand for en pågående straffesak.
I oktober 2006 ble den verdenskjente journalisten Anna Politkovskaja skutt og drept utenfor sitt hjem i Moskva. I juli 2009 ble Memorials mest profilerte medarbeider i Tsjetsjenia, Natalia Estemirova, bortført og drept. Av de tre kollegaene og venninnene er det i dag bare Gannusjkina som er i live.
Svetlana Gannusjkina (f 1942) grunnla Memorials menneskerettighetssenter i 1993, og leder organisasjonens arbeid for flyktninger. Hun har sittet i president Dmitrij Medvedevs menneskerettighetsråd, og har mottatt en rekke internasjonale priser. Hun er blitt truet på livet, men har ikke latt seg påvirke av trusler. Ordene Gannusjkina brukte i minnetalen til Anna Politkovskaja passer også på henne selv: ”Jeg tviler ikke på at Anna var redd – men begivenhetene omkring henne var så skremmende at den personlige frykten havnet i bakgrunnen, og ble mindre fremtredende.”
Jeg mener at en tildeling til Gannusjkina og Memorial vil gå inn i Nobelkomiteens tradisjon for å vise moralsk mot, og for se sammenhengen mellom respekt for menneskerettighetene og fred. Dette har kommet tydelig frem blant annet i tildelingene til Ossietzky, Sakharov, Dalai Lama og Liu Xiaobo. En pris til Gannusjkina og Memorial vil gi håp til alle som arbeider for fred, menneskerettigheter og demokrati i Russland i et avgjørende år for den videre utviklingen i landet. Prisen vil sende et sterkt signal til en ny russisk president, og kan, slik Sakharovs pris gjorde, på sikt bidra til fredelig utvikling og avspenning i vår del av verden.
Med vennlig hilsen
Erna Solberg
