Kvalitet og skreddersøm

De siste 15 -20 årene har en viktig utfordring for helse- og velferdssektoren vært at pasienter og hjelpetrengende har opplevd dårlig koordinering og fragmenterte beslutningsprosesser. Jo mer sammensatt og komplisert sykdommer og hjelpebehov er, jo dårligere oppleves hjelpetilbudene å fungere for mange. Enkelt beskrevet er det en verkebyll.

Det er mye bra i helse- og velferdssystemet vårt. Akutt sykehusbehandling er på høyt nivå, med internasjonalt høy overlevelsesfrekvens. Vi har gode sosiale ordninger, sykelønn, hjelpetiltak og så videre. Likevel opplever ofte de som har mer sammensatte og litt uklare sykdommer og hjelpebehov et komplisert system som gjør dem til kasteballer.

Utgangspunktet for mange store reformer de siste årene har nettopp vært å få gjort noe med dette problemet.  både starten på Nav-reformen og Samhandlingsreformen hadde sitt utspring i at man ville gjøre noe for disse gruppene.

Da Bondevik II -regjeringen først skisserte det som ble Nav-reformen, beskrev Høyres sosialminister Ingjerd Schou det som en reform for «skreddersøm» rundt den som trengte hjelp. Tiltakene skulle bygges rundt den enkeltes hjelpebehov, den hjelpetrengende skulle ikke presses inn i et etablert tiltakssystem. Det viktigste tiltaket var ikke omorganisering av etater med 15.000 ansatte, men å endre kultur og arbeidsform. For å få bedre  sammenheng, ble både rett og plikt til en individuell plan lovfestet.

På samme måten startet man på slutten av nittitallet å lete etter virkemidler for å sikre at pasienter ved  sykehusene skulle oppleve at utredning og behandling skulle henge bedre sammen, at man internt skulle samhandle bedre. For å få dette til, ble det vedtatt i forskrift at hver enkelt pasient skulle få oppnevnt en pasientbehandlende lege. Denne legen skulle sikre koordinering og informasjon mellom ulike deler av  behandlingsløpet.

I flere år har jeg i møter med pasient- og brukerorganisasjoner, ansatte i sykehus, rustiltak, ettervern og rehabiliteringsinstitusjoner uskyldig spurt litt om hvor mange som har fått en pasientbehandlende lege, eller hvor mange som har individuell plan. For noen år siden, da Bjarne Haakon Hansen var arbeids- og sosialminister, spurte vi også om departementet visste hvor mange som fikk en individuell plan. Svarene har vært nedslående. Sykehusene og foretakene innrømte blankt at pasientbehandlende lege praktiserte de ikke, og individuell plan er mer unntaket enn regelen i Nav-systemet.

Talende nok viste det seg at departementet ikke hadde oversikt over hvor mange som får individuell plan. Da Stortinget i fjor behandlet samhandlingsreformen, forsvant regelen om pasientbehandlende lege. Nå blir det i stedet en sykepleier som skal forsøke å koordinere.

Det kan sikkert være like bra, det viktige er at koordineringen fungerer. Det er i mikroperspektivet, møtet mellom brukeren og hjelpetilbudet, pasienten og helsevesenet, at testen på om vi skaper bedre kvalitet skjer. Det er der kronisk syke lærer å mestre og leve med sykdommen, det er der vi motiverer flere til å komme tilbake til et mer aktivt sosialt og arbeidsdeltagende liv – det er kort sagt der den virkelige kvaliteten i velferdssamfunnet vårt oppstår.

Vi politikere oppfatter det ofte som mer visjonært å fokusere på de store reformene, snu opp ned på organisasjonskart, sette stempel eller merkelapp på en reform. Store reformer er tidkrevende, skaper  innovervendte organisasjoner, og på kort sikt som oftest dårligere fremfor bedre kvalitet.

I første fase ble Nav ikke skreddersøm, men store organisasjonsomlegginger, lange saksbehandlingstider og mindre kvalitet for dem som hadde størst problemer. Nå, syv år etter starten, må vi over i den fasen hvor kvaliteten og skreddersømmen kommer på plass.

I samhandlingsreformen er vi på vei til å kjøre oss inn i feil spor, hvor fokus er på hvem som tar regningen, fremfor kvalitet og individer. Vi kan ikke bruke syv år på å komme på rett spor her. Veien dit går gjennom at alle virksomheter som tilbyr helsetjenester, må drive systematisk lærings- og forbedringsarbeid. Kvalitetsmåling er en viktig del av dette. Det forutsetter at ledelsen integrerer forbedring og kvalitetsmåling i kulturen.

Den kulturendringen må alle ledd i helsemyndighetene være med på, og et særlig ansvar hviler på dem som sitter på toppen av helsedepartementet. Kvalitet dreier seg ofte om hvordan kultur og ledelse fungerer, det er noe som dyrkes frem og vanskelig kan vedtas av politikere, og det tar tid.

 Å flytte bokser i organisasjonskart og å omorganisere virker handlekraftig, men gir nødvendigvis ikke de resultatene man har som formål Jeg tror tiden er inne for å tro mindre på de store reformene og mer på de gode metodene.

13 Replies to “Kvalitet og skreddersøm”

  1. Det er i dag altfor mange instanser og forholde seg til som ikke samarbeider, spesielt i helsevesenet. De ulike avdelingene og spesialenheter har ikke noe samarbeid, så en utredning tar unödvendig lang tid og mye ressurser for at pasienten må ta samme pröver igjen og igjen. Dette koster enormt mye for både pasient og helsevesen.
    Langtidssyke burde få hjelp av en koordinator og samtalepartner. Dette kan väre en sykepleier e.l. som kan koordinere behandling, utredning og möter med NAV. Denne kan også väre en stöttespiller for den syke. Det bör også tilpasses med hjelpemidler i tidlig fase for å hjelpe den syke å väre selvstendig. Hjelpemidler er nyttig for mange syke med ulike diagnoser. Enkle ting som madrasser og annen sövnhjelp kan bidra til bedre helse – selvom man ikke er ved livets slutt. Det kan gjöre at den syke klarer ting selv og slipper hjemmehjelp.
    Trening og ukonvesjonell behandling bör også kunnes stöttes for å fremme bedre helse. Individ tilpasset aktivitet gjör bra for de fleste. Man vet i dag at massage, akupunktur o.l. har positiv effekt på en rekke sykdommer, selvom det ikke har en langtidsvirkning. Om en pasient behöver to behandlinger per uke burde dette gå inn i frikortordningen, og vil före til at flere kan komme tilbake i arbeid, i det minste på deltid.
    NAV er en katastrofe slik det er i dag. Det föles veldig diskrimnerende å stå som arbeidssöker for å få AAP. Selvom man fortsatt er ansatt i sin tidligere stilling og er syk. At man i det hele tatt har denne meldeplikten er unödvendig ressursbruk. At NAV også kan overpröve leger og spesialisters anbefalinger er heller ikke nyttig for noen.
    Det som koster mest i dag er den lange ventetiden overalt, det koster helse og det koster penger. Om man ble utredet med en gang man ble syk er jo sjansen for behandling og tilfriskning mye större, enn om man går sykemeldt i flere år innen man er utredet. Dette förer ofte til tillegssykdommer som angst og depresjon, noe som igjen gjör veien tilbake til abreid blir enda lenger.
    Selvom man er ferdig utredet og kanskje fått diagnose – har man behov for oppfölging og ikke bli overlatt til seg selv.

    1. Takk for dine kommentarer, synes du treffer utfordringene godt med dine beskrivelser. Ikke minst at tidlig utredning er viktig. Noterer meg alt 🙂

  2. Jeg har mye på hjertet. Men poster bloggen min her. Slik er min hverdag, slik er livet som syk i helseNorge…Jeg har det kanskje ikke så ille, men GJETT om det er flere som har det helt forferdelig…

    http://minhverdagminverden.blogspot.com/2012/02/min-historie.html

    Poster ennå noen linker til:
    http://navhistorier.blogspot.com/
    http://theakristineblogg.blogspot.com/2012/02/tragisk.html?showComment=1329936243870#c7433768641561088314

    Håper flere kan poste linker til bloggene sine her inne og at Erna Solberg får tid til å lese litt om oss inni mellom sjøslagene på Tinget. Du gjør en fantastisk jobb, Erna. Takk for at du ser oss…

  3. Det forbauser meg at man ikke får et ko-ordinerende system opp å gå. Man har idag kjørekontor som ko-ordinerer ambulanser og skyss til sykehusene. Jeg fatter ikke at det ikke går an med et dataprogram å samordne tjenester slik at pasienter slipper en dags reising og venting for 30 minutt røntgen når man var på samme sykehus 2 dager tidligere for kontroll av annen sykdom, med samme ressursbruk. Hvis dette var et engangstilfelle så var det greit. Dette er imidlertid det vanlige og må bety kollosale økonomiske uttellinger, i tillegg til slitasjen på pasientene. Jeg er forsiktig med å si at man skal spare på utgifter til helsetjenestene. Unødvendig ressursøding bør noen ta fatt i. Men så var det gjennomføringskrafta da……….

    1. Du peker på noen av de helt åpenbare utfordringene i samhandling og logistikk i pasientbehandlingen. Vi hadde spart mye tid, penger, men ikke minst smerte for både pasienter og helsevesenet hvis vi fikk til bedre samkjøring av behandling.

  4. Hei

    Jeg er  en kvinne 26 år, er gift og har tre skjønne gutter.
    Jeg har fått diagnosen fibromyalgi.

    Fibromyalgi hører inn under muskel-, skjelett- og bindevevs- sykdommer. Sykdommen er kronisk, og hovedsymptomet er smerter i muskulatur og ledd.
    I tillegg opptrer ofte symptomer som muskelstivhet, utpreget tretthet, søvnforstyrrelser, kraftløshet, hovenfornemmelse, svimmelhet, hodepine og magebesvær.

    Jeg fikk diagnosen for litt over et år siden men, har vært plaget med smerter siden jeg var baby.
    Etter jeg fikk min tredje sønn, kom jeg meg aldri skikkelig ovenpå igjen.
    Jeg var sliten hele tiden, hadde store smerter i hele kroppen og sov ikke mer enn i to timer sammenhengende om nettene.
    Jeg har vært hos leger, spesialister og fikk diagnosen fibromyalgi etter en stund med utredning.
    Endelig tenkte jeg, endelig skal jeg få hjelp!!
    Jeg reiste til legen min for å få infomasjon og ville vite hva som skulle skje videre.
    Jeg har en veldig god og flink lege som tror meg, støtter meg og som vil hjelpe meg men, når det ikke finnes behandlingstilbud for oss med FM blir det jo vanskelig.
    Min lege gjør det hun kan for å hjelpe meg, Hun vil at jeg skal bli bedre.
    Ikke alle er heldig å ha en slik lege.
    Noen leger nekter faktisk for at det er en sykdom men, hva er det da som feiler meg???
    Det de kunne hjelpe meg med var smertestillende, sovemedisin og ” lykkepiller”
    Det tok kanskje toppene en liten stund men, det utsatte bare problemet.

    Jeg går rundt med en usynlig sykdom, store smerter som ingen kan se, har en mann som jobber for to, kanskje tre og det er ingen som kan hjelpe meg.
    Folk tror jeg er lat og ikke orker å gå i jobb, folk himler med øynene når jeg sier jeg er syk og NAV ……ja NAV er ikke stort bedre.
    Jeg føler meg så liten, så svak og så til bry når jeg må brette ut livet mitt gang på gang, detaljert til folk som ikke tror meg.
    For de gjør faktisk ikke det.

    Jeg har i pr i dag ingen behandling ( foruten de overnevnte medikamenter)
    Jeg er syk men, får ingen hjelp.
    Jeg er syk med en sykdom ingen kan noe om, en sykdom som er tabu her i landet!
    En sykdom ingen kjenner til og som alle tror er oppspinn, på tross av at jeg skriker av smerter enkelte dager.
    Hele vinterhalvåret er jeg så og si sengeliggende.

    Jeg har også en mann som jobber dag og natt for å få endene til å møtes.
    En dag får han også nok, og hva gjør jeg da?

    Jeg trenger at noen finner ut av dette, jeg trenger noen som kan hjelpe meg!
    Jeg trenger at det blir snakket om og forsket på.
    Jeg trenger min mann og mine barn.
    Jeg trenger hjelp og jeg trenger behandling.

    Jeg kunne ønske jeg hadde de samme rettighetene som andre syke i dette landet.
    Rett til å bli hørt, rett til å få infomasjon og rett til behandling.

    Det er synd at vi ligger så langt bak våre naboland.

    Håper det kan skje en endring slik at jeg vil kunne holde hode hevet og leve et verdig liv med sykdommen min.

    Takk for at du tok deg tid til å lese.

    1. Takk for at du deler dine opplevelser med oss andre. Fibromyalgi er en av de sykdommene som det er for lite forskningpå og for få behandlings/hjelptilbud rundt. Sammen med Sonja Sjøli hadde jeg for kort tid siden et godt møte med finromyaligforbundet for å få mer av deres syn på saken. Et av områdene vi diskuterte er å få Helsedirektoratet til å lage en behandlingsretningslinje som vil gi legene og andre hjelpere bedre støtte i arbeidet.

  5. Jeg søkte om individuell plan pga FM og ME i oktober (2011). En sykepleier kom hjem til meg, mente at jeg var “låst” fordi jeg ikke hadde lyst til å prøve Lightning Prosess, og siden har jeg ikke hørt noe. Har ikke orket å ta tak i det ennå, men er det min jobb?

    1. Dette høres veldig spesielt ut, kan ikke avslå individuell plan fordi man ikke vil delta på Lightning Prosess, men det er mye kunnskapsløshet i helsevesenet om ME.

  6. Takk for at du tar opp mange fine problemstillinger. Jeg skulle gjerne skrevet et godt innlegg her men det orker jeg ikke så jeg håper heller du kan ta turen innom fibrobloggen min.
    http://fibrojonetta.wordpress.com/ – så håper jeg i framtiden at vi som pasienter kan få ta del i hva som er bra for oss og ikke. Jeg har hatt 9 saksbehandlere på 3 år! noe som jeg synes er ille når jeg trenger god oppfølging.

  7. Her belyser du mange viktige fakta!. Selv er jeg redd nå. Barna mine som er for store til å gråte, gråter seg i søvn. Kona som alltid går på jobb, selv med 40 i feber har opplevd å sykmelde seg pga dette, alt bunner i sykekø, mangel på vilje og ressurser i helsevesene,t tror jeg. Som Høyremedlem sier jeg at du må gjerne bruke min historie som eksempel på hvordan dagens helsevesen fungerer. Mitt siste desperate rop om hjelp skriver jeg her: http://roffens.com/2012/03/13/har-jeg-kronisk-organiskemi/
    Mulig noen av mine antakelser i bloggposten er ukorrekt i forhold til hva som har skjedd i den politiske verden, men det gjennspeiler i allefall hva en vanlig samfunnsbevist borger oppfatter fra media. Håper du tar deg tid til å lese mine få ord. Kjenner du noen som kan hjelpe meg, så er jeg evig takknemlig, om situasjonen min kan brukes i Høyres arbeid er det også flott. Hilsen en som var meget sjeldent syk før nå.

Comments are closed.