De som er utenfor

Søndag snakket jeg om de rundt 600 000 nordmennene i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet i min tale til Høyres sentralstyre – om hva som kan gjøres for at færre faller utenfor, og hva som kan gjøres for å hjelpe dem som allerede er utenfor tilbake inn. Det er tydelig at dette er et tema som engasjerer. Siden søndag har jeg fått mange henvendelser som kan bekrefte at alt ikke er som det skal, spesielt ikke i etaten som har som oppgave å hjelpe de som er utenfor inn i arbeidslivet – nemlig NAV.

Dette er alltid et vanskelig tema å snakke om. Mange av dem som i dag står utenfor arbeidslivet vil føle seg mistenkeliggjort. Mange vil føle at de settes i bås som snyltere og unnasluntrere. Mange vil føle seg støtt over implikasjonen om at de ”egentlig” kunne vært i arbeid.

La meg si med en gang: Det er ikke poenget mitt, tvert imot. Som jeg også sa i talen er det svært mange som er for syke til å jobbe, uansett hvordan man snur og vender på det. En del av disse har åpenbare fysiske funksjonsnedsettelser, men en del har også mindre synlige årsaker til at de er utenfor arbeidslivet. Om disse blir mistenkeliggjort er dette synd, og jeg har ikke noe ønske om å bidra til det. Alle som ikke kan jobbe skal få en solid og anstendig trygd, og ikke skamme seg over det.

Likevel er dette et viktig tema å snakke om. En fjerdedel av den voksne befolkningen står utenfor arbeidslivet. Det er først og fremst trist for dem det gjelder – de får ikke delta i det gode sosiale fellesskapet som de aller fleste norske arbeidstakere opplever på arbeidsplassen, og får heller ikke oppleve den frihet det er å være selvforsørget. I tillegg er det en stor samfunnsøkonomisk utfordring: den norske velferden forutsetter at alle som kan bidra, bidrar. Det er langt mer avgjørende at vi er mange som skatter, enn at skattenivået holdes på dagens nivå.

For det er mange som faller i en mellomposisjon mellom dem som er helt friske og deltar i arbeidslivet, og dem som er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt. Denne gruppen – spesielt de unge – har vi en plikt til å følge opp bedre, og ikke sende dem ut i et liv med uføretrygd.

Dette er ingen teoretisk problemstilling. I februar kunne vi lese på kronikkplass i Aftenposten om Elin Naper, som gjerne ønsket å komme i jobb, men som følte hun møtte en vegg i kontakten sin med NAV. Som hun skrev: ”Mange av oss kunne nok jobbet heltid eller deltid i løpet av yrkesaktiv alder, bare vi fikk relevant støtte i noen få, avgjørende år først.” Naper er langt fra den eneste som føler det slik, noe et stort antall henvendelser jeg har fått opp gjennom årene bekrefter. Å hjelpe de som er i en slik situasjon er en investering vi ikke har råd til å være foruten.

Samtidig har jeg ikke noe mål om å henge ut NAV, og spesielt ikke dem som jobber der. Arbeids- og velferdsetaten har mange, mange dyktige medarbeidere som gjør en stor innsats med å forvalte våre felles velferdsordninger. Men dessverre har vi ennå ikke et NAV som er det navet i velferdssystemet som det burde være. Det er politikernes ansvar.

Hva er så løsningen?

For det første må vi sikre at så få som mulig får behov for å oppsøke NAV i det hele tatt. Veien dit går gjennom en god skole som fanger opp de med behov for ekstra hjelp på et så tidlig oppfølgning som mulig. Gjennom en videregående skole som ikke tvinger alle til å gå gjennom et studieforberedende løp når det de egentlig ønsker er et praktisk rettet arbeid. Gjennom et bedre helsevesen, som ikke minst behandler psykiske lidelser raskere og bedre enn i dag. Psykiske lidelser er en hovedgrunn til uføretrygding blant de som er under 40 år, de kan avhjelpes, mestres og faktisk behandles slik at man kan leve godt med , eller helt uten en psykisk lidelse i et langt og aktivt liv, men da må man få hjelp tidlig nok.

For det andre må de som oppsøker NAV bli satt i aktivitet så snart som mulig. Det gjelder spesielt de unge. For eksempel kan en funksjonsfrisk sosialklient – altså ikke en som er trygdet fordi han eller hun er arbeidsufør eller syk, men en funksjonsfrisk ungdom som ikke jobber – få arbeid av kommunen. Kommunale plener må klippes. Snø må måkes fra eldres inngangsdører. Gågater må ryddes. Det er nok av arbeid som må gjøres. Dette er gode alternativer for dem som venter på arbeidsrettede tiltak eller utdanning. Det holder deg i aktivitet og holder oppe arbeidsmoralen.

De som har fysiske eller psykiske utfordringer må på sin side få god og tilrettelagt oppfølging slik at de kan komme seg ut i arbeidslivet. Vi må ikke ha et system – som det er tendenser til i dag – der man nærmest blir tilbudt uføretrygd på 18-årsdagen hvis man har en diagnose. Vi kan heller ikke fortelle en 24-åring med psykiske problemer at hun aldri skal kunne jobbe – som er det man i praksis gjør når man gir en ung person uføretrygd. Hvem vet hva situasjonen vil være når hun er 34 eller 44? Målet må jo være at vedkommende skal bli frisk!

For det tredje må arbeidslivet tilrettelegges for de som ikke er A4 hverken når det gjelder bakgrunn eller helse. Vi trenger et åpent, tolerant og raust arbeidsliv som er villig til å gi alle en ny sjanse. Derfor er jeg glad for at Attføringsbedriftene og NHO har gått sammen om prosjektet ”Ringer i vannet”, som har som mål å formidle dem som er i ytterkanten av arbeidslivet inn i jobb. Samtidig må også staten følge opp. Det er derfor Høyre, i vår arbeidslivspakke for 2012, satset flere hundre millioner mer enn regjeringen på lønnstilskudd og arbeidstrening i arbeidslivet.

Det finnes ingen enkle løsninger på de problemene vi står ovenfor, hverken når det gjelder NAV eller når det gjelder alle de som ufrivillig står utenfor arbeidslivet. Men at det ikke finnes enkle løsninger er ingen unnskyldning for å ikke foreta seg noe. Det er bare å sette i gang.

68 Replies to “De som er utenfor”

  1. Befriende at du som en sentral politiker våger å bruke sunn fornuft og se NAV systemet fra et brukerperspektiv. Ingen vet hvem som blir syk og i behov for å komme tilbake i arbeid. Mot alle odds fikk jeg en slik erfaring.
    Som helsearbeider har jeg vært skeptisk til kritikken mot NAV. Men etter å ha erfart å bli syk og ute av stand til å arbeide har dette standpunktet endret seg. Mitt møte med NAV var ingen hyggelig erfaring. Faktisk mye verre enn jeg hadde ant! Det betyr ikke at NAV ikke hjelper mange, eller at det er noe galt med de ansatte. Jeg er heller ikke bind for at enkelte prøver å utnytte et system som NAV. Min kritikk er rettet mot systemet og dets grunnleggende holdninger, mot fragmentering av tjenestetilbudet og objektivisering av menneskene som står i behov for hjelp.
    Når jeg ble syk ville ikke NAV hjelpe meg tilbake til arbeid. Dette til tross for at helsesituasjonen min var godt dokumentert. Resultatet ble å gå uten lønn, trygdeytelser og senere jobb i over to år. Det var ikke mulig å komme i dialog med verken saksbehandlere eller systemansvarlige. Saken min ble avvist, NAV trakk konklusjoner stikk i strid med ekspertenes, uten å ha møtt meg som person. Forstå det den som kan. Saker som denne er alvorlig for den enkelte og bidrar til at stadig flere får mistillit til NAV som system. Hver slik ”dråpe” gir kraft til mange ringer. I beste fall kan slike historier bidra til at systemet kan endres i positiv retning.
    Denne erfaringen har lært meg mye om NAV, om mulige årsaker til at mennesker kan bli ”sykere” av NAV som system og dermed lenger borte fra arbeidslivet. Forsvant intensjonen ”en dør, en person..” ut døra?

    1. Din kommentar minner om kommentarene jeg har fått fra mange andre , på min Facebookside,email og her. Det viktigste med NAV reformen var at den enkelte bruker skulle følges tettere opp komme raskere i aktivitet, og se bedre sammenheng i hjelpeapparatet. Der er vi ikke ennå.

      1. Jeg setter pris på kommentaren din og tolker den slik at du gjør hva du kan for å oppnå det skisserte målet. Alternativet er ressurstappende for systemet og for den enkelte. De fleste drømmer om mening og glede i livet.
        Det er mulig du har rekkrutert en ny velger 🙂

      2. Jeg er så enig i dette.. ikke fordi jeg samler på negative historier, jeg er heller av natur vel over gjennomsnittet når det gjelder positiv 🙂 Nå har det seg sånn at jeg i en alder av 50 plutselig for første gang i mitt liv er arbeidsledig eller at min arbeidsplass ble lagt ned. Og jeg har hele tiden sett på dette som en reise i å lære noe nytt,,,, men vet ikke hva som skjer med NAV jeg… Har fått innvilget arbeidsledighetstrygd og det er for lenge også…. Så jeg driver på å søker og søker, ser ut som 50 er en magisk grense.. blir ikke ringt opp av noen… så i min søken etter å ikke sitte her uvirksom.. så søkte jeg på et kurs.. som krever meg 3 dager i mnd. Men det må jeg for all del ikke fortelle NAV, for da mister jeg hele arbeidsledighetstrygda… Kurset ville aldri ramme mitt tidsforbruk når det gjelder å søke på jobb, og evt få en av de… men akkurat nå… er jeg ledig. Min fornuft må være helt galt stilt, siden jeg ikke klarer å tenke logisk nok så jeg forstår tankegangen til NAV her… Jeg vil ikke sitte uvirksom, jeg er en resurssterk dama og høyst oppegående, hvorfor er det slik at NAV prøver å forpurre alle mine forsøk på å holde meg aktiv inntil jeg får napp på en jobb? De burde hjelpe meg.. men har skjønt at det er ikke aktuelt, de gjør det stikk motsatte… her er det en stor jobb å gjøre.. kan du hjelpe NAV til å bli bedre for de som kommer etter meg… NAV får ikke knekket min spirit 🙂

  2. “Vi må ikke ha et system – som det er tendenser til i dag – der man nærmest blir tilbudt uføretrygd på 18-årsdagen hvis man har en diagnose.”

    Denne påstanden medfører uriktighet.
    Ingen blir bare “tilbudt uføretrygd” på 18-års-dagen slik du fremstiller det.

    Det bør også komme frem at ikke hvilken som helst diagnose utløser
    trygderettigheter, men kun etter strenge kriterier – der de medisinske vilkårene må oppfylles – helhetsvurdering av pasientens funksjonsevne osv. –
    gjerne etter lang tids sykdom/behandling der det meste er utprøvd.

    Det dreier seg ofte om betydelig komorbiditet – medfødte sykdommer, og sekvele utviklet grunnet traumer/neglekt feks – altså et mye mer komplisert og sammensatt bilde enn hva du gir utrykk for her

    Mvh

    1. Vel , dette fremkommer etter samtaler med mange som er funksjonhemmede, trafikkskadde i ung alder som opplever at de møtes med en forventning om at de bør uføretrygdede seg fra saksbehandlerne sin side. De ønsker selv å jobbe, og å ta seg relevantutdanning som gjør at de kan kombinere jobb og funksjonshemmede hemmingen.

    2. Jeg er fullt klar over hva du sier i forhold til diagnoser. Nettopp derfor var min erfaring med NAV skremmende. Jeg kan ikke tro du ønsker å forsvare at en tilfeldig saksbehandlere ved NAV kan overprøve grundig dokumentasjon fra lege, inklusiv en medisinsk diagnose som ifølge NAV sin retningslinjer skal utløse trygderettingheter. Jeg håper i det minste ikke det!

      MItt innlegg var ikke skrevet for å belyse min sak. NAV har ikke villet hjelpe meg. Faktisk innser jeg at det er jeg som blir skadelidende om jegi tillegg blir bitter. Mitt innlegg var ment som en støtte til Erna og hennes arbeid for et bedre NAVsystem som kanskje kan hjelpe nettopp de som trenger hjelp, kanskje deg dersom du skulle komme i en slik situasjon.

  3. Hei Erna

    Tanken om at de som av ulike grunner ikke ønsker å gjøre noe annet enn å sitte hjemme spores til å komme seg ut i samfunnet er veldig god, for de som har mulighet for det.
    Sosialisering er kjempeviktig for å komme seg ut av en ond sirkel der man mister mestringsfølelse, og selvfølelse, dette gjør at mange heller gjemmer seg bort fra samfunnet enn å delta i det. Jeg personlig tror dette er årsaken til at mange ender opp, og forblir på sosialtrygd.

    De fleste av oss har et behov for å føle oss godtatt og likeverdig, noe man ikke er hvis man bare sitter hjemme. Stoltheten man har for å kunne smykke meg en tittel og en arbeidsplass når man prater med folk er uvurderlig, dessverre stemples personer som av ulike grunner ikke er i jobb som annenrangs borgere av mange.

    Jeg har selv bipolar lidelse, jeg er styremedlem i, og har vært med på å starte opp Bipolarforeningen Norge, en frivillig landsdekkende forening som først og fremst skal ivareta interessene til de som har befatning med lidelsen, der iberegnet pårørende og andre som er nær. Vi som driver foreningen gjør det på frivillig basis, av engasjement og egeninteresse, og tjener ikke ei krone på dette. På grunn av foreningens økonomi har vi heller utgifter på jobben vi gjør, alt av reiser i foreningens regi må vi dekke selv. Foreningen kjører jevnlige mestringskurs som får mye skryt av deltakerne, disse kursene holder vi i samarbeide med fagfolk, som gjør dette på frivillig basis på grunn av at de brenner for saken. Vi har et sosialt fora som har hjulpet mange til å forstå lidelsen, og medlemmene blir møtt av andre som forstår hva de går igjennom. De som ikke har lidelsen har ikke den fjerneste anelse om hvordan den føles for de som dessverre er rammet, uansett om man studerer psykologi i 14 år.

    Jeg har selv gått på aap i flere år, og kjenner sykdommen min på kroppen daglig. Jeg går på Arbeid med Bistand, og har gjort det tidligere i gode perioder. Problemet mitt er at jeg ikke fungerer stabilt på arbeidsplassen, og har mye fravær på grunn av at jeg er psykisk enten av eller på, så jeg har dessverre dårlige muligheter til å få en normalt lønnet jobb, hvem vil ansette en person som ikke er stabil i jobben?

    Nå jobber jeg som IT konsulent i Hammerfest Kommune, jeg føler meg stolt og heldig over kunne gå til en såpass samfunnsnyttig jobb. Dette er meningsfylt, jeg føler meg viktig og jeg vet jeg er en god ressurs for arbeidsplassen.

    Nå kommer jeg til den egentlige saken.
    HVORFOR blir ikke vi som vil gjøre en jobb belønnet for dette? Hvis dere politikere og NAV hadde hatt gangsyn nok til å se nytten av jobben vi gjør, hadde flere som går på trygd forsøkt å jobbe.

    Vi vil ha økonomi til å leve et normalt liv, vi vil kunne ta fritt uten å måtte spørre saksbehandleren om å “skjule” at fra systemet at vi er bortreist. Vi må sende meldekort, og i teorien må vi stå til disposisjon for NAV hele tiden. Vi vil ha feriepenger, og dermed ha økonomi til å gjøre noe annet i ferien enn å gå hjemme, jeg personlig har nok med å få hjulene til å gå rundt selv om jeg jobber 100% i perioder.

    Setter virkelig politikere pris på oss som yter vår skjerv til samfunnet, enten i form av frivillig arbeide, eller som jobber for trygden? Nei vil jeg påstå, det at jeg tvinger meg på jobb blir ikke belønnet på noe slags vis, dette gjør meg veldig oppgitt over systemet. Jeg kunne like godt gått hjemme og uansett fått like mye(lite) som når jeg jobber, men jeg ønsker ikke det, jeg vil føle meg nyttig de gangene jeg har mulighet for det. Gi noen kroner ekstra til de som ønsker å jobbe for trygda si de timene de er på jobb, DET ville virkelig vært meningsfylt politikk.

    Men NEI, det er viktigere å ta de som gjør noe som er politisk ukorrekt, enn å premiere de som gjør som dere vil, det koster jo penger i et lutfattig land. Ta dette opp i media, og gjør noe med det, da ville jeg vært stolt av å si at jeg stemmer blått.

  4. Det aller viktigste politikerne kan gjøre er å gi folk tillit. Ingen ting skaper så mye uhelse som mistillit og avmakt. Hvor er de politikerne?
    Jeg begynner å bli for borgerlønn. Etter et langt arbeidsliv trenger jeg minst av alt å bli satt krav til. Snarere tvert om.

    1. Men en 18 åring trenger å bli satt krav til, og vi trenger å sette klare krav til NAV systemets evne til å skreddersy løsninger rundt den enkelte. Noen trenger kompetanse, andre medisinsk behandling og noen trenger å oppleve å mestre i en jobb.

      1. Det blir totalt sett for mye krav her, For mye kontroll, for lite mening for den enkelte. Og for mye pengesnakk. Dessverre.
        For lite menneskelighet.

      2. Hva Solberg fullstendig unnlater å problematisere, er at det vil være flere Navansatte med diverse subjektive vrangoppfatninger og lavt intelligensnivå som i så fall kommer til å stå for vurderingen av hvem som skal kunne “kvalifisere for 70 kroner dagen”.

        Det må ikke bli tilfellet!

        AUF-medlem Maren Østbø oppsumerte fatalitetene meget bra:

        “(…) Det finnes uttallige årsaker til at de ikke tar imot jobben de får. Det kan være psykisk sykdom, mistet rett til skoleplass, rusproblemer, uholdbar bosituasjon, kronisk sykdom eller uavklarte medisinske forhold. Men utenpå er vi jo relativt like – og da har Erna vanskelig for å se individet som ligger innenfor. Individet som har gått igjennom uttallige undersøkelser og kanskje behandlinger, og som så går inn i en vanskelig påkjenning med å søke om disse pengene”
        http://bit.ly/IlX0T5

        Og mennesker som blir rammet av inkompetente Navansattes uvett, antipatier og varierende dagsform, vil aldri nå frem med klager på dette. Les: Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)

        En ansatt som har vært med helt siden Aetat avslører “spillets regler”:

        Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 1:
        http://bit.ly/rZ3Whq

        Til slutt – som en liten “kuriositet” – Hva som skjedde da jeg med mine siste krefter forsøkte å komme meg ut i arbeid:

        Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:
        http://bit.ly/btWVJt

        Massakrering av regelverket, bevisste overgrep.
        http://bit.ly/qBXUGT

        http://bit.ly/vZ5qgK

      3. Vel jeg synes du gjør mange NAV ansatte en stor urett, når du over en lav sko kaller dem inkompetente. Jeg kjenner mange dyktige NAV ansatte som har bidradd til å finne gode lokale løsninger.

  5. Flott Erna, dette var på tide at noen sentrale politikere turte å ta opp. Det er ikke et enkelt tema, og det er lett at mange populister vil gå i mot deg, som “forsvarer av de svake”. Det er klart at vi skal ha et godt velferdssystem som tar vare på de som ikke kan delta i arbeidslivet, men ikke alt dreier seg om evne men også om vilje. Samfunnet må også beskytte de som har behov for bistand, ved også å sørge for at de som ikke har tilstrekkelig motivasjon til å komme inn i arbeidslivet får det. Så lenge alternativet til å delta i arbeidslivet er for godt, velger for mange å la vær. Disse gratispasasjerene kan vi ikke ha.

    Veldig bra Erna!

  6. Flott, Erna, at du nå tar denne debatten! Dette feltet har vært styrt av SVs noe misforståtte politikk litt for lenge!

  7. Hei Erna.
    Så vidt jeg kan se, krever endringene du ønsker en systematisk endring av hvordan tjenestene i NAV blir organisert. I det gode eksempelet fra Åmli kunne brukere tilbys aktivitet uten grundige behovsutredninger, og uten at vedtak om aktivitetstilbud først ble sendt til forvaltning, ikke for utførelse, men for ny vurdering. Så vidt jeg kan se, er dette noe som har blitt gjort “på siden av” den bestiller-utøver modellen som NAV er bygget opp rundt. -En modell jeg bare har sett fungere på papiret, men som vi i flere og flere tilfeller ser at medfører økte administrasjonsutgifter, lengre og dårligere saksgang og dårligere tjenesteutførelse.

    Jeg er også usikker på hvorvidt vår felles hjemkommune Bergen vil kunne kopiere det som ble gjort i Åmli, fordi kommunen per i dag i liten grad har arbeidsoppgaver til disposisjon “på dagen” uten å enten bryte avtaler med eksterne firma som de kjøper arbeidet fra allerede, eller ved å måtte vente på klarsignal fra kommunens egne foretak, som de også “kjøper” arbeidet fra.

    Er det slik at Høyre ønsker å redusere omfanget av bestiller-utøver modellen i forhold til hva vi ser i dag?

    1. Jeg tror det er mulig å gjøre dette , mulig at noen oppgaver idag kjøpes av andre, men det er mange som ikke gjøre i det hele tatt. Tror ikke bestiller/ utøver systemet er tilgi der for å løse dette.

  8. Flott Erna at du tar tak i dette, synd at mange missforstår. Dette er viktig spesielt for å frigjøre ressurser til de som faktisk trenger hjelp. Når man ser at Åmli kan få ned sosialhjelpsutgifter med 90% så vitner det om at noe er fundamentalt galt med moralen til mange mennesker.
    Samtidig er det viktig at man ikke misstenker alle som går på trygd/stønad for å være “snyltere”.
    Det er nok eksempler på mennesker som har blitt syke og ikke lenger kan utføre arbeid for kortere eller lengre perioder. Feks. kreft syke, det kan bli en enorm økonomisk belastning med langvarig sykefravær.
    Det skulle vært unødvendig å sloss med systemet for å få den hjelpen man trenger i sånne situasjoner, og det rammer de med minst resurser aller mest.
    Så det folk må skjønne med utspillet ditt er at du ønsker bedre hjelp til de som trenger det og luke vekk de som bare vil være gratis passasjerer. Dette burde ikke være vanskelig å være enig i.
    Det er vell ingen som sier at det er en enkelt løsning på dette heller, men man må kunne ta debatten og prøve å gjøre noe med situasjonen.
    Skulle ønske du kunne legge litt press på de rene Høyre kommunen som Bærum (Min hjem kommune) , Asker og Drammen får å prøve ut Åmli modellen.

    Stå på videre Erna.

    1. Takk, vi jobber mye med å få flere kommuner til å innføre lavterkseljobbtilbud som start, flere høyrekommuner har hatt forsøk for speiselle grupper , særlig ungdom.

      Samtidig er det viktig å gjøre mange andre forbedringer, som f.eks kompetansegivende tiltak, bedre samarbeid mellom Helsevesen og NAV som jeg skriver om

  9. Jeg vil råde deg til å trå varsomt når du vurderer om sosialhjelpmottagere uten diagnose bør settes i arbeid. Mange sykdommer tar det tid, ofte år å diagnostisere, men i mellomtiden er man slett ikke frisk. Noen får i mellomtiden andre diagnoser, men dette gjelder slett ikke alle. Ikke alle foreløpig-diagnostiserte syke, (om man kan bruke et slikt ord) blir forstått som så syke som de faktisk er. Mens verst ute er kanskje dem som ikke får noen som helst diagnose mens de venter. I statistikken er de altså på dette tidspunktet friske. Blant disse er det faktisk en del som havner på sosialstønad. Hvis disse tvinges ut i arbeid for sosialstønaden sin, kan mange av dem bli veldig mye sykere og noen kan faktisk dø. Tenk over det.

    1. Jeg tror og folk blir syke av passivitet, mange av de vellykkede eksemplene vi har er nettopp at aktivitet hindrer eskalering av f.eks maktesløs et og psykisk sykdom. Poenget er ikke den økonomoiske straffen, men at alle tar imot tilbud. I begynnelsen er det tilpasset tilbud, hvor det og er oppfølging er man for syk til å jobbe vil det fort bli sett.

      Faktisk tror jeg sykdom raskere blir sett og tatt hensyn til, og dermed fortgang i andre tilbud hvis du ikke bare får utbetalt penger, men oppfølging gjennom aktivitet som betyr at du følges tettere.

  10. Hei! Jeg er glad jeg leste bloggen her, for det er ikke lett å forstå de tabloide overskriftene uttalelsene dine skapte! Jeg er selv på vei inn i NAV etter å ha prøvd å holde livet flytende i 6 år med angst uten støtte. Nå er snart sparepengene oppbrukt og jeg må svelge stoltheten: jeg kan ikke jobbe 100%. Jeg trodde jeg skulle komme meg kjapt på beina igjen da jeg bare var 22! Nå dømmer jeg meg selv som lat og hater NAV støtte men må jo ha mat til familien. Takk for at du er med på å forberede NAV på å kreve noe for det værste jeg vet er å komme dit å møte slappe motløse ansikter. Min frykt i møte med dem er hvordan be om støtte når du A ikke vil ha det, men må B ikke vil fortelle detaljer men likevel bli tatt på alvor og C ikke føle meg som en snylter for jeg er jo ressurssterk, smart og hardtarbeidende. Bare ikke akkurat nå.
    Takk for at du tar opp tema og lykke til med valget! (det går nok BRA)

    1. Hva du tar tak i er viktig. Det handler om hvilket kunnskapssyn som skal legges til grunn for de tjenestene som skal gis. NAV reformen er medisinsk basert. Utgangspunktet for ytelser er en medisinsk diagnose, hva som feiler deg, hva som ikke fungerer. Det er naturlig. På samme tid er spørsmålet om en slik patogen tilnærming er det beste utgangspunktet for at du skal komme videre, for å hjelpe deg tilbake til arbeid. Du beskriver på en god måte hvor energi- og ressurstappende det kan være å bli møtt på dine svake sider og hvordan følelser av skam og indre ubalanse følger i kjølevannet.
      Det er et økende fokus på å ta tak i personlige og kontekstuelle ressurser som et middel til å håndtere hva som ikke fungerer for den enkelte. Det er spennende å jobbe med et slikt utgangspunkt og oppmuntrende å se hvilke resultater som kan oppnås. Slik jeg forstår deg, ønsker også du å bli møtt på dine sunne og sterke sider som ”ressurssterk, smart og hardtarbeidende”. Hold fast ved det!! Sentrale retningslinjer legger klare føringer for helsefremmende tilnærminger, utover en medisinsk tilnærming. Jeg er optimist, tror på gradvise endringer, på litt sikt.

      1. takk for svar “hmmm” 🙂 føler meg absolutt sykere i møte med nav. fokuset er hvor svekket er du, hvor lite klarer du, hborfor skal vi hjelpe deg, alt med negativ tone. Jeg mener at jeg er en skarp kniv i skuffen, jeg vil ha respekt og behandles som viktig. Jeg er ikke rik , jeg har ingen presspersoner i omgangskretsen(kjendis/advokat/mektig) og er ikke sterk akkurat nå, men jeg er verdifull! (Jeg vil i tillegg bli mattelektor i vgs, er halvveis i universitetsløpet)

        Helt enig med deg at ting kan være annerledes og er så takknemlig når noen som ikke selv sliter ser det, for de som sliter har nok med seg selv. Heia Erna og alle dere som SER!

      2. Det viktige prinsippet sosialminister Ingjerd Schou uttalte da vi startet arbeidet med NAV reformen var at man skulle gå fra “konfesjonssøm til skreddersøm” Individtilpassete opplegg basert på individuell plan, der er vi ikke kommet ennå, men det bør være målet.

  11. Hvor er engasjementet ditt, Erna, for at ungdommene på NAV skal få reelt arbeid?

    Jeg mener de som klipper plen for kommunen skal få lønn. Ikke trygd. “Arbeid for trygd” grenser i mange tilfeller mot sosial dumping. Kommunen burde være en sentral arbeidsplass for ufaglærte, men
    kommunene har nærmest sluttet å utføre utrolig viktig “enklere” arbeid som handler om å holde byen ved like. Byene forfaller, og søpla flyter. Renovasjon, plenklipping, blomster etc. Hvis disse jobbene ble tilbakeført til kommunene så ville det eksistert flere gode jobber for ufaglærte.

    1. Engasjementet for virkelige jobber står ikke i motsetning til å ville lage jobbtilbud for sosialklienter for å snu en negativ livsutvikling. Jeg tror vi trenger veier inn i arbeidsmarkedet som er skreddersydd for personer som trenger litt mer oppfølging i begynnelsen.

      1. Takk for svar. Storsinnet av deg å svare så seriøst som du gjør på alle kommentarene her inne.

        Først: “Jobbtilbud for sosialklienter” er galt uttrykk i denne sammenhengen. Du argumenterer for tvang, trussel om sterkt nedsatte ytelser eventuelt bortfall. Slik jeg har forstått blogginnlegget ditt, og blogginnlegget sett i sammenheng andre av dine uttalelser, så må man kunne si at du ikke argumenterer for frivillige tilbud, men om tvang. Jeg synes du bør være så redelig at du kaller en spade for en spade her. Når sosialklienter tvinges til å gjøre samfunnsnyttig arbeid – arbeid som det offentlige har forsømt – som gjenytelse for stønad, til lav betaling uten å få pensjonsrettigheter og andre arbeidstakergoder, da er dette sosial dumping av værste sort.

        Dernest: Kampen mot byråkratiseringen av offentlig må starte her: Kommunene må drive praktisk arbeid. Offentlig sektor må ikke reduseres til kun administrasjon slik trenden er idag, ikke minst i høyrestyrte kommuner. Å snu denne utviklingen vil igjen være gunstig for arbeidsmarkedet. Vil man ha ryddige gater må det offentlige ta ansvar. Det er ironisk at gatene i USA’s byer er renere enn gatene i norske byer. At kommunene tar ansvar for praktiske oppgaver og betaler lønn (ikke trygd) til de som gjør jobben er ikke kommunisme. Det er sunn fornuft.

        Den pågående byråkratiseringen av offentlig sektor henger videre sammen med utviklingen i den norske skolen. Teoretiseringen av skolen og byråkratiseringen av offentlig sektor er to sider av samme sak. Høyre- og venstresiden i norsk politikk burde gå sammen om å snu denne trenden som jeg tror vil være katastrofal på lang sikt .

      2. Ja jeg mener at du ikke frivillig skal kunne velge å få sosialhjelp hvis du kan jobbe, jeg tror passiv mottagelse av penger uten aktivitet er skadelig for folksomt evne til å komme seg videre. Og ut av onde sirkler. Det kan selvfølgelig kalles tvang, men er ikke noe nytt, dette finnes i lovverket idag. Det vi sier er at det faktisk skal lages jobbtilbud,

  12. Er tildels enig med deg Erna. Men jeg mener dette må handle om sosialklienter, og ikke om mennesker som er under rehabiliteringsstønad/uføretrygd. Det er en grunn til dette, være seg psykiske eller fysiske lidelser.

    Arendal kommune hadde ett tilbud til de svakeste i samfunnet vårt (alkoholikere/narkomane), hvor de fikk ekstra penger for å holde gatene våre rene. Dette tilbudet fjernet kommunen da de ikke hadde råd til det lengre.
    Dette er noe som alle kommuner burde kunne tilby sine sosialklienter. Det vil både gjøre at klientene vil få en god selvfølelse, samt at kommunen vil se “penere” ut. Men også som du skriver plenklipping og annet forefallende arbeid.

    NAV er ett inngrodd og dårlig system, og mange som burde fått hjelp der, får det ikke. Mens mange som får hjelp der, ikke har noe behov for det. Kjenner flere personer som har kjempet i NAV-systemet i mange år. Tilogmed lenge før det ble NAV.

    1. I det opprinnelig intervjuet sto det veldig klart at arbeida lukten var knyttet til sosialstønad, og ikke uføretrygd og andre ordninger. Som det ofte skjer så uttelater andre medier som gjengir oppslag viktige presiseringer. Ellers enig med deg:)

  13. Hva Solberg fullstendig unnlater å problematisere, er at det vil være flere Navansatte med diverse subjektive vrangoppfatninger og lavt intelligensnivå som i så fall kommer til å stå for vurderingen av hvem som skal kunne “kvalifisere for 70 kroner dagen”.

    Det må ikke bli tilfellet!

    AUF-medlem Maren Østbø oppsumerte fatalitetene meget bra:

    “(…) Det finnes uttallige årsaker til at de ikke tar imot jobben de får. Det kan være psykisk sykdom, mistet rett til skoleplass, rusproblemer, uholdbar bosituasjon, kronisk sykdom eller uavklarte medisinske forhold. Men utenpå er vi jo relativt like – og da har Erna vanskelig for å se individet som ligger innenfor. Individet som har gått igjennom uttallige undersøkelser og kanskje behandlinger, og som så går inn i en vanskelig påkjenning med å søke om disse pengene”
    http://bit.ly/IlX0T5

    Og mennesker som blir rammet av inkompetente Navansattes uvett, antipatier og varierende dagsform, vil aldri nå frem med klager på dette. Les: Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)

    En ansatt som har vært med helt siden Aetat avslører “spillets regler”:

    Noen av innleggene i serien som Dagsavisen slettet – Del 1:
    http://bit.ly/rZ3Whq

    Til slutt – som en liten “kuriositet” – Hva som skjedde da jeg med mine siste krefter forsøkte å komme meg ut i arbeid:

    Falsk forklaring (ordrett gjengitt) og grovt misbruk av stillingsposisjon, bidrar til og stanse Yrkesrettet Attføring:
    http://bit.ly/btWVJt

    Massakrering av regelverket, bevisste overgrep.
    http://bit.ly/qBXUGT

  14. Jeg tror nøkkelen til problemet med unge sosialklienter ligger i skoleverket. Ungdomskolen er et av problemene som må løses. Man bør ikke uteksaminere elever fra ungdomskolen med dårligere karakterer enn 4.0; noe som for øvrig ikke burde være så vanskelig hvis man tar en beslutning om det.
    Ideen om at alle kurs i den videregående skolen skal være delelig på 10 måneder er en dårlig ide. Da må man fylle på med tulle-pensum og det sliter på elevene og det koster samfunnet enorme penger.
    Man bør også se litt på skoletilbudet på videregående og fjerne tilbud som egentlig er blindveier. Sørg for at ungdommen får utdannleser som arbeidslivet har bruk for og begrens pensumet til det arbeidslivet faktisk trenger.
    Flere ungdommer med gode resultater fra skolen vil redusere antall arbeidslivstapere.

    1. Enig med deg at skolen er en hovedårsak, derfor er det systematiske arbeidet for å sikre basiskunnskaper i fokus fra 1skoledag som ble startet under Kristin Clemets snuoperasjon i skolen utrolig viktig. I tillegg må se at det kan være flere veier til f.eks å få fagbrev. Hvis du blar litt bakover i bloggen min så finner du bl.a. Omtale av. Høyres Yrkesfagløft , hvor det bl.a er er viktig punkt.

      Så tror jeg det er uhyre viktig at vi fokuserer på vosknes lese og skriveproblemer, statistikk antyder at nesten 50% av de som går på AAP har slike utrfordringer, likevel får bare 3% tilbud on hjelp til dem i attføringsopplegget.

  15. De som mottar sin fete lønn uten å prestere

    Utdrag fra Arbeidsdepartementet – NOU 2004: 13

    En ny arbeids- og velferdsforvaltning

    (…) Rettssikkerhet og personvern er god brukerretting. Rettssikkerheten skal sikre at brukeren ikke blir utsatt for tilfeldige avgjørelser fra forvaltningen.

    Det må ligge et regelverk til grunn som sikrer brukeren visse rettigheter.

    Videre må det være et klagesystem som gir brukeren mulighet til å få prøvd sin sak for en annen instans (…)

    Forvaltningen er ikke bare tjenesteleverandør, men har også en rolle som myndighetsutøver.

    Den setter krav, og kan utøve tvang.

    Den skal sørge for å oppfylle mål som er bestemt av fellesskapet, og disse vil være overordnet brukerens egne mål.

    Brukeren er ikke lenger i et kundelignende forhold, men forholder seg til forvaltningen som borger (…)
    http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/nouer/2004/nou-2004-13/8/3.html?id=150105

    Stokket Arbeidsdepartementet ikke litt om på begrepene her mon tro?! Dvs. Borger og bruker!?

    En ting er i alle fall helt sikkert, og det er at flere av Forvaltningens ansatte og ledere utøver tvang.

    Ikke bare tvang, men de samkjører også i stor grad gjengjeldelser og represalier som rammer enkelte uheldige borgere som har vært så “frekke” og klage over Forvaltingens avgjørelser.

    Jeg fremhever derfor følgende uttdrag fra boken

    Det magtfulde møde mellem system og klient. Kap. 1 – Teoretiske perspektiver

    Redigert av Margaretha Järvinen, Jørgen Elm Larsen og Nils Mortensen.

    Aarhus universitetsforlag 2002:

    (…) Hva er det for en makt systemrepresentantene har i møter mellom sosialarbeidere og klienter?

    Det er åpenlyst ikke bare tale om utøvelsen av en legal myndighet overfor borgerne, men om et langt mer flertydig og inngripende forhold, hvor det er overlatt til de forskjelligefaggruppers skjønn å treffe avgjørelser av vital betydning for de berørte personer (…)

    Et nøkkeltema i analysene er de mange forskjellige formene for makt, som går ut over den myndighetsutøvelse det sosialpolitiske personalet er tillagt i lovgivningen.

    I mange konkrete møter mellom system og klient er avgjørelser og behandling preget av former for disiplinering som er basert på moralske vurderinger, forestillinger om ”det normale” og kunstige klassifikasjoner, som ikke har stort å gjøre med klientenes egen problemsituasjon (…)

    Visse kategorier av borgere synes å være naturlige målgrupper.

    Viktige redskaper i sannhetsregimene er de registrerings – og katologiseringsteknikker som borgerne utsettes for:

    Journaler, rapporter, møtereferater, handlingsplaner og statistikker som bidrar til å rubrisere borgere som sosialt avikende, samtidig med at de bekrefter de involverte eksperters profesjonelle status.

    Slik risikerer man at utgangspunktet for hjelpen eller støtten ikke blir borgerens selvopplevde behov, men de tilbud forvaltningen rår over.

    Sosialforvaltningen konstruerer sine tilfeller ved å fokusere skarpt på de aspekter av borgernes liv som passer inn i forvaltningens sannhetsregime og administrative kategorier, ved å utgrense andre aspekter.

    Den enkelte presses inn i generelle kategorier av tilfeller, på tross av at de kanskje ikke har så mye til felles med andre borgere i samme kategori (…)

    Autonome valg må forstås som velinformerte og veloverveide valg.

    Hvis det mangler grunnleggende utdannelse og viten om, hvilke muligheter som finnes, hvilke muligheter tilværelsen inneholder, kan man ta autonome valg?

    Aktivlinjens (jfr NAV) autonomi – og identitetsstyrkende formål er et uttrykk for dette prinsipp.

    Tvangen kan begrunnes med muligheten for å sikre at den enkelte har tilstrekkelig grunnlag for å kunne ta et velinformert og veloveveid valg.

    En meget avgjørende forskjell fra det kommunitære prinsipp er at bevisbyrden etter autonomiprinsippet ligger hos den statlige myndighet.

    Denne må i hvert enkelt tilfelle av myndihetsutøvelse argumentere for, hvilke tungtveiende grunner som taler for, at den enkelte selv vet best hva som tjener hans interesser, ikke gjelder i dette tilfellet.

    Dette fører oss til en annen vesentlig innebygd motsetning i autonomiprinsippet; at oppgaven med å fremme autonomi, inneholder jo samtidig en benektelse av denne personens autonomi.

    Disse to prinsippene er uforenelige, som forbundne kar.

    Når det ene går oppgår det andre med.

    Det er ikke mulig å tilgodese begge sider samtidig (…)

    http://bit.ly/wYCOzE

    Fra bloggposten:

    Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 9 – Forvaltningens sannhetsregime – Og jeg tør si den bør leses i sin helhet!:
    http://bit.ly/wYCOzE

    Utdrag fra bokens Kap 5 Omsorgens herredømme av Nanna Mik-Meyer blir også essensielt å fremheve sett opp mot Solberg og Navdirektørens sinnsvake utspill angår, med bortimot null innsikt eller fagkunnskap i bunn:

    (…) Når klienter ankommer kommunale aktiveringsprosjekter og hva vi i norge vil kalle regionaleutredningssenter, vil de automatisk bli underlagt de forsjellige instutisjoners kategorisering.

    De instutisjoner som utgjør artikkelens empiriske grunnlag, anvendte typisk begrepene”fastlåst” eller ”flyttbar” om klientene.

    Kategoriene avspeiler klientenes forandringsvillighet og dermed noe helt sentralt i sosialt arbeid; nemlig at man som klient automatisk forventes å skulle utvikles eller forandres.

    Artikkelens hovedfokus er på situasjoner hvor klienter og ansatte ikke er enig om hvilken forandring som er ønskelig, eller om det overhode er bruk for en forandring.

    Er det personlig utvikling klienten trenger (ansattes beskrivelser), eller er det å f.eks kunne velge mellom en rekke ulike flexijobbes eller viten om arbeidsmarkedet etc (typisk klientenes beskrivelser)? (…)

    Artikkelen handler i så måte om den kamp som utspiller seg mellom klientene og de ansatte, når det dreier seg om retten til å definere hvordan systemets hjelp skal være, og dermed også indirekte hvilke problemer klientene formodes å ha (…)

    Artikkelen viser ved hjelp av et eksempel med en kvinne hvis sosiale situasjon tolkes helt forskjellig av kvinnen selv og hennes prosjektleder, og står som et eksempel på utøvelsen av symbolsk makt i Bourdieus forstand.

    Makten er skjult fordi kvinnen ikke vet at hennes fortrolige åpenhet overfor den hjelpsomme prosjektlederen resulterer i beslutninger som motarbeider hennes ønsker for sin fremtid.

    Hun er medskaper av sin egen undertrykkelsesprosess, da det ikke er klart formulert verken for henne eller den ansatte selv, at prosjektlederen også er en myndighetsinnehaver.

    Hans vurdering av kvinnens situasjon gis videre til en saksbehandler, som anvender denne viten i planleggingene av kvinnens videre forløp (…).

    Den jevne Navansatt må således aldri få sjansen å slippe til med egne vurderinger av kompliserte og sammensatte problemstillinger hos hjelpetrengende mennesker!

    Hva Solberg fullstendig unnlater å problematisere, er at det da vil være flere Navansatte med diverse subjektive vrangoppfatninger og lavt intelligensnivå som i verste fall kommer til å stå for vurderingen av hvem som skal kunne “kvalifisere for 70 kroner dagen”.

    Det må ikke bli tilfellet!

    For mennesker som blir rammet av inkompetente Navansattes uvett, antipatier og varierende dagsform, vil aldri nå frem med klager på dette.

    Les underbygging for påstand her:

    Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)
    http://bit.ly/vZ5qgK

    Viktig blir det også å lese følgende refleksjoner og vurderinger fra de mennesker som virkelig forstår jobben sin og innehar den nødvendig kunnskap om rådende forhold:

    Ondskapen i byråkratiske organisasjoner
    http://bit.ly/edArzz

    Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”
    http://bit.ly/gEMhQM

    Når den menneskelige lovgivning avviker fra fornuften blir den ond. Den mister sin karakter av lov og blir snarere en form for vold
    http://bit.ly/ejaH4

  16. De som mottar sin fete lønn uten å prestere

    Utdrag fra Arbeidsdepartementet – NOU 2004: 13

    En ny arbeids- og velferdsforvaltning

    (…) Rettssikkerhet og personvern er god brukerretting. Rettssikkerheten skal sikre at brukeren ikke blir utsatt for tilfeldige avgjørelser fra forvaltningen.

    Det må ligge et regelverk til grunn som sikrer brukeren visse rettigheter.

    Videre må det være et klagesystem som gir brukeren mulighet til å få prøvd sin sak for en annen instans (…)

    Forvaltningen er ikke bare tjenesteleverandør, men har også en rolle som myndighetsutøver.

    Den setter krav, og kan utøve tvang.

    Den skal sørge for å oppfylle mål som er bestemt av fellesskapet, og disse vil være overordnet brukerens egne mål.

    Brukeren er ikke lenger i et kundelignende forhold, men forholder seg til forvaltningen som borger (…)
    http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/nouer/2004/nou-2004-13/8/3.html?id=150105

    Stokket Arbeidsdepartementet ikke litt om på begrepene her mon tro?! Dvs. Borger og bruker!?

    En ting er i alle fall helt sikkert, og det er at flere av Forvaltningens ansatte og ledere utøver tvang.

    Ikke bare tvang, men de samkjører også i stor grad gjengjeldelser og represalier som rammer enkelte uheldige borgere som har vært så “frekke” og klage over Forvaltingens avgjørelser.

    Jeg fremhever derfor følgende uttdrag fra boken

    Det magtfulde møde mellem system og klient. Kap. 1 – Teoretiske perspektiver

    Redigert av Margaretha Järvinen, Jørgen Elm Larsen og Nils Mortensen.

    Aarhus universitetsforlag 2002:

    (…) Hva er det for en makt systemrepresentantene har i møter mellom sosialarbeidere og klienter?

    Det er åpenlyst ikke bare tale om utøvelsen av en legal myndighet overfor borgerne, men om et langt mer flertydig og inngripende forhold, hvor det er overlatt til de forskjelligefaggruppers skjønn å treffe avgjørelser av vital betydning for de berørte personer (…)

    Et nøkkeltema i analysene er de mange forskjellige formene for makt, som går ut over den myndighetsutøvelse det sosialpolitiske personalet er tillagt i lovgivningen.

    I mange konkrete møter mellom system og klient er avgjørelser og behandling preget av former for disiplinering som er basert på moralske vurderinger, forestillinger om ”det normale” og kunstige klassifikasjoner, som ikke har stort å gjøre med klientenes egen problemsituasjon (…)

    Visse kategorier av borgere synes å være naturlige målgrupper.

    Viktige redskaper i sannhetsregimene er de registrerings – og katologiseringsteknikker som borgerne utsettes for:

    Journaler, rapporter, møtereferater, handlingsplaner og statistikker som bidrar til å rubrisere borgere som sosialt avikende, samtidig med at de bekrefter de involverte eksperters profesjonelle status.

    Slik risikerer man at utgangspunktet for hjelpen eller støtten ikke blir borgerens selvopplevde behov, men de tilbud forvaltningen rår over.

    Sosialforvaltningen konstruerer sine tilfeller ved å fokusere skarpt på de aspekter av borgernes liv som passer inn i forvaltningens sannhetsregime og administrative kategorier, ved å utgrense andre aspekter.

    Den enkelte presses inn i generelle kategorier av tilfeller, på tross av at de kanskje ikke har så mye til felles med andre borgere i samme kategori (…)

    Autonome valg må forstås som velinformerte og veloverveide valg.

    Hvis det mangler grunnleggende utdannelse og viten om, hvilke muligheter som finnes, hvilke muligheter tilværelsen inneholder, kan man ta autonome valg?

    Aktivlinjens (jfr NAV) autonomi – og identitetsstyrkende formål er et uttrykk for dette prinsipp.

    Tvangen kan begrunnes med muligheten for å sikre at den enkelte har tilstrekkelig grunnlag for å kunne ta et velinformert og veloveveid valg.

    En meget avgjørende forskjell fra det kommunitære prinsipp er at bevisbyrden etter autonomiprinsippet ligger hos den statlige myndighet.

    Denne må i hvert enkelt tilfelle av myndihetsutøvelse argumentere for, hvilke tungtveiende grunner som taler for, at den enkelte selv vet best hva som tjener hans interesser, ikke gjelder i dette tilfellet.

    Dette fører oss til en annen vesentlig innebygd motsetning i autonomiprinsippet; at oppgaven med å fremme autonomi, inneholder jo samtidig en benektelse av denne personens autonomi.

    Disse to prinsippene er uforenelige, som forbundne kar.

    Når det ene går oppgår det andre med.

    Det er ikke mulig å tilgodese begge sider samtidig (…)
    http://bit.ly/wYCOzE

    Fra bloggposten:

    Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 9 – Forvaltningens sannhetsregime – Og jeg tør si den bør leses i sin helhet!:

    http://bit.ly/wYCOzE

    Utdrag fra bokens Kap 5 Omsorgens herredømme av Nanna Mik-Meyer blir også essensielt å fremheve sett opp mot Solberg og Navdirektørens sinnsvake utspill angår, med bortimot null innsikt eller fagkunnskap i bunn:

    (…) Når klienter ankommer kommunale aktiveringsprosjekter og hva vi i norge vil kalle regionaleutredningssenter, vil de automatisk bli underlagt de forsjellige instutisjoners kategorisering.

    De instutisjoner som utgjør artikkelens empiriske grunnlag, anvendte typisk begrepene”fastlåst” eller ”flyttbar” om klientene.

    Kategoriene avspeiler klientenes forandringsvillighet og dermed noe helt sentralt i sosialt arbeid; nemlig at man som klient automatisk forventes å skulle utvikles eller forandres.

    Artikkelens hovedfokus er på situasjoner hvor klienter og ansatte ikke er enig om hvilken forandring som er ønskelig, eller om det overhode er bruk for en forandring.

    Er det personlig utvikling klienten trenger (ansattes beskrivelser), eller er det å f.eks kunne velge mellom en rekke ulike flexijobbes eller viten om arbeidsmarkedet etc (typisk klientenes beskrivelser)? (…)

    Artikkelen handler i så måte om den kamp som utspiller seg mellom klientene og de ansatte, når det dreier seg om retten til å definere hvordan systemets hjelp skal være, og dermed også indirekte hvilke problemer klientene formodes å ha (…)

    Artikkelen viser ved hjelp av et eksempel med en kvinne hvis sosiale situasjon tolkes helt forskjellig av kvinnen selv og hennes prosjektleder, og står som et eksempel på utøvelsen av symbolsk makt i Bourdieus forstand.

    Makten er skjult fordi kvinnen ikke vet at hennes fortrolige åpenhet overfor den hjelpsomme prosjektlederen resulterer i beslutninger som motarbeider hennes ønsker for sin fremtid.

    Hun er medskaper av sin egen undertrykkelsesprosess, da det ikke er klart formulert verken for henne eller den ansatte selv, at prosjektlederen også er en myndighetsinnehaver.

    Hans vurdering av kvinnens situasjon gis videre til en saksbehandler, som anvender denne viten i planleggingene av kvinnens videre forløp (…).

    Den jevne Navansatt må således aldri få sjansen å slippe til med egne vurderinger av kompliserte og sammensatte problemstillinger hos hjelpetrengende mennesker!

    Hva Solberg fullstendig unnlater å problematisere, er at det da vil være flere Navansatte med diverse subjektive vrangoppfatninger og lavt intelligensnivå som i verste fall kommer til å stå for vurderingen av hvem som skal kunne “kvalifisere for 70 kroner dagen”.

    Det må ikke bli tilfellet!

    AUF-medlem Maren Østbø oppsumerte fatalitetene meget bra i sitt blogginnlegg “Disse menneskene er verdt 70 kroner dagen:

    “(…) Det finnes uttallige årsaker til at de ikke tar imot jobben de får. Det kan være psykisk sykdom, mistet rett til skoleplass, rusproblemer, uholdbar bosituasjon, kronisk sykdom eller uavklarte medisinske forhold. Men utenpå er vi jo relativt like – og da har Erna vanskelig for å se individet som ligger innenfor. Individet som har gått igjennom uttallige undersøkelser og kanskje behandlinger, og som så går inn i en vanskelig påkjenning med å søke om disse pengene”
    http://bit.ly/IlX0T5

    For mennesker som blir rammet av inkompetente Navansattes uvett, antipatier og varierende dagsform, vil aldri nå frem med klager på dette.

    Les underbygging for påstand her:

    Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)
    http://bit.ly/vZ5qgK

    Viktig blir det også å lese følgende refleksjoner og vurderinger fra de mennesker som virkelig forstår jobben sin og innehar den nødvendig kunnskap om rådende forhold:

    Ondskapen i byråkratiske organisasjoner
    http://bit.ly/edArzz

    Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”
    http://bit.ly/gEMhQM

    Når den menneskelige lovgivning avviker fra fornuften blir den ond. Den mister sin karakter av lov og blir snarere en form for vold
    http://bit.ly/ejaH4

  17. En drøm fra et Nav-kontor
    Jeg er kommunalt ansatt på et Nav-kontor. Vi er sjelden omtalt når media tar opp temaet Nav. Min drøm var før Nav-reformen og min drøm er fortsatt:
    At kommunale sosialarbeidere med omfattende kompetanse innen menneskebehandling blir tatt på alvor i Nav, til beste for de svakeste sosialhjelpsmottakerne.
    Det vil si at våre rapporter og innstillinger blir vektlagt i trygdesaker. Vi må altfor ofte «sloss» med våre statlige «samboere» på Nav-kontoret for å få igjennom uføresaker for våre svakeste klienter.
    Klienter som sosialtjenesten gjerne har hatt kontakt med i flere tiår. Klienter som bl.a. er sterkt traumatiserte, seksuelt misbrukt, lese- og skrivevansker, rusproblemer osv., med svært dårlig fysisk og psykisk helse. Det er ikke disse som sender klager til Nav. De har vansker med å følge opp behandling, utredning, tiltak, avtaler hos fastlege, Nav osv. De følger med andre ord ikke «normalløpet». Sosialarbeidere møter dem på forskjellige arenaer og kjenner ofte godt deres funksjonsnivå. Selv om vi nå har felles kontor med statlige ansatte på Nav-kontoret har ikke situasjonen endret seg. Våre svakeste blir møtt med krav om mer behandling og mer utredning. Alt for å unngå innvilgelse av uføretrygd. Mye ressurser hos mange instanser blir brukt for å tilfredsstille kravene til dokumentasjon som det statlige Nav stiller i disse helt klare sakene. Fastlegene må skrive den ene erklæringen etter den andre, men blir torpedert av rådgivende lege som ser ut til å være betalt for å si nei.
    Fokus må settes på politiske mål om færrest mulig på uføretrygd og politiske mål om at de svakeste på sosialhjelp må få den trygden de har krav på. Dette oppleves på Nav-kontoret som motstridende mål og gir dårlig menneskebehandling av de svakeste og et dårlig arbeidsmiljø.

    Dette er et innlegg fra BT 6. mars 2012. Jeg skrev dette for å vise hva vi må bruke tid på istedenfor å kunne prioritere de yngste sosialhjelpsmottakerne. Kan vi få bedre retningslinjer og tydelige signal fra politikerne snart? Det må være realisme i hvem av sosialhjelpsmottakerne som er arbeidsfør.
    Mvh
    Annbjørg Lyssand

    1. Jeg tror du er inne på en viktig side som er den jeg bl.a. Har kalt sykliggjøringen i vårt hjelpesystem.Tar gjerne imot innspill til endringer, retningslinjer som ville klare opp tidsprioriteringer, slik at mer tid brukes på faktiske hjelpetiltak.

  18. Godt skrivet Erna Solberg, det er gledende å lese et innlegg som er så menneskelig og dekkende.

    Den gode tonen inviterer til å dele noe med deg.

    Med anledning den diskusjonen som har vært i løpet av påsken nå i 2012, og jeg tenker då spesielt på han Vegard som skrev en krønikk der han uttrykte mismot over arbeidsmarkedet, om det å NAVe og ikke finne sitt sted i samfunnet. Dette ble av veldig mange tolket som latskap, noen meldte ham, mens jeg såg noe annet. Jeg kanskje såg det han egentlig mente? Jeg såg en mann som søker jobber men ikke kommer dit han egentlig ønsker, som kjenner at søkinga og livet går i motbakke og at det knekker ham. Og jeg blogget om det. Du kan lese det her om du vil. Det handler om å være arbeidssøker i et arbeidsmarked som er tøft og krevende. Jeg har jobb og er ikke på trygd, jeg har hatt fast jobb i flere år. Men jeg skriver her om mine erfaringer fra arbeidsmarkedet i en jobbsøkers perspektiv.

    http://anneliemolin.wordpress.com/2012/04/09/behind-the-application/

    Vennlig hilsen
    Annelie

    1. Takk for kommentar, som du sikkert har sett har jeg lest bloggen din og skrevet følgende:

      Fin blogg. Er enig med deg at “hull i CVen ” oppfattes som et problem. Mange av mine venner var ferdig uteksaminert i den store arbeidsledighet Eriksen fra 1989- 1992 i Norge. De opplevde at det var svært vanskelig å få sin første jobb, og når arbeidsmarkedet ble bedre opplevde de at nye studenter uten “hull” i CV en og gikk forann i jkøen til jobbene. At slikt skaper mismot er forståelig og for mange er det en prosess å søke mot helt andre jobber enn det som krever utdannelsen du har tatt. Min observasjon fra den tiden er at det gikk best med de som valgte å ta andre jobber , fremfor å vente på jobb son utdanningen passet til.

      Uansett er det viktig å appelere til arbeidsgiveres samfunnsansvar for å tenke igjennom sine ansettelsesprosesser, kanskje nettopp de må ta sjangsen på å overse et hull en gang i blant. Og kanskje vi kan bidra med litt mer fleksible løsninger i en startfasen fra det offentlige, slik at ikke så mange arbeidsgivere er redd for en ” feil” ansettelse.

  19. Jeg ser nok hensikten og den er god, nok. Men så er det dette med “arbeid for trygd” som det litt spøkefullt blir kalt.
    Det er vel fortsatt slik i Norge at utfører du et arbeid, enten du er kvalifisert til det eller ikke, skal du ha lønn? Ikke trygd eller sosialhjelp, men lønn?
    Om man er kynisk (jeg er det) kan man tro at kommunene spekulerer i sosial dumping (arbeid for trygd 🙂 ) og reduserer sin bemanning på grunnplanet ytterligere.
    Et tankekors, i mine øyne.
    Ha en en fin dag

    1. Vi trenger nok overgangsordninger mellom vanlig lønnet arbeid og sosialhjelp / trygdeordninger fordi en rekke må utvikle arbeidevnen sin.

  20. Hvis “ansvarlige voksne” sluttet å proppe ungdommene fulle av ritalin,lykkepiller og tvilsom farmaka så kanskje visse problemstillinger som unge uføre forsvinner av seg selv. Hva med å hive all narkolanging ut av landet så forsvant endel ulovlig psykofarmaka ut av bildet. Unge og barn vasser i knark og

    urealistiske idealer som gir dem spiseforstyrrelser og stressymptomer før de er ute av barnehagen.
    Dårlig samfunn gir tilsvarende dårlige samfunnssymptomer.
    Speiling som det heter på “psykologisk”.

  21. Hei Erna
    Jeg vet ikke hva jeg skal si til dette “systemet” Etter nesten 22 år som sosialklient får jeg endelig, etter flere års kamp, komme over på tidsbegrenset ufør. Jeg blir flyttet fra et kommunalt hybelhus hvor jeg har bodd i 9 år mot min vilje, og om du vet hva støy gjør med mennesker.. inn i en 40 kvm stor leilighet. Et slott etter min målestokk. En formidabel forandring for meg både økonomisk, bolig og ikke minst som himmel og helvete hva støy, angst for vold og kriminalitet angår, men på tross av et 3.5 års vedtak omgjør de dette allerede etter ett år. Og dette er underlig, for første gang i mitt liv hadde jeg et såpass stort beløp at jeg i et helt år klarte å betale regningene mine, men allerede etter ett år må jeg over på arbeidsavklaringspenger. Andre bestemmer at nå skal jeg levere inn meldekort to ganger i måneden, og man begynner å dele opp pengene mine. (Tenk om jeg kom inn og omrokkerte livet ditt som det passer meg?)

    Ikke nok med det. Jeg må krysse av for at jeg deltar i et opplegg, for da jeg krysset av for syk som er mer riktig fikk jeg beskjed om at pengene ville bli stoppet… underlig?

    På tross av at trygden har økt litt har alt det andre økt mye mer. Kollektivtrafikken gikk opp kraftig, strømmen likeså. Og nå øker dem den kommunale husleia mi med hele 2400 kroner i måneden, men bare 300 i økt bostøtte. Da går trygda ned med 2100 kroner.

    For første og eneste gang av disse ca 22 årene, hadde jeg en formidabel bedring i livskvalitet. Jeg fikk til og med ordnet gjeldssanering, og begynte å se optimistisk på livet, men det varte ikke lenge. I dag er jeg 1.5 måneder på etterskudd med husleia og det ser ut til at jeg må søke kommunen om en rimeligere bolig. Jeg trodde kommunal bolig hadde en hensikt…

    Sannsynligvis ryker også gjeldssaneringen da jeg ikke vil klare å holde unna nye inkassoer. Samtidig sitter jeg å ser at rusmissbrukere får splitter nye leiligheter uten noen form for oppfølging. Tre av dem er allerede rasert..

    Problemet mitt Erna, er at det spiller ingen rolle hvem som styrer landet. Det er like gæli for meg uansett. Om to måneder går vedtaket mitt ut og jeg aner ikke hva som skjer. Tilbake på sosialstønad?

    Da må jeg ærlig innrømme at jeg blir provosert av en politiker med millionlønn som vil ha sosialklienter på 70 kr dagen. Jeg blir provosert av at politikerne kan slutte i jobben, begynne i Norges nye styre “Firsthouse” og få ti ganger så godt betalt for akkurat samme jobben.

    i 2012 klare man ikke engang å drive et sykehus og konsulenter får 200 000 i DAGSLØNN for å gjøre ingenting.. Dette er jo grov kriminalitet. Av en eller annen merkelig grunn kan man snu alt på hode bare ved å endre navn på ting. Tyveri fra fellesskapet heter dette Erna. gjør det ikke?

    Men det er vel viktigere å ta de 9000 unge uføre under 30, og spare småkroner ved døra, mens milliardene flagrer ut vinduene i offentligheten.

    14.01.2010 NAV HARUTBETALT 1 MILLIARD – FEILAKTIG.
    2 milliarder kroner utbetales trolig feilaktig fra folketrygden hvert år.
    27. mar 2010 … De rødgrønne statsrådene har brukt 3,8 milliarder kroner på innleide private konsulenter over Nav-budsjettet på tre år.
    NAV HAR BRUKT 6 MILLIARDER PÅ KONSULENTER – VG Nett om …30. jun 2011 … Nav har brukt like mye på private konsulenter de siste fem årene som på lønn til egne ansatte i løpet av et år.
    Konsulenter fikk 230 000 pr meter Bjørvikatunell

    Det skal bli en interessant valgkamp

    13. okt 2011 … Ofte uten å oppnå noen verdens ting kan konsulenter rake inn 200.000 kroner dagen ved Oslo universitetssykehus. http://www.tv2.no/…/konsulenter-faar-halv-aarsloenn-for-en-dags-arbeid-3610877. html

  22. Ja,hva forsvarer den konsulentbruken som er nevnt av tore over her? Sosialutbetalinger for 2009 beløp seg på 4.64 milliarder. Mens NAV da brukte 6 milliarder på konsulenter.
    Nei Erna du får heller lange ut mot konsulentbruken og de syke syke sentralisering og

    omstillingsprosessene som ansatte i offentlig sektor har sukket over i alle år.
    Det er som @Colaman Norway her over spør- hvorfor legges lavterskelprosjekter ned?Jeg har selv jobbet på et søppelplukkeprosjekt i kommunen en tid jeg var svært blakk og det fungerte fint. Ert dagsenprosjekt hvor vi gjorde byen ren og fikk skryt fra forbipasserende som syns vi gjorde en flott nødvendig jobb og betaling cash kontant 150,- etter dagens økt.Her var det bare å stille opp om morgenen uten en masse byråkratisk søknadsvas. Et rasende billig prosjekt for sosialklienter og likevel la kommunen ned tilbudet.Det kostet neppe mer i året å drive enn en rådhusbankett. Når politikken går ut på å legge ned alle fornuftige tilbud,som f.eks lærlingeplasser,fritidstilbud for unge da kjenner jeg at jeg blir rasende på vegne av de jeg har krøpet sammen med der nede i perioder men heldigvis ikke er så uheldig å dele skjebne med permanent.
    NÅ får dere politikere jammen feie der det er noe å feie bort med kostene deres.Har du noengang møtt en sosialklient? Selv Kongen snakker med de svakeste i samfunnet sitt. Men han har ingen å snobbe seg oppover mot skal sies,der han troner øverst. Kongen ville forstå bedre, det har vi sett gang på gang i Hans gjerning.
    Pføy til eliten-Leve Kongen.

  23. Det er en annen ting relatert til ” å være utenfor”.;
    Det er idag cirka 800 000 nordmenn i alle aldre som er utenfor de økonomiske fordelene av å være enflerhusholdning. Med andre ord folk som bor alene. Dette gjelder alt fra sosialklienter til ungdom via enker, enkemenn, studenter og barnløse,ungkarer ungkarskvinner,soldater, folk i utenriksfart uten tid til familie,ikke minst funksjonshemmede,fraskilte,uføre katolikker i sølibat:) osv osv…..m.a.o et bredt spekter av befolkningen som ikke nyter de økonomiske fordelene man har av å være flere under samme tak. Det er ma.a.o slett ikke alltid frivillig som så mange slenger rundt seg med som argumenter for det ene og det andre.
    Ja,sett igang. Se litt nærmere på den saken. Politikere må også gjøre seg fortjent til sin statlige inntekt,ikke bare sosialklienter.Regner med at dere får mer enn 70 kroner dagen uten å plukke opp et eneste ispapir på gaten.

    Joda,vi vet alle hva hakkeloven er. Alle har smakt den en gang i livet.

  24. Bortsett fra Kongen. Han er den eneste som ikke har smakt hakkeloven. Så å satse på å bli konge er nok det beste valg men kan ta i livet 😉 Eller Gud. “Sikt høyt,du har intet å tape” sier de vises sten.

  25. Om å være utenfor;
    Godt å vite at man er innenfor om man vandrer ut i naturen. Moder natur er en vidunderlig skapning med plass under et tre til oss alle om vi trenger det.
    Håper skog og natur får være i fred i all fremtid.
    Godt også å vite at man alltid er innenfor stratosfærens grenser.
    I det perspektivet er det kun astronauter på forretningsreise som er “utenfor”. Til gjengjeld er de VIRKELIG utenfor . Livet har mange innfallsvinkler. Og utfallsvinkler. “Hvem skal ut?” er en oppgave for høyere makter samt Jon Almaas i Nytt på Nytt. Vi andre kan bøye oss en smule i ydmykhet for at vi overlevde nok en dag på jord. Det er INGEN selvfølge at vi er “innenfor” livets grenser nok en soloppgang. Syltynn er livets tråd så det kan ikke anbefales å kaste seg opp til herre over andres liv de dagene vi har til rådighet.

  26. Med andre ord.; Unn de fattigste ihvertfall 100 kroner dagen. Det holder såvidt til en busstur frem og tilbake til sosialkontoret dit de må dra siden dagsverkprosjektene er nedlagt forr lengst.

  27. Da må jeg få si at du tolker lovverket som fanden leser bibelen!:

    ernasolberg sier:
    12. april 2012 kl. 11:10

    “Ja jeg mener at du ikke frivillig skal kunne velge å få sosialhjelp hvis du kan jobbe, jeg tror passiv mottagelse av penger uten aktivitet er skadelig for folksomt evne til å komme seg videre. Og ut av onde sirkler. Det kan selvfølgelig kalles tvang, men er ikke noe nytt, dette finnes i lovverket idag. Det vi sier er at det faktisk skal lages jobbtilbud,”

  28. Mennesker finnes i alle slags variasjoner, og de befinner seg i en uendelighet av varierte livssituasjoner. Det er ikke mulig å sette opp et regnestykke med to streker under for hva som er bra.
    Jeg mener det beste er å lage mange små,sosiale eksperimenter tilsvarende det i Åmli,og så prøve og feile for å finne ut hva som fungerer best. Mennesker som har hatt flaks i livet bør være rause mot dem som livet ikke har stelt så godt med.

  29. ” – der man nærmest blir tilbudt uføretrygd på 18-årsdagen hvis man har en diagnose”. Velkommen til virkeligheten, Erna Solberg! Jeg er 3 x 18 år, og diagnosen min innebærer at det blant annet er vanskelig å komme seg inn og ut av en buss. Fem år etter at jeg første gang var i kontakt med Nav, er fremdeles ikke uføretrygden min i orden pga oversittede frister. Jeg har en velkjent diagnose og klassisk sykdomsutvikling, så Navs eneste problem er at de må gjøre jobben sin. De siste 4 1/2 årene har jeg vært til arbeidsavklaring i kommunen. Denne plassen måtte jeg selv ordne med. Jeg har også måttet skrive kontraktene mine selv. Saksbehandler hadde ikke peiling. Hun får altså lønn for at jeg gjør arbeidet hennes. Plutselig fikk jeg brev hjem fra en ukjent person som påberopte seg å være min saksbehandler og truet meg med at trygden min ville bli stanset hvis jeg ikke snarest kom meg i tiltak. Da hadde jeg vært i tiltaket her i over to år. Det gadd han ikke sjekke. Arrogansen hos mange Nav-ansatte kan fullt ut måle seg med inkompetansen deres.

    I august i fjor fikk jeg en oppringning fra enda en ukjent person som også påstod hun var min saksbehandler. Frekk og eplekjekk forlangte hun et møte med meg snarest for å få meg over i et annet tiltak. Hun hadde ikke en gang giddet å åpne saken min, der saksbehandler hadde notert inngått avtale med kommunen. Ville en ansatt hos kemner eller ligning bare ringt opp en person og slengt ut et krav om restskatt – muntlig – uten en gang å sjekke i papirene dine først? Hva tror du, Erna? (Dette er ikke noe retorisk spørsmål. Jeg vil søren så gjerne ha et svar.)

    Jeg kunne også tenke meg en begrunnelse for at jeg etter å ha jobbet for det offentlige i fire et halvt år ikke har rett til betalt ferie. At jeg i løpet av disse årene har hatt syv uker (normalt skulle jeg hatt femogtyve ukers ferie på denne tiden), skyldes bare at jeg en periode hadde en saksbehandler det gikk an å snakke med. Jeg har en kronisk lidelse. Kan du vennligst tipse meg om hvorfor lovverket forventer at jeg skal bli friskere av å jobbe uten ferie? Jeg er helt opplagt blitt mer redusert på disse årene.

  30. “- den norske velferden forutsetter at alle som kan bidra, bidrar”. Ja, men de syke skal bidra litt mer enn andre? Selv har du rikelig med ferie, og en subsidiert kantine du burde være flau over. Men de som får ytelser fra Nav, må jobbe i årevis uten ferie eller rett til sykefravær, enda det er en forutsetning at helsen er redusert før en overhodet får noen ytelse. Dette ser du tydeligvis ingenting galt med.

    ” – det gode sosiale fellesskapet” på arbeidsplassene? Du har aldri egentlig vært i jobb, og det høres. Kommunen markedsfører seg som IA-bedrift, men når man kommer hit med Nav-stempelet i pannen, blir man møtt med isfront. En del tenker nok på at det går ut over etatens omdømme at det er folk fra Nav her, og kan ha noe for seg. Men det krever ganske mye av deg psykisk å stå nederst på rangstigen år etter år, selv om det hjelper at jeg ikke er ung, og selvbildet mitt ikke avhengig av kollegene mine her. – Men det er kritikkverdig at du fremstiller det som noen helsemessig fordel å være i jobb. Grunnen til at folk får lønn for å arbeide, er jo nettopp at det sjelden er så positivt.

    Pga seksuell trakassering er en mann her oppsagt, og jeg er en av de som er innstevnet som vitner. Dette er også en påkjenning man må regne med i arbeidslivet. Men jeg må altså i krigen for en “arbeidsgiver” som aldri har betalt meg en krone i lønn. I tilfelle du lurer: Det oppleves verken rettferdig eller ålreit.

    “Samtidig har jeg ikke noe mål om å henge ut Nav, og spesielt ikke dem som jobber der.” Nei, de skal selvsagt ha lov å herje med folk som aldri har gjort dem noe. Det hadde faktisk stått litt respekt av deg om du hadde giddet å påpeke hvor dårlig mange av dem – de fleste jeg har vært borti – oppfører seg. I høst ble det uten videre kuttet ni dager av arbeidsavklaringspengene mine, enda jeg kan dokumentere at jeg møtte på jobb hver dag. Jeg sendte inn en klage. Jeg fikk til svar at de skulle behandle klagen, men ingen forklaring på hvorfor de hadde kuttet ytelsen min. Nå, et halvt år senere, har jeg fremdeles ingenting hørt.

    Nav-ansatte skal motiveres gjennom lønn. Gjelder ikke det samme for trygdede? Nei, vi skal derimot «motiveres» ved kutt i trygden uten at det en gang forklares hvorfor trekk er foretatt. I mitt tilfelle har jeg jobbet gratis for hjemkommunen min i fire et halvt år. “Belønningen” er trekk ubegrunnet trekk i ytelse. Jeg skulle gjerne sett en Nav-ansatt som plutselig var blitt trukket for ni daglønner uten forklaring.

  31. Hei Erna.
    Jeg har jobbet med attføring i seks år nå, og i de siste årene hovedsakelig med unge arbeidsledige mennesker. Du sier at unge mennesker må stilles krav til, og at de som ikke har fysiske eller psykiske årsaker til ledighet raskt må i aktivitet for å ha krav på en ytelse fra det offentlige. Problemet som ofte hoppes elegant over er at alle har en grunn til at de ikke er i jobb. Det handler ofte om mangel på troen på seg selv, om manglende utreding av tilstander som krever tilrettelegging, mangel på kontroll over økonomi, mangel på tilfredsstillende bolig og rusproblemer. Jeg har aldri møtt et ungt (eller voksent) menneske som er arbeidsledig på grunn av dårlig moral eller latskap, som rasjonelt har valgt sin situasjon som arbeidsledig. Det kan imidlertid noen ganger synes slik i første omgang, fordi det er skamfult å snakke om alle sine feil og mangler. Vi får kanskje tak i det etter mange samtaler og etablering av tillitt. Disse problemene må ofte avhjelpes før det er mulig å fungere i jobb. I hvert enkelt tilfelle må det vurderes sammen med den det gjelder når en vil greie å jobbe, og om en skal starte gradvis. Kanskje noen som har droppet ut av skolen trenger støtte til å komme inn igjen, og slik lettere komme ut i jobb på sikt?
    Mange trenger lang tid for å få igjen en tro på at de har noe å bidra med. I en praksis, en jobb eller skole er det viktig med gode relasjoner som kan gi tro på at en er viktig som arbeidstaker. Jeg ser i jobben min unge mennesker som blomstrer, som er dypt takknemlige og som får igjen troen på ei framtid som arbeidstaker. Dessverre har ikke systemet nok tålmodighet til at alle får den tiden de trenger. Å hjelpe unge som eldre videre krever tålmodighet, en verdig behandling og god individuell oppfølging. Det handler ikke om å kreve aktivitet, det handler om noe mer komplisert, om å gi det riktige tilbudet for at hver enkelt skal greie å komme seg videre, med verdighet.

    1. Vil bare støtte denne kommentaren. Oppfordrer politikere til å lytte nøye til kompetente og respektfulle stemmer som denne.

  32. Det skremmer meg hvor lite du har satt deg inn i situasjonen til dem som faktisk havner mellom to stoler i dette samfunnet vi lever i.

    Det er ingen som drømmer om å være avhengig av nav i voksen alder … men når situasjonen er slik, og NAV går inn med TVUNGEN ØKONOMISTYRING! Og lar en familie med tre barn måtte leve for 1500 kr i uka.. Da skal alt dekkes av dette!!!

    Hva er riktig med dette????

Comments are closed.