Nye ideer, bedre tilbud til pasientene

Samhandlingsreform fører til at pasienter skrives ut fra sykehusene i rekordfart. Men det mangler kompetent personell som kan ta i mot pasientene i kommunen. Hvis reformen skal gi pasientene et bedre tilbud, må vi investere mer i helse- og omsorgspersonell i kommunene.

Gode intensjoner, men svikt i gjennomføring

Intensjonene med samhandlingsreformen er gode, og alle partier stiller seg bak dem. Vi skal forebygge mer, for å reparere mindre. Vi skal sørge for et mer helhetlig tilbud til pasientene, og tjenestene skal gis nærmere der de bor. Mange kommuner gjør en imponerende innsats for å ta det store ansvaret de nå har fått.

En utfordring med gjennomføringen av samhandlingsreformen, er at sykehusene skriver ut og bygger ned tilbud raskere enn kommunene bygger opp. Helsepersonell slår nå alarm, og flere har fortalt historier om hvordan alvorlig syke mennesker skrives ut fra sykehus for tidlig.  Helsedirektoratets tall viser at antall utskrivningsklare pasienter på sykehusene er om lag halvert. For mange pasienter betyr dette en forbedring, mens andre er ofre for et svarteperspill om ansvar mellom sykehus og kommuner. En av dem var en eldre mann som fortalte til Nrk at han følte seg presset inn i et hjørne fordi sykehuset ville skrive ham ut, uten at det fantes et tilbud til ham i kommunen.

Kommunene burde vært rustet opp med kompetanse og kapasitet før de fikk mer ansvar for alvorlig syke pasienter. I dag blir ansvaret for stadig flere kreftsyke, kolspasienter og alvorlig syke eldre overlatt til kommunene før de er ferdigbehandlet.  Hver tredje ansatt i helse- og omsorgstjenesten mangler relevant utdanning. De gjør en formidabel innsats, men pålegges ofte mer ansvar enn de har forutsetning for å håndtere. Mens om lag 46 % av alle sykepleiere i sykehusene har spesialistutdanning, gjelder det bare 19,9 % av sykepleierne i kommunehelsetjenesten. På sykehus er det en lege for annenhver pasient, som dermed har god tilgang på medisinsk behandling. I sykehjem, der beboere ofte har mange aktive og alvorlige diagnoser, får hver beboer i snitt bare vel en halv times legetilsyn pr uke. Vi ser også et urovekkende omfang av feilmedisinering og feilbehandling i kommunene.

Kompetanse er løsningen

Hvis samhandlingsreformen skal gi bedre tjenester til pasientene, kan vi ikke bare sende dem ut av sykehusene raskere. Vi må vi sørge for at de får bedre helsetjenester der de bor. Bedre kvalitet krever kompetanse. Det er nødvendig å investere mer i de ansatte, slik at de får bedre mulighet for å gi god behandling og pleie. Flere ufaglærte må få støtte til å ta fagbrev, og flere sykepleiere i kommunene bør få støtte til å ta spesialistutdanning.  Når det blir sterkere fagmiljøer i kommunene, vil dette også bli en mer attraktiv arbeidsplass for helsepersonell.

Sykepleierforbundet ferier i disse dager 100 års jubileum, og kan se tilbake på like mange års kamp for å sikre kompetanse og kvalitet i sykepleien. Jeg håper regjeringen vil støtte vårt forslag om å gi flere sykepleiere i kommunene støtte til videreutdanning, som setter dem i stand til å ivareta alvorlig syke mennesker som er sendt ut av sykehusene. Den planen regjeringen har på området, omsorgsplan 2015, bør bli mer ambisiøs for å møte de utfordringene vi ser i dag.

Flere plasser, ikke mer byråkrati

Høyre er også kritiske til regjeringens ordning med egenandel for sykehusopphold. Vi frykter at kommuner med en presset ressurssituasjon forsøker å unngå å legge pasienter inn på sykehus, fordi det koster dem dyrt. Dessuten har denne ordningen medført en byråkratisk pengeflytting som tar tid og krefter fra andre viktige oppgaver for helsetjeneste. Ordningen skaper en økonomisk usikkerhet både for sykehus og kommuner, som svekker muligheten for å gi gode helsetilbud. Høyre mener at vi må være villige til å endre denne ordningen, dersom den går på pasientsikkerheten løs. Samhandlingsreformen må ikke bli en pengeflyttingsreform, men en reform som forbedrer tilbudet til pasientene.

En annen viktig faktor for å lykkes med samhandlingsreformen, er å ha nok plasser med heldøgns omsorg og pleie i kommunene. Regjeringen Stoltenberg har lovet 12.000 nye plasser i sykehjem og omsorgsboliger. Tall fra SSB viser imidlertid at det bare har blitt 944 flere plasser frem til 2011.

Høyres har foreslått å gi kommunene en bedre ordning for å finansiere sykehjemsplasser. Vi ønsker å forenkle regelverket slik at det blir letter å samarbeide med boligbyggelag og andre private aktører for å bygge flere sykehjemsplasser. Denne samarbeidsmodellen har sikret full barnehagedekning, og bør kunne brukes også for å sikre bedre sykehjemsdekning.

Resultater fremfor prestisje

Samhandlingsreformen er en viktig helsereform, men vi må ikke sette prestisje foran resultater. Vi må kunne erkjenne svikt, og ta ansvar for løsninger. Jeg håper vår nye Helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre kan støtte forslaget om flere gode fagfolk og flere omsorgsplasser i kommunene.

 

Denne kronikken stod på trykk i Berges Tidende 27. september 2012 

 

Author: Erna Solberg

Statsminister i Norge og partileder i Høyre.

5 thoughts on “Nye ideer, bedre tilbud til pasientene”

  1. Veldig bra hvordan du får frem dette med kompetansen, og hvordan satsing på den vil gjøre kommunene bedre i stand til å nettopp avlaste sykehusene, med å kunne ta seg av pasienter som egentlig er ferdigbehandlet, på rekonvelans eller kan behandles uten all verdens teknologi, så lenge det finnes kvalifisert personell.

    Belastning på personell, som får “i fanget” en oppgave som de ikke har relevant utdanning eller etterurdanning til, er stor, spesielt når det gjelder mennesker og pleie av dem, så her er det mange ledd som rettferdigjør ditt forslag.

    Det jeg gjerne skulle sett mer konkret i tillegg, kan jo sies at ligger på en måte “gjemt” i forslaget, men det er når det gjelder hjemmebaserte tjenester, mang en pasient kan og evt. ønsker, etter ferdig behandling på sykehus, å gå til sitt hjem, til sine egne omgivelser og familie, der er det mye å hente i det å spare resursser, avlaste kommunenes egne sykehjemsplasser, personell osv. samtidig som pasientens og hans/hennes familie ønsker blir imotekommet, klart i mange tilfeller er dette vanskelig, men i veldig mange tilfeller skal det ikke mye til, en trygg kontakt og rask respons på døgnbasis med kommunens hjemmetjenester, utstyr (personløfter etc) og assistanse og hjelp etter behov, med stell, medisinering og slike ting.
    Om ikke annet, så vil dette bidra til mer valgfrihet i det folk måtte mene sjøl om hva som passer for den enkelte, alt etter situasjon og tilstnd selvfølgelig, ja her er det mye å hente og ta tak i så klart, bra Erna ! 🙂

  2. Hei Erna! Mange bra tanker, men noe er vel ikke riktig her? For det første, det er ikke en lege på hver annen pasient på sykehusene – i alle fall ikke på OUS. På “tyngre” avdeling hvor det maks kan være 20 pasienter, men på dagtid ofte er mellom 20 og 30 er det to overleger og 2-3 assleger. På natten en asslege med en overlege på bakvakt. Dette skyldes nok at mn må holde antall ansatte nede på et minimum pga økonomi. Det kan være to assleger til, men da er gjerne en på mottak og på poliklinikken.
    Jeg tror mange med meg sliter med å finne det positive med denne reformen. Jeg har fulgt debatten lenge, i pressen og på tv. Høie sa i siste tvdebatt jeg hørte han i at man i flere år har bedt regjeringen sette på håndbrekket. Tydeligvis støttet av flere partier. Det sier vel at denne reformen kanskje teoretisk er bra, men skulle aldri vært igangsatt. Nedleggelse av Aker sykehus er feil. Antall pasienter til Ahus feil-telt…. Naivt å tro at de med fast stilling på sykehusene i Oslo ville gi opp dem uten og vite hva de egentlig gikk til. I tillegg til at de faktisk ikke er overbemannet.. Kommunene skulle ordne med plasser til de som blir tidlig skrevet ut. Uten å få øremerkede penger fra staten. Ikke uventet. Vi ser resultatet. I Oslo er det ikke bra og den har vært H/FrP styrt i mange år. Jeg er gammel høyrevelger og kommer til å stemme H i 2013. Men helt ærlig droppet jeg det ved kommunevalget. Det ble KrF som har en mer konsekvent og synlig helsepolitikk. Jeg ønsker mer tydelighet fra dere!
    En annen ting; har dere tenkt på at ved den nye reformen skvises hjelpepleierne ut? De får ikke jobb på sykehus lenger. Og fordi pasientene skrives så fort ut fra sykehusene fordi ingen vil betale kr 4000,- i “bot”, må man ha sykepleiere i hjemmetjenesten. Og de som jobber i hjemmetjenesten i Oslo, har ca 5 min pr bruker.
    Dette var bare et lite hjertesukk i den dårlige situasjonen man befinner seg i med den nye reformen. Og som Høie sa, ansvaret som skulle bli lett å plassere er blitt det motsatte. Dette kan dere ikke finne dere i. Legg ned helseforetakene – pløy de pengene (og det er mye! ) inn i helsesektoren, spesielt i eldresektoren.
    Mvh Anne-Lise Juul

  3. Denne kronikken var god lesning. Jeg er 100 prosent enig, men det er en pasientgruppe som sjelden nevnes og det er rehabiliteringspasienter som har kompliserte eller sammensatte skader, for eksempel slagpasienter med større skader, men med rehabiliteringspotensiale. Mange sykehjem tar godt vare på de eldre som kanskje ikke skal rehabiliteres, men rehabiliteringsplasser i sykehjem er det svært få av. Pasienter har heller ikke noen rett til å velge rehabiliteringssted, og om kompetansen er manglende når det gjelder andre oppgaver i sykehjem er den ofte helt fraværende når det gjelder komplisert rehabilitering på de samme sykehjemmene. En slagpasient for eksempel trenger gjerne kognitiv trening og masse fysioterapi og logoped. Denne typen pasienter blir skrevet ut til kommunen for rehabilitering når tilstanden er medisinsk stabil og de blir ansett som ferdig behandlet på et sykehus. Det betyr i praksis utenfor livsfare. Jeg tror at det er utrolig viktig at det i forbindelse med samhandlingsreformen opprettes rehabiliteringsplasser med en helt annen kompetanse enn det som finnes i dag. Mange slike pasienter hører mer hjemme på spesialsykehus enn i sykehjem. Samhandlingsreformen har et mål om raskere rehabilitering av pasienter og bedre samarbeid, men det fungerer ikke når det ikke finnes kompetanse når det gjelder rehabilitering. En slagpasient som ikke får gode tilbud, stimuli og kontakt med andre blir faktisk raskt sykere i stedet for å bli bedre. Mangel på skikkelig behandling forverrer sykdommen. Er det noe sykehjem er kjent for så er det lav bemanning, lite tid per beboer og så videre og det er derfor nesten ingen mulighet for en slagrammet person til å få noen individuell behandling tilpasset sine problemer eller personlig oppfølging. Ferieavvikling kan føre til null fysioterapi i åtte uker – kommuner er villige til å kalle et åtte ukers opphold midt i sommerferien på en korttidsavdeling som tilbyr rehabilitering for et rehabiliteringsopphold. Det eneste som tilbys er måltider, seng og dusj en gang i uken samt hjelp fra seng til rullestol og påkledning og avkledning. Bortsett fra dette er det ingen aktivitet når fysioterapeuten har ferie.

    Ellers i året er fem timer fysioterapi og 2,5 timer ergoterapi det maksimale for en pasient i Oslo kommunes regi. Medregnet i denne tiden er rapportskriving og møter om pasienten. Dersom pasienten trenger hjelp av to for å trene på å gå sier det seg selv at det blir lite trening. Muskler svinner og muskelsvakhet blir et nytt problem pasienten får. Pasienten kan nå få en individuell plan, men den er innenfor disse økonomiske rammene og tilpasses ikke pasienten. Man regner også rehabiliteringspasienten som så kostbar når han heller hun er pasient på sykehjem at man ikke for eksempel kan søke om støttekontakt som kunne hatt mulighet til å snakke litt med pasienten på dagtid. Jeg tar da utgangspunkt i at de pårørende har andre aktiviteter i normalarbeidstiden. Uten aktivitet blir pasienten passiv og kanskje deprimert noe som videre går pasienten sykere. Til slutt er kanskje pasienten så syk at han eller hun ansees å være uten potensiale. Det virker som om rehabilitering av mer alvorlige tilstander en benbrudd, som kan være alvorlig nok, nesten aldri snakkes om.

    Man hører bare suksesshistorier om mirakuløs bedring, – Var lam fra halsen men nå står han på ski!

    Dem som ikke blir rehabiliterte står det ikke noe om, og heller ikke hvorfor. I vår humanistiske verden er det vel verdt å bruke litt penger på livskvalitet også for personer som ikke kan rehabiliteres tilbake til arbeidslivet, enten det er på grunn av alder eller det er fordi man antar at personen ikke kan bli frisk nok til å bo hjemme.
    Hjelpeapparatet mener åpenbart at det er sløsing med ressurser å lære en slagrammet person på for eksempel 65 år å trille rullestolen sin selv og dermed selv kunne bestemme hvor han vil være, eller å barbere seg, pusse tenner og vaske seg selv. For en pasient som ikke klarer noen ting selv vil en hver ervervelse av ferdighet bety enormt bedret livskvalitet, For noen pasienter trenger ervervelse av slike ferdigheter, trening, trening og atter trening. Rehabiliteringsavdelinger i Oslo tilbyr ikke en gang logoped som kan hjelpe pasienter med afasi eller andre talevansker slik at de kan lære seg å snakke eller kommunisere på annen måte.
    —-
    Jeg ble så engasjert i dette da jeg var i gang at jeg skrev enda mer om det jeg mener er feil fokus og feil verdier når mennesker blir gjort til små og store utgifter i budsjettet og hvor mye bedre det er å bli sett som en inntekt hos private aktører.

    Når det går opp for deg som pårørende, for jeg er det, at noen runder med sjakk under veiledning fører til at pasienten stadig blir raskere og flinkere til å spille. At det er mulig for deg å trene opp en slik ferdighet på noen timer, at han etter to kvelder med korøvelse – han som tidligere ikke kunne snakke, ikke en gang si ja eller nei – plutselig kan synge Musevisa høyt rent og tydelig er det vondt. Vi har skaffet vår far, logopeder selv, fått han inn på voksenopplæringen – derav koret og andre tilbud. Han blir langsomt bedre, men i et år ble han stadig dårligere på grunn av total pasifisering, muskelsvinn og depresjon. Min far var flinkere til å gå rett etter slaget enn han er nå. Da hadde han ikke glemt det ennå og han hadde fortsatt sterke muskler. Nå må han trene muskler og hodet samtidig. Bedringen hos han nå er først og fremst selvheling i hjernen. Han har fått tilbake stadig mer av korttidshukommelsen og husker hva han spiste i går, han vet nå hva som feiler han og husker personnummeret sitt med mer. Ved hjerneslag som får pasienten en hjerneskade som kan heles både spontant og ved trening. Det er ingen egentlig som vet hvor langt slike pasienter kan komme. Hjernens veier er uransakelige og helingsprosessen stopper aldri.

    På sykehjem har man gjerne erfaring med demens og mennesker med hjerneslag kan virke/ være demente, men de blir jo gradvis bedre og bedre snarere enn dårligere og dårligere slik som de aldersdemente dessverre gjerne blir.

    Likevel blir de blir behandlet og stelt av det samme personalet som ikke har noen forventning om eller erfaring med pasienter som kan bli bedre. De fleste på sykehjem er svært syke og gamle og bor ikke der så lenge. Det er trist å se andre beboere forfalle mer og mer og temmelig raskt. Mennesker som var oppegående, må plutselig trilles rundt og kanskje mates. Det er ikke et stimulerende miljø for en relativt ung slagpasient som sliter med motivasjon og med tro på at han skal kunne bli bedre. Det er ingen rundt han som blir det, depresjon, desperasjon og kanskje sinne over egen situasjon som oppleves som totalt håpløs samtidig som man kanskje er mentalt forvirret i perioder kan bli svært pinefullt. I en slik situasjon hadde det sikkert vært godt med en psykolog, men det er jo helt utopisk å få til sikkert. Min fars mentale smerte øker proporsjonalt med at han blir bedre fordi han forstår sin egen situasjon stadig bedre. Derfor prøver vi å være psykologer, fortelle han at han er blitt bedre, ikke må gi opp og samtidig må prøve å være takknemlig for det som er bra. – Hva er bra? Spør jeg og ramser opp – Du får mat, du fryser ikke, du har seng, det kunne vært verre, hva synes du er bra? Så sier han – Det er fin musikk på radioen, Jeg kan se gaten fra vinduet. Dessverre ser han fortsatt like trist ut, men jeg er jo ikke psykolog. Jeg er datteren hans og han vil hjelpe meg, ikke være hjelpeløs. Det er ikke helsevesenets skyld at han er syk, men jeg synes at måten han blir avskrevet som en uvesentlig utgift på er umenneskelig og uverdig i dagens Norge. Dessverre er han ikke alene og det er slett ikke han som har det verst. Mange har ikke tre barn, en eks-kone og en samboer pluss to barnebarn som besøker dem flittig. Det store bildet er at det ikke synes å finnes noen strategi for slike halvgamle pasienter som trenger langtidsrehabilitering. Sunnaas er bra sted, men det er for mye yngre mennesker og mer potensielt produktive mennesker. Pappa og mange med han er nok i den situasjonen at de ikke kan bli direkte produktive og dermed er det satt spesielle grenser for hvor mye ressurser man kan tenke seg å benytte for at denne typen pasienter skal kunne få et akseptabelt liv. Jeg forstår godt behovet for å spare penger også i Helsevesenet, at man mener at en del ting får pasienter betale for selv og så videre. Jeg håper og ber om at den neste regjeringen vil gå inn å se på denne helt glemte pasientgruppens problemer. Pappa kan utmerket godt leve i 30 år til og han vil uansett bli en temmelig stor utgift for samfunnet fremover, ingen tvil om det.
    Jeg ble inspirert til å skrive enda mer om hvorfor de som er syke ikke bør betraktes som utgifter og at vi kan skje må endre litt på måten vi tenker på – se http://bajazz-x.blogspot.no/2012/10/hvor-blir-rehabiliteringspasientene.html. Før eller senere blir det store flertallet av oss syke, gamle, pleietrengende og verdifulle for samfunnet! Er min hyggelig og optimistiske påstand.

    1. Takk for omfattende og gode kommentarer. Jeg er helt enig med deg i at rehabiliteringstilbudet er for dårlig utbygd. Det var en alvorlig svakhet med samhandlingsreformen at den ike tydeligere avklare ansvar og krav rundt rehabilitering. Høyre har satt av mer penger til rehabilitering i våre budsjett, og fremmet forslag om en opptrappingsplanen. I Norge er vi gode på akutthjelp og medisnsk behandling for å redde liv, men vi er ikke like gode på det oppfølgende arbeidet som gjør livet godt å leve.

  4. Jeg har selv mistet min far pga legetabber i form av feilmedisinering av fastlege og feilbehandling ved SUS. I dag oppleves det flere tilfeller der pasienter ikke får den sykehusbehandlingen de trenger. F.eks: Å bli utskreven fra sykehuset dagen etter hjerteflimmer operasjon, er ikke forsvarlig! Det er nok trangt om plassen, men man har da bare et hjerte! Folk blir mer og mer redde for havne på sykehus… Slik kan vi ikke ha det!

Comments are closed.