Kunsten å prioritere

Denne kronikken sto på trykk i min spalte “Med egne ord” i Dagens Næringsliv 13.oktober 2o12:

Årets forslag til statsbudsjett er på over én billion kroner. Justert for inflasjon bruker vi 305 milliarder mer enn i 2005. Mye går naturligvis bra i Norge, men spørsmålet er om det økte økonomiske handlingsrommet har gitt resultater som bygger landet for fremtiden?

• Den ferske OECD-rapporten «Education at a Glance» viser at bare Sveits og USA bruker mer penger per elev enn Norge. Samtidig viser rapporten at vi er på 22.plass av 25 på frafallsstatistikken i skolen. Den forrige PISA-undersøkelsen fra 2009 viser også at Norge scorer gjennomsnittlig på matematikkferdigheter.
• Høyere utdanning og fagskoler har fått økt bevilgningene fra 22,0 milliarder i 2005 til 28,7 milliarder for 2013. I samme periode har Universitet i Oslo gått fra 138.plass på Times Higher Education til 202.plass. Årets rangering gir videre UiB en 228.plass og NTNU en 251.plass.
• De samlede bevilgningene til forskning var i 2005 på om lag 19,4 milliarder. I år er forslaget på omtrent 27,0 milliarder. Likevel er vi på sisteplass i Norden på forskningsinnsats som andel av BNP. Som rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, sa: «Det hjelper lite å ta to skritt frem når resten av verden løper».
• Samferdselssektoren er for 2013 bevilget 35,7 milliarder fratrukket momskompensasjon mot 26,5 milliarder i 2005. Det raskeste veiprosjektet de rødgrønne har igangsatt er E6 fra Gardermoen til Biri hvor det bygges 840 meter vei i måneden. Da Høyre sist satte i regjering bygget vi E18 fra Grimstad til Kristiansand med offentlig-privat samarbeid og klarte 1035 meter i måneden.

Dette er fire eksempler på områder hvor regjeringen har bevilget historisk mye penger uten å få gode nok resultater fordi penger ikke er alt – det trengs også nye løsninger. Politikken mangler ikke gode formål å gi penger til, men den mangler prioritering av de viktigste formålene. Å ruste Norge for fremtiden handler derfor om å satse på de områdene som styrker kunnskapen og konkurransekraften.

• Forskere ved prestisjetunge Stanford har vist at fem år med en god lærer fullstendig utjevner sosiale forskjeller med bakgrunn i foreldrenes inntekt. I dag bevilges det 350 millioner til etter- og videreutdanning av lærere, og 248 millioner til frukt og grønt i skolen. Her kan vi omprioritere til det som er aller viktigst for elevenes læringsutbytte, og derfor har vi foreslått totalt 500 millioner mer til etter- og videreutdanning av lærere.
• Ett av de områdene norske universiteter scorer dårligst på er samarbeid med næringslivet. Tettere samarbeid vil styrke forskningen og det vil gjøre utdanningsinstitusjonene bedre.
• For å løfte den totale forskningsinnsatsen må vi stimulere til mer innovasjon ute i bedriftene. Derfor har vi foreslått å styrke Skattefunn-ordningen som belønner FoU-aktivitet.
• Å bygge vei og jernbane er dyrt, men det er mer enn penger som avgjør hvilke prosjekter man gjennomfører. OPS som finansieringsmetode gjør at entreprenøren kan se bygging og vedlikehold i samme perspektiv, og det har gitt gode resultater i Norge. En modernisering av vegvesenet vil også gi mer effektiv veibygging.

Sveriges finansminister Anders Borg ble nylig kåret til EUs beste. I en tøff økonomisk situasjon med høyere arbeidsledighet og statsgjeld enn Norge øker de bevilgingene til samferdsel og forskning mer enn oss til tross for at de allerede er i toppsjiktet. Mens Sverige og flere andre europeiske land prioriterer tiltak som styrker konkurransekraften, smøres friske penger tynt utover alle poster her hjemme. Det vil svekke Norges konkurranseevne i årene som kommer. Vi trenger derfor bedre politiske løsninger for at ikke dagens oljefestbudsjett skal bli morgendagens bakrus.

Regjeringen brukte store deler av Stortingets trontaledebatt på å si at valget mellom det rødgrønne og borgerlige alternativet er et retningsvalg. Det er jeg enig i. Men derfor er det overraskende at regjeringens forslag til statsbudsjett gir litt mer til alt og fremstår som retningsløst. Det gjør jobben med å spre budsjettlekkasjer hyggelig, men det ruster ikke landet for fremtiden.

Norge skal ha et høyt generelt lønnsnivå, og det vil gi oss et høyt kostnadsnivå. For at vi som høykostland skal hevde oss i internasjonal konkurranse må vi hele tiden produsere smartest og lansere innovasjoner. Derfor har Høyre formulert en tydelig ambisjon om at vi skal ha et verdensledende universitetsmiljø. Fordi å bygge Norge for fremtiden krever kunnskap og konkurransekraft som grunnmur.

3 Replies to “Kunsten å prioritere”

  1. Dette var en usedvanlig tydelig framstilling om hva som faktisk må tas tak i. Som faglig leder i Dysleksi Norge er jeg svært opptatt av privatpraktiserende virksomhet i klasserommet. Etter 30 år i v.g skole vet jeg at dette forekommer. Man bør etterstrebe klare og utvetydige kriterier for hva vi anser som god lærerstandard. Forskning viser oss hva dette er. Jeg bidrar gjerne i en arbeidsgruppe der dette nedfelles i konkrete, realistiske og målbare kriterier. Mvh Trine Aakermann

  2. Skole er viktig, ikke minst fordi en kunnskapsrik befolkning vil være viktig viss vi ønsker fortsatt velferd etter at oljen tar slutt. Etterutdanning for lærerene er i vinden; jeg tror det er feil resursbruk akkurat nå. Tiltak som økt lærertetthet og mindre klasser bør være et sted å begynne. For et barn som sitter og sliter med geometrioppgaven så er ikke løsningen at han skal vente 10 minutter på å få hjelp av en adjunkt med fem års etterutdanning, å få hjelp av en vanlig adjunkt etter 80 sekunder må være å foretrekke. En ny tanke innen skolen bør være at det skal være en lærer der når eleven trenger fagelig hjelp.
    Skolen bør forsikre seg om at foreldrene følger opp i tilstrekkelig grad når lekser gis. Dersom det ikke lar seg gjør bør skolen finne andre måter å sørge for at barnet får tilegnet seg pensum. Tiden hvor skoletaperne kunne gå rett ut i arbeid etter konfirmasjonen er for lengst forbi.

  3. Hei. Jeg hadde tenkt å stemme Høyre. Så sitter jeg å ser på skolemat diskusjonen. Da tenkte jeg på skoler jeg har opplevd i Italia. Hva gjør de. De gir barna mat, ikke bare fordi det er sunt og gir energi til læring. Nei mange skoler gir et 3 retters måltid for at ungene skal oppleve og få en god matkultur. For Italia er det viktig å produsere, servere og eksportere god mat og da må du bygge inn gode holdninger til mat.
    Når jeg opplever Ernas prioriterings argumenter for ikke å velge skolemat synes jeg det mangler mange viktige perspektiver. Se til Italia, se til Sverige. Sorry Erna. Dette ble for smålig så det ble med tanken om å stemme på deg

    Hilsen
    Leif Sørensen

Comments are closed.