Den onde sirkelen
Dette innlegget sto på trykk min faste spalte i DN lørdag 31.august.
Det starter med frafall i videregående skole. Fortsetter med avslag på jobbsøknader og ender hos NAV. Altfor mange unge mennesker havner varig utenfor arbeidslivet. Dagene fylles med mørke fremfor håp. Og mønsteret er arvelig.
Denne uken ga Torbjørn Røe Isaksen ut boken «Den onde sirkelen». Den reiser en viktig debatt om hvordan samfunnet svikter dem som trenger en ny sjanse. Å leve et helt liv utenfor arbeidslivet er verst for den enkelte. Men å gå på ulike trygdeordninger gjennom hele livet er også en tung byrde for velferdssamfunnet. Av hensyn til både velferdsstaten og de unge uføre, så må vi bryte mønsteret i den onde sirkelen.
Tidlig innsats
Vi må bryte mønsteret ved å forbedre alle stadier som leder inn i sirkelen. Frafall i videregående skole kan spores helt tilbake til grunnskolen. Den norske skolen klarer ikke å utjevne sosiale forskjeller. I matematikk skiller det hele 1,6 i gjennomsnittskarakter fra elever av foreldre med lav utdanningsbakgrunn til elever av foreldre med høy utdannelse. Derfor har Høyre en tydelig prioritering av ressursene i skolen. Vi vet at den viktigste enkeltfaktoren for at elever skal lære mer er gode lærere. Derfor vil vi satse massivt på etter- og videreutdanning av lærere, og tidlig innsats med ekstra hjelp til dem som har lærevansker fra starten av.
Praksisnær vei til fagbrev
For mange skoletrette elever er praksisnær opplæring med fire år i bedrift løsningen. NRK Brennpunkt viste tirsdag denne uken et eksempel fra Telemark, mens jeg selv har møtt elever i en tilsvarende ordning ved tømrerlinjen på Godalen videregående i Stavanger. Det er verken dyrere eller mer ressurskrevende, og sjansen er mange ganger større for at elevene klarer å ta fagbrev. Høyre vil ha et tilbud med praksisnær vei til fagbrev i alle landets fylker.
Stille krav
Halvparten av elevene som faller ut av skolen ender hos NAV. Den siste uken har mediene gitt mange eksempler på hvordan enkeltmenneskers møte med etaten kan være. Jeg tror de fleste NAV-ansatte gjør en god jobb og at de fleste brukerne vil i jobb, men at systemet er passiviserende. Jeg har besøkt Åmli kommune som i 2007 hadde over 90 sosialhjelpsmottakere med knappe 2.000 innbyggere. Derfor begynte de å stille krav om aktivitet til dem som var friske. For en ung jente jeg møtte ble det starten på veien tilbake til arbeidslivet.
Jeg har også møtt Trond Føllvik som har deltatt i Lillesand kommunes arbeidstreningsgruppe. Nå skal han ta fagbrev som tømrer. Han fortalte at arbeidstreningen ga selvtillit. Høyre ønsker derfor aktivitetsplikt for alle friske sosialhjelpsmottakere.
Lønne seg å jobbe
Det er vanskelig å hevde at det er lukrativt å leve av trygdeordninger. Men for mange kan det fortsatt være mer lønnsomt enn å jobbe. Mange kan jobbe 100 prosent halve uken, eller 50 prosent på hele uken, men er likevel på stønad. Systemet er for lite fleksibelt som gjør at vi mister mye restarbeidskraft. Høyre vil derfor ha mer bruk av lønnstilskudd og tilrettelegging på arbeidsplassen. Resultatet gir tre store fordeler – et kinderegg for samfunnet: Vi får mer verdiskaping, mindre utbetaling av trygd og vi demper presset i boligmarkedet fordi vi trenger mindre arbeidsinnvandring.
Psykisk helse
Psykiske lidelser er årsaken til at mange unge blir uføre, men en passiv tilværelse er ikke nødvendigvis oppskriften på å bli frisk. Vi må styrke førstelinjen for psykisk helsevern med rask tilgang på psykolog i kommunene. Det vil hjelpe mange fra å ende med tyngre lidelser. Vi må også bli bedre på å legge til rette for mennesker med psykiske plager i arbeidslivet, fremfor å gi 100 prosent langtidssykemelding.
Arv
Statens arbeidsmiljøinstitutt har vist at sjansen for å bli uføretrygdet før fylte 26 år er tre ganger så høy dersom du har vokst opp med uføretrygdede foreldre. Vi skal huske at deler av dette kan skyldes sykdom som går i arv.
Frisch-senteret har påvist at uførhet også smitter. Dersom andelen uføre i et nabolag stiger med 1 prosent, så stiger den generelle sjansen for å bli ufør med 0,3 prosent. Skal vi forhindre arvelig og smittsom uførhet må vi jobbe langs to spor. Vi må få flere fra trygd til arbeid, og vi må sørge for at skolen i større grad utjevner sosiale forskjeller for å gi alle mennesker de samme mulighetene til å lykkes.