Jenters rett til utdanning

Tusenårsmålene har mobilisert ressurser globalt og gjort det mulig å bekjempe fattigdom i et større tempo enn noen gang tidligere. For eksempel har langt flere tilbud om grunnutdanning. I mange land er likevel muligheten til å gå på skole fortsatt dårlig – særlig for jenter.

Regjeringen skal i utviklingspolitikken prioritere utdanning for jenter i fattige land. Den indiske politikeren og tidligere FN-diplomaten Shashi Tharoor sa klokelig: “Å utdanne jenter er den viktigste enkeltfaktoren som kan gjøre verden bedre. Hvis du utdanner en gutt utdanner du en person, men hvis du utdanner en jente utdanner du en familie og kan tjene hele lokalsamfunnet».

Utdanning av jenter henger tett sammen med suksess på flere områder. I et helseperspektiv vet vi at jenter med skolegang har mindre familier, sunnere barn, lavere dødelighet under fødsel, og er bedre i stand til å hindre feilernæring og smitte av seksuelle sykdommer. I et generasjonsperspektiv vet vi at det er større sannsynlighet for at utdannede kvinner sender egne barn på skole. Faren for at barna utsettes for menneskehandel, barnearbeid og seksuell utnyttelse er også mindre når barna går på skolen. Utdanning av jenter skaper en positiv sirkel.

Mye godt arbeid er lagt ned for å nå tusenårsmålene, og på mange felt er resultatene gode. Antall barn som dør før fylte fem år er halvert siden 1990. Seks millioner unge liv som ville gått tapt da, overlever nå – mer enn hele Norges befolkning. Samtidig er det mye arbeid som gjenstår. Det tredje tusenårsmålet er å styrke kvinners stilling innen 2015. Et undermål til dette er å ha like mange jenter som gutter på alle utdanningsnivå. Til tross for stor fremgang i grunnskolen, så går mindre enn halvparten av jentene på ungdoms- og videregående skole i 47 av 53 afrikanske land. Derfor er det viktig å gjøre ord til handling.

Selv vil jeg jobbe med tusenårsmålene både som med-leder i pådrivergruppen for tusenårsmålene og som statsminister i Norge. I år bruker vi én prosent av brutto nasjonalinntekt på bistand. Samtidig har regjeringen som mål å gjøre bistanden mer effektiv og resultatorientert. Vi må konsentrere innsatsen i flere land og sektorer mot tydelige mål, og derfor øker regjeringen i år andelen av norsk bistand som går til utdanningsformål, særlig for jenter.

I 2006 var andelen av bistandsbudsjettet som gikk til utdanning oppe i 13,5 prosent. I 2012 var tilsvarende tall 8,5 prosent. Nå er imidlertid trenden snudd, og i 2014 vil over 1,8 milliard gå til utdanningsformål. Opptrappingen av midler til skole og utdanning vil fortsette de neste årene. På tross av at Norge er et lite land i verden, så kan vi utgjøre en stor forskjell i utviklingspolitikken. Vi er blant klodens største givere til grunnutdanning, og vi er den største enkeltgiveren til programmet for grunnutdanning og jenter i regi av UNICEF. Selv om vi er store, er vi ikke alene om dette fokusområdet.

Min første utenlandsreise som statsminister gikk til Berlin for å møte forbundskansler Angela Merkel. Der drøftet vi blant annet utviklingspolitikk. Tyskland vil sammen med Norge arbeide for at utdanning fortsatt skal ha en sentral plass blant de nye utviklingsmålene. De har også likestilling og utdanning som spesifikt fokusområde i utviklingsstrategien.

Størsteparten av midlene som går til utdanningsformål kanaliseres gjennom det vi kaller multilaterale partnere. I 2012 gikk 53 prosent av støtten gjennom slike samarbeidspartnere. Det betyr at vi støtter organisasjoner som har effektive programmer for å sikre skolegang i land med svake utdanningssystemer. De siste årene har mellom 60 og 70 prosent av støtten vært rettet mot de minst utviklede landene, hvor behovet for skolegang er størst.

Nelson Mandela sa en gang at utdanning er det mest effektive våpenet for å skape endring i verden. Å investere i utdanning har som avkastning at det bidrar positivt til å innfri samtlige av de andre tusenårsmålene. Det vil jeg fortelle mine kolleger og andre tilhørere i Davos.

5 Replies to “Jenters rett til utdanning”

  1. Hei.
    Du snakker mye om utdannelse…………
    Jeg heter Natalia 36 år. Jeg kom til Norge fra Russland (Moskva) som familieinnvandrer i 2010. Familien min består av norsk mann og norske barn. Jeg er utdannet som lege. Jeg er spesialist i gynekologi og ultralyddiagnostikk. Min erfaring er 10 år på sykehus ved forskjellige avdelinger inkludert akuttavdeling. Jeg har avhandling og flere artikler i medisinske aviser. Jeg var leder for gynekologisk avdeling ved sykehus ved det russiske vitenskapsakademi i Moskva, jeg underviste også med det medisinske universitetet. Jeg jobbet hardt og jeg elsker jobben min. Jeg har flere utmerkelser som viser at jeg kan jobben min. Jeg kan snakke og skrive norsk. Så vær så snill kan du svare meg på ett spørsmål. Hvorfor kan jeg ikke få jobb her i Norge? Selv om jeg har høyere utdannelse. Så hvorfor er reglene sånn at jeg som lege og spesialist i flere områder ikke kan få jobb i det norske helsevesenet? Jeg prøver å søke hele tiden på forskjellige stillinger (inkludert sykehjem og psykiatriske avdelinger som vanligvis mangler hjelpepleiere ). Jeg tilbyr meg å jobbe gratis natt vakter i helgene som ultralyd spesialist på et sykehus som ikke har sånn lege. Men jeg fikk alltid til svar at min russiske utdannelse passer dårlig til sykehus, sykehjem, kommunen osv. Eller så fikk jeg ikke svar i det hele tatt.
    Er det så ille å ha en ferdigutdannet lege, spesialist i ultralyd, sykepleier, hjelpepleier osv. fra Russland?
    Jeg skjønner at jeg må ha Norsk autorisasjon, jeg skjønner at som lege utenfor EU, Sak må verifisere meg via USA. De krever mange papirer som kan bevise at jeg har lignende fag i medisin og de krever fagbeskrivelse i hvert eneste fag som jeg hadde i løpet av den 6 år lange utdannelsen

    (For at SAK skal kunne jenvgodhetsvurdere en utdanning som lege fra Russland opp mot den norske medisinutdanningen krever vi en detaljert fagplan/syllabus fra utdanningsinstitusjonen i Russland. Fagplanen skal omfatte en detaljert beskrivelse av alle emnene som har inngått i utdanningen,bøker som var brukt, lab arbeid, undervisningsform, forelesninger, praksisform, klinisk praksis, timeantall i hvert emna og klinisk praksis, lærings mål i hvert emne osv. SAK er klar over at det koster penger å oversette en slik fagplan, men dette er altså nødvendig for at vi skal kunne vurdere saken. Fagplanen må vise det konkrete faginnholdet (ikke bare fagenes navn) i utdanningen hvor teori oppgis i Oversikten må være utskrevet av utdanningsinstitusjonen i legens og det må fremkomme at fagplanen gjelder for den perioden da legen var student. I utgangspunktet skal ikke denne fagplanen forkortes. Men dersom dette likevel lar seg gjøre så er det utdanningsinstitusjonen selv som må gjøre dette. Da er det ikke snakk om forfalskning. Utdanningsinstitusjonen må da selv avgjøre hvilken informasjon som er viktigst. Vi utsteder ikke offisielle forespørsler direkte til lærestedene. Det er søkers eget ansvar å fremskaffe tilstrekkelig dokumentasjon i søknadsprosessen.)- dette har jeg fått fra SAK. Mens universitet i Russland gir ikke slik informasjon uten offisielle forespørsel. Selv om det nesten er umulig å få tak i slik dokumentasjon (fra 1994 til 2000), vil ikke SAK utstede forespørsel. Selv om jeg hadde fått tak i disse papirene, så ville de koste over 700.000 kr å få disse oversatt til norsk (dette kan kun gjøres av statsautorisert translatør).
    I tillegg må jeg ha bergenstest, kommunikasjonskurs, nasjonalefag, fagprøve, turnustjeneste og ny spesialisering. Jeg forstår og respekterer Norske lover og regler men dette begynner å bli så vanskelig og komplisert. Med nye regler hvert år som kommer har jeg problemer med å bli ferdig. Skal det være sånn? Jeg ber ikke om noen lettelser for meg. Jeg skriver det pga. jeg føler meg desperat og nedprioritert i den situasjonen. Jeg ønsker bare å bidra i det norske helsevesenet og samfunnet.
    Jeg har ingen jobb og har 2 barn. NAV er ikke behjelpelig med noe som helst. Det var sagt selv om jeg har høyere utdannelse så jeg er ikke i målgruppen i hva som helst og de nekter å hjelpe meg. Jeg får ingen jobb da jeg kun har medisinsk utdannelse som ikke blir godkjent uten overnevnte papirer. Og siden jeg ikke har annen utdannelse eller arbeidserfaring så får jeg heller ikke noen annen jobb.
    Hvordan kan jeg fortsette med det? Finnes det noen løsninger?
    Hvordan skal jeg integreres i norsk arbeidsliv?
    mvh Natalia

    1. Hei Natalia,

      Trist at også du sliter med å få norsk autorisasjon som lege. Jeg har kone fra Russland som også er utdannet lege med spesialisering i fordøyelsessykdommer. Hun kom til Norge i Februar 2013 og har brukt mye av tiden til å bestå testene i høyere nivå norsk, muntlig og skriftlig. Når hun kom til Norge så sendte vi inn papirene hennes til SAK for å få norsk autorisasjon som lege. Saksbehandlingstiden som skulle være 6 måneder endte på 14 måneder, og endte dessverre med avslag. Etter klage på vedtak snudde SAK og ga autorisasjon under forutsetning av 9 måneders praksis innen 3 ulike fagfelt. De ga henne også en midlertidig lisens som lege som gjør det mulig å ta praksisen som kreves. Vi regner derfor med at hun har full autorisasjon i løpet av 2016. Så alt er mulig.

      Oversettelsen av dokumentene ble gjort i Russland og kostet der langt mindre enn i Norge. Gebyrer til SAK og EFCMG er bare småpenger i forhold. Kurs i norsk kostet kanskje omtrent det samme som oversettelsene og det tok ca 1 år å få bestått testene i høyere nivå norsk.

      Kommunikasjonskurs kreves ikke lenger. Fagprøven er nedlagt fra 1 Januar 2014 og eksisterer ikke lenger. Helsedirektoratet vurderer å fjerne turnustjenesten for leger med lang arbeidspraksis fra utlandet, fra neste år. Deler av praksisen som spesialiseringen krever kan godkjennes fra praksisen din i Russland. Det betyr kanskje at tiden det tar å få spesialistgodkjenning kan halveres fra 6 år til 3 år. Uansett er jo både turnustjeneste og spesialisering betalte jobber under opplæring.

      De fleste leger fra Russland starter som helsefagarbeider for å få praksis innenfor norsk helsevesen, før de blir leger, men det er også mulig starte som lege direkte.

      Lykke til med integrasjonen!

      mvh
      Kay

  2. Reblogged this on internasjonalen and commented:
    Statsministeren ser ut til å ha bestemt seg for at jentersutdanning skal være hennes internasjonale satsing. Det er et klokt og et helt riktig valg. Utdanning er helt avgjørende for et lands utvikling og for økonomisk vekst. Norge nysatsing på helse var den forrige regjeringens store prosjekt, den nye regjeringen vil sats mer på utdanning. Det er bra. Samtidig er det viktig at Norge fortsetter å videreutvikle global helse. Neste steg bør nå være å ta tak i den neste store helsekampen, nemlig den globale ernæringskrisen. 165 millioner barn er fysisk og kognitivt underutviklet (såkalt stunted) som følge av dårlig ernæring. Istedenfor å være en ressurs for sitt samfunn, faller de dette til last. The “missing link” mellom overlevelse (helse) og utdanning er ernæring. Nå bør Norge igjen gå foran og jobbe for at det opprettes et globalt ernæringsfond etter modell av suksessoppskriften til det internasjonale vaksinefondet GAVI.

  3. Hei Erna Solberg. Jeg bor i et land og på et sted i dette landet hvor jenter rog kvinners rettigheter er godt ivaretatt. det er ingen forskjell på kjønn i Norge i forhold til rett til skolegang. MEN det finnes forskjeller på menneskers rett til utdanning også i vårt land. Denne forskjellen er ikke alltid så tydelig, men i disse dager ble den paradoksalt tydeliggjort, da modige Malala fikk Fredsprisen. HUn står fram og krever rett til utdanning for alle jenter over hele verden. Hennes våpen er som hun sier penn, bok og papir. Her hos oss i fredelige Brønnøysund skjedde det søndag 28. september noe svært uheldig. Ei Afganistans jente på 13 år, som hadde fått starte sin utdanning ved å gå i en trygg grunnskole med fine klassekamerater og gode norske lærere, ble brutalt revet ut av denne trygge hverdagen. Sammen med familien som utgjør 2 små brødre og mor og far ble hun søndags morgen frakta ut av hus, bort fra trygghet, skole, venner, fritidsaktiviteter og fløyet tilbake til Kabul. Der sitter hun nå i et hotellrom bak flyplassen , sammen med familien og kan ikke gå ut av huset uten å bruke Nikab. Shila , som jenta heter er dypt deprimert, hun forstår ikke hvorfor hun og brødrene skullle tilbake til dette samfunnet. Ingen hadde forberedt henne på det, Malala kan ikke reise tilbake til Swat dalen i Pakistan, men hun får nå utdanning i England. Vi kan se hvordan jenta stråler over at hun kan gjøre dette. Og hun ønsker at alle jenter skal få denne opplevelsen. Få seg en utdanning, bli økonomisk uavhengig, få seg et eget liv. Jeg har forstått at du Erna Solberg har full forståelse for Malala og hennes verdier, at dette er noe du faktsik ønsker. Hvordan kan det da ha seg at din politikk når det gjelder barn og asyl , nå har besørget at Shila 13 år ikke får de samme rettighetene? Hun måtte stoppe sin utdanning ved landing i Kabul. Kanskje har du et forslag for hordan Shila , som også er et individ på lik linje med Malala, kan få seg utdanning i Afganistan nå, og hvordan kan hun få hjelp med de traumene hun er påført først gjennom å flykte fra et voldelig samfunn, så ved å bli rykket opp fra en trygg tilværelse i Norge så ved å vende tilbake til en kultur som i praksis forrakter kvinner og jenter. Jeg forstår ikke dette.
    Jeg fundamentalt uenig i en slik måte å behandle ei ung jente på. Les også dette flotte innlegget på Nrk debatt. http://www.nrk.no/ytring/hva-har-du-gjort-med-shila_-erna_-1.11976712
    http://www.helg.no/nyheter/article7633670.ece

Comments are closed.