Et bredt og rørende folkelig engasjement

Tusener av mennesker på flukt søker til Europa. Det varmer å se det brede folkelige engasjementet for flyktningene i Norge.

Dugnadsånden mange nordmenn nå viser tilhører våre beste tradisjoner. Over hele landet samler folk inn tøy, det samles inn penger, folk tilbyr seg å stille opp.

Konflikten i Syria har skapt den største flyktningkrisen i vår tid. Bildene vi ser er hjerteskjærende.

Det er lett å forstå at både store og små engasjerer seg. Ingen vil at barn skal vokse opp i krig og ufred.

Som mor har jeg ingen vansker med å skjønne andre foreldre som bare ønsker det aller beste for sine egne barn.

Men selv om vi vil hjelpe også her hjemme – noe vi virkelig skal anstrenge oss for å gjøre – må vi innse at det ikke er her krisen løses.

Det internasjonale samfunnet må øke innsatsen for flyktningene og sivile i nød i Syria og nabolandene.

I går skrev jeg derfor et brev til FNs generalsekretær Ban Ki-moon med tilbud om at Norge kan være vertskap for en giverkonferanse for Syria-krisen. Det er bred enighet i regjeringen om dette – og jeg holdt en felles pressekonferanse med Siv for å greie ut om initiativet.

Jeg har i dag også varslet at regjeringen er beredt til å stille på et ekstraordinært møte før Stortinget samles for å redegjøre nærmere for situasjonen. Det er avgjørende at det nå legges best mulig til rette for å håndtere den økende tilstrømmingen av asylsøkere på en best mulig måte.

I Syria er nesten åtte millioner mennesker på flukt i eget land. Samtidig har Syrias naboland tatt imot over fire millioner flyktninger. Å sikre et forsvarlig tilbud til flyktninger i nærområdene er kostbart. FN har foreløpig bare fått 37 prosent av de midlene de trenger for å dekke behovet i Syria og nærområdene.

Vi har altså en lang vei å gå før vi når målet. Og det ønsker Norge å bidra til at vi gjør.

Vi vet at det er behov for en ekstraordinær internasjonal innsats. Gjennom en internasjonal konferanse ønsker vi å bidra til å mobilisere midler til å støtte syriske flyktninger og vertsamfunnene i nabolandene, men også til humanitære tiltak inne i Syria, slik Siv poengterte i går kveld.

Per innbygger er Norge, på verdensbasis, allerede nest største giver til Syria – etter Kuwait. Men dette handler ikke bare om Norges bidrag. Ideen er snarere å mobilisere en bred internasjonal dugnad.

Vi vil komme med et solid bidrag til en slik konferanse, men hvis alle land i Europa hadde gitt like mye som Norge allerede i dag, ville vi vært langt nærmere å fylle FNs behov.

Vi er bevisste på at mange er på flukt nå, og at det også vil komme flere flyktninger til Norge enn antatt. Vi kommer til å ta imot mange kvoteflyktninger og mange asylsøkere fra Syria i det kommende året, og det forbereder vi oss nå på å gjøre på en god måte.

Men vi skal ikke glemme dem som blir igjen i nærområdene.

De er ofte de svakeste. Vi må hjelpe dem – og verdenssamfunnet må mobiliseres

Mandag møtte jeg deler av mannskapet på norske Siem Pilot som opererer i Middelhavet for å berge flyktninger. De har hittil reddet over 6000 liv.

De sterke historiene deres understreker behovet for å bidra i den dramatiske situasjonen vi står overfor. Derfor vil vi nå forlenge vårt bidrag til operasjonen. Det er avgjørende for Norge å engasjere seg på flere områder.

Det gjorde også sterkt inntrykk på meg å møte Hilde Hagerup og de andre frivillige som samler inn tøy og utstyr til asylsøkerne som nå kommer til Norge.

Dugnadsånden er rett og slett imponerende.

Den vil vi trenge også når de nyankomne skal integreres i skoler, idrettslag og lokalsamfunn over hele landet. Det handler nemlig ikke bare om å ta imot folk, men også å gi dem som kommer et verdig tilbud.

Og med så mange frivillige krefter som engasjerer seg for tiden, stoler jeg på at vi er på riktig vei.

Samtidig som vi er godt i gang her hjemme, må verdens ledere være beredt til en felles innsats.

Frivillig arbeid er en del av folkesjelen vår. Det er viktig både for den som får hjelp, og for den frivillige.

Å gjøre noe for andre er helt grunnleggende for oss mennesker.