Når det uvirkelige blir virkelighet

For mange familier har denne helgen blitt helt annerledes enn de forestilte seg.

Helikopterulykken som rammet fredag viser hvor skjørt livet er, hvor brått alt kan endre seg.

Det som skulle være en hverdagslig pendlerreise fra arbeidsplassen i Nordsjøen, endte i tragedie.

Igjen sitter familie, venner og kolleger.

Sorgen er dyp, savnet uendelig.

Fredag var en mørk dag. Aller mørkest for dem som mistet en av sine. Men den var også mørk for Norge som land.

Sommeren for 50 år siden ble den første letebrønnen boret på norsk kontinentalsokkel.

Vi har mye å takke de dyktige kvinner og menn som siden har drevet frem denne bransjen for.

De har vært satt på mange prøver, men har alltid vist ukuelig mot.

Siden produksjonen for alvor startet på Ekofisk tidlig på 1970-tallet har deres klokskap og innsatsvilje latt oss bygge ett av verdens beste velferdssamfunn.

For nordsjøarbeiderne har det vært mange netter langt borte fra de nære og kjære. Det har vært høy sjø og full storm, tøffe skift og krevende oppgaver.

Men på plattformene, skipene og basene har det også vært knyttet vennskapsbånd for livet.

Når ulykker rammer blir vi sittende igjen med mange spørsmål. Hva gikk galt, hvordan kunne det uvirkelige bli virkelighet?

Granskningen vil forhåpentligvis gi svar. Jeg har tillit til de myndigheter og institusjoner som nå skal gjøre denne viktige jobben.

Vi skal alltid lære av det som skjer. Men det er for tidlig å trekke konklusjoner.

Mange ansatte i olje- og gassbransjen har det siste året følt på en usikkerhet knyttet til arbeidsplassene sine.

Men er det noe de ikke skal måtte føle usikkerhet om, er det sikkerheten.

Vi har ingen å miste.

Det var sterkt å møte pårørende i går.

I slike sammenhenger blir ord fattige, men samhold desto viktigere.

Hele Norge er med de etterlatte i sorgen.