Det vi i dag tar for gitt, må enkelte kvinner fortsatt kjempe for. Også i Norge

Tvangekteskap
På Stortingets talerstol i 1997, da jeg tok opp kampen mot tvangsekteskap. Foto: NTB scanpix

I morgen feirer vi 8. mars – den internasjonale kvinnedagen.

Vi er kommet langt her i Norge. Likevel opplever kvinner fortsatt barrierer på enkelte områder.

Vi er ikke fullt likestilt.

Et år har for meg 365 kvinnedager. Men når vi markerer den internasjonale dagen, er vi forpliktet til å ha fokus på de deler av samfunnet hvor vi fortsatt har lengst vei å gå.

Snart 20 år etter at jeg for første gang tok til orde for det i Stortinget, skal vi i morgen legge frem en handlingsplan som er viktig for mange kvinner.

For meg er det en milepæl når regjeringen jeg leder kan legge frem «Retten til å bestemme over eget liv – handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse».

Det er noe jeg har vært opptatt av i hele mitt politiske liv – og dessverre en problemstilling som fortsatt er aktuell.

Og det til tross for at likestilling og likeverd mellom kvinner og menn i utgangspunktet er helt grunnleggende i vårt samfunn.

En av de største utfordringene – i Norge og globalt – er at kvinner og jenter utsettes for vold i nære relasjoner.

Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er alvorlige former for en slik kjønnsbasert vold. En annen utfordring er negativ sosial kontroll.

Det finnes unge i Norge i dag som lever med et ekstremt sosialt press, trusler og vold. Fordi familien eller miljøet rundt dem forutsetter at de oppfører seg på en bestemt måte.

At barn og unge ikke får treffe egne valg om hvem de vil være venner med, være sammen med og i ytterste konsekvens, hvem de skal gifte seg med.

Da jeg tok opp problemstillingen i Stortinget i 1997, ble engasjementet mitt avvist som «markeringsbehov».

Enkelte sa at problemene jeg viste til «ville gå over».

Andre forsøkte å ta tematikken til inntekt for en enda mer restriktiv innvandringspolitikk.

Jeg mener i dag – som den gang – at problemene må møtes med tydelige standpunkt mot, arbeid for å stoppe det og hjelp til dem som blir rammet, og ikke konflikt og fordømmelse.

Det er grunnleggende for meg at alle kvinner skal ha kontroll over eget liv og seksualitet. Uansett hvor de kommer fra.

Mange av disse utfordringene kommer imidlertid aldri opp i dagen. De ties i hjel i hjemmene.

Jeg husker godt hvordan mange i det offentlige hjelpeapparatet måtte vedgå at de rett og slett ikke var klare over hvor vanskelig mange kvinner hadde det.

Jeg frykter at det til dels fortsatt er slik.

Når ungdommer føler seg fanget i krysspresset mellom å bruke sin valgfrihet i Norge til å gjøre det de ønsker, og forventningene til foreldre, slekt og andre nærstående – skal vår lojalitet alltid være til ungdommenes egne valg.

Vi trenger derfor instrumenter alle involverte kan bruke, slik at både kommuner, politi og andre kan bidra.

Nå blir rettsvernet styrket. Den forebyggende innsatsen løftes. De som ikke ser noen annen utvei enn å bryte med familien, vil med den nye handlingsplanen få bedre hjelp med å takle et nytt liv.

Når vi nå feirer 8. mars skal vi naturligvis også være opptatte av de utfordringene som angår flest, som heltidsstillinger, å tette lønnsgapet i arbeidslivet, ansvarsfordelingen i hjemmet, kampen mot vold.

Samtidig skal vi ikke glemme at mange kvinner ennå ikke har oppnådd enkelte av de tingene vi i dag tar for gitt.

Og mange av disse kvinnene lever i vårt eget samfunn, her i Norge.

Jeg kommer til å fortsette å heve stemmen for dem. På kvinnedagen og gjennom resten av året.